Den franske revolusjon i 1789 skapte 1800-tallet om til en europeisk smeltedigel. I øst kjempet den Hellige Allianse for å beholde det gamle enevelde, med tsar Nikolai, fyrst Metternich i Tyskland og kong Fredrik Wilhelm i Preusen i spissen. I vest startet man som tilhengere av de nye liberale ideene, men dreide litt om senn over til Høyresiden. I Spania satset dronning Isabella II på en meget moderat linje i regjeringen. Midt oppe i det hele ønsket Cortes å finne en ektemann til henne.
Julirevolusjonen i Frankrike 1830, samme året som Isabella ble født, var rettet mot den reaksjonære regjeringen til kong Karl X i Frankrike, og resulterte i valget av Ludvig Filip av Orleans som ny konge. Denne borgerkongen spilte en viktig rolle i valget av ektemann til dronning Isabella i Spania, han var nemlig onkelen til Isabellas mor, dronningregenten Maria Cristina.
I 1848 brøt det ut en ny revolusjon under navnet Februarrevolusjonen. Denne gang var det Ludvig Filip som ble styrtet og en demokratisk republikk ble opprettet i Frankrike. Revolusjonen spredte seg over nesten hele Europa, men ingen av reformene som ble gjennomført overlevde særlig lenge.
Denne bitre kampen for og imot de liberale ideer var ikke minst et resultat av industrialiseringen og proletarenes miserable situasjon. For de fattige å vinne fram mot kapitalkreftene var heller ikke enkelt, særlig ikke når vi vet at det f.eks i Frankrike var det bare 200 000 av landets 30 millioner som hadde stemmerett. Den eneste måten å bli hørt på var simpelthen å starte en revolusjon og håpe på bedre tider.
I 1848 brøt det ut en ny revolusjon under navnet Februarrevolusjonen. Denne gang var det Ludvig Filip som ble styrtet og en demokratisk republikk ble opprettet i Frankrike. Revolusjonen spredte seg over nesten hele Europa, men ingen av reformene som ble gjennomført overlevde særlig lenge.
Denne bitre kampen for og imot de liberale ideer var ikke minst et resultat av industrialiseringen og proletarenes miserable situasjon. For de fattige å vinne fram mot kapitalkreftene var heller ikke enkelt, særlig ikke når vi vet at det f.eks i Frankrike var det bare 200 000 av landets 30 millioner som hadde stemmerett. Den eneste måten å bli hørt på var simpelthen å starte en revolusjon og håpe på bedre tider.
Går vi tilbake til Isabellas første ti år, mens moren Maria Cristina regjerte, opplevde landet et regjerings skifte hele 18 ganger, tre forskjellige konstitusjoner og en borgerkrig. Noe bedre ble det etter at Isabella overtok som dronning, idet de moderate greide å holde på makten opp til flere år på rad. Isabella selv snudde kappen etter vinden og bøyde seg som en lydig unge etter den sterkestes krav. Som kjent var hun mer opptatt av sine kavalerer og det glade liv, enn av landets styre og stell. Nå er det veldig lett og kritisere Isabellas lettlivete oppførsel, men helt rettferdig er det ikke. Vi må huske at hun simpelthen var oppdratt til å være både selvopptatt, og overfladisk. Først var det moren som skjemte henne bort etter noter, senere var det Espartero (en høytstående militær) som fortsatte i samme spor. Begge tok de sikte på selv å overta styringen av landet, derfor var det så viktig for dem at Isabella ikke fikk hverken interesse elle kunnskaper om hva som lå i dette å kunne styre et land, - og jentungen ble deretter.
Cortes var bekymret for hennes livsførsel og ville ha henne gift i håp om å stabilisere henne. I følge konstitusjonen var hun i sin fulle rett til selv å velge ektemann, men av hensyn til landets internasjonale sikkerhet ble valget av ektemann overlatt til andre. Her er det at borgerkongen, Ludvig Filip kommer inn i historien. Han hadde nemlig en sønn, Antoine d`Orleans, hertug av Montpelier, som han godt kunne tenke seg som konge i Spania. Det var bare en hake ved det spørsmålet: ingen andre, og aller minst England, var av samme oppfatning. Han måtte finne fram til et brukbart kompromiss som på sikt ville gi samme resultat, nemlig Frankrike og Spania under samme konge.
Dermed tok en langsiktig plan form i hans hode. I første omgang måtte han styrke et vennskapelig forhold til dronning Viktoria og England. Han skrudde på all sin sjarm og spilte sine kort med megen omtanke. Det ble gjensidige besøk mellom landene , der han var den fødte gentleman og oppvartende kavaler overfor dronning Viktoria. Forholdet dem imellom utviklet seg til den rene idyll, et forhold han helst ikke burde ha ødelagt, likevel var det nettopp det han gjorde. Planen hans var i korthet følgende: ” Hans egen sønn Antoine som ektemann for Isabella kunne han bare glemme, men hvis han fikk gjennomslag for et ekteskap mellom sønnen og Isabellas søster Luisa, var det en brukbar sjanse for at deres barn ville arve tronen, vel å merke dersom Isabella ingen arving fikk. Dette høres nok en smule søkt ut, men var slett ikke så dumt tenkt likevel. Saken var at den eneste som virkelig sto sterkt som ekteskapskandidat var hennes fetter Frans av Assisi, hertugen av Cadiz, en mann med et noe uheldig rykte. Han var nemlig meget kvinnelig i all sin oppførsel og hadde sant å si større sans for unge gutter enn for kvinner. Det var så pass ille at dronningens mor, Maria Cristina en gang reiste tvil om han i det hele tatt var en mann. Ludvig Filip regnet derfor nokså kynisk med at greven neppe var i stand til å få noen arving i det hele tatt. Nå visste han at England foretrakk kong Leopold av Belgia som konge i Spania fremfor en fransk kandidat, så mulighetene for et kompromiss i dette delikate spørsmålet var så absolutt til stede. Hans forslag overfor England og dronning Viktoria var derfor: ”Først etter at Isabella og Frans av Assisi var gift og hadde fått sitt første barn, skulle sønnen hans, Antoine, få inngå ekteskap med dronningens søster Luisa, under forutsetning av at England avsto fra å lansere kongen av Belgia som sin kandidat til den spanske tronen.” Denne pragmatiske løsningen på et vanskelig spørsmål falt i god jord og avtalen ble underskrevet på Chateau d`Eu i Frankrike under de mest vennskapelige forhold landene i mellom.
Intrigemakeren Ludvig Filip satte seg nå til å vente på et eller annet feiltrinn fra Englands side som kunne gi ham en grunn til å bryte denne avtalen. Han trengte ikke å vente lenge. I god tid før det berømte bryllupet, snappet han opp en depesje fra England der utenriksministeren antydet at kong Leopold i Belgia hadde vært nevnt som en mulig ektemake til Isabella. Ludvig Filip gjorde straks anskrik, dette var et tydelig brudd på den inngåtte avtalen dem imellom, mente han. Dermed sa han også seg selv løst fra avtalen og sørget for at sønnen inngikk ekteskap med Isabellas søster samme dag som Isabella selv ga sitt ”Ja” til Frans av Assisi året 1846.
Vel, England følte seg tatt ved nesen og det gode forholdet mellom Dronning Viktoria og kong Ludvig Filip var ødelagt for alltid.
Men hva med dronning Isabella, var hun fornøyd med valget av ektemake? At statens interesser måtte gå foran alt annet, var hun innforstått med, men at valget skulle falle på greven av Cadiz, hennes egen fetter, kom som et sjokk på henne. Hun gråt sine modige tårer og bar seg ille, selv om hun var inderlig klar over at hun faktisk ikke hadde noe valg uansett hvor meget hun hatet sin tilkommende.
Frans av Assisi var heller ikke særlig begeistret over avtalen om dette ekteskapet, som skulle vise seg aldri å fungere tilfredsstillende for noen av partene. Politisk var han tilhenger av carlistene mens hun satset på de moderate, han var dødelig sjalu, mens hun var livsglad og likte å være omsvermet, - at han selv hadde sine noe aparte sidesprang var derimot helt i orden.
Egentlig er det litt rart at hennes spesielle livs-stil har vært diskusjonsemne blant historikere like fram til våre dager, selv om hun altså ikke foretok seg stort annet enn hva konger til alle tider også hadde gjort. Forskjellen var nok bare den at hun var kvinne og som sådan var underlagt en helt annen lov enn mennene.
Ludvig Filip hadde hatt rett i en ting, Frans avAssisi, presterte aldri å bli far, selv om Isabella fikk en hel rekke med avleggere (blant annet den fremtidige kong Alfonso XII).Merkelig nok anerkjente ektemannen uten videre alle de små hun satte til verden. At dette ekteskapet en gang sprakk for godt, trenger vi ikke å undres over.
0 comentarios :
Publicar un comentario