En gang for bortimot 3000 år siden, begynte noen folk i sørøst Europa å røre på seg. De spredte seg over storparten av landene vestover og den dag i dag finner vi spor etter dem både i England, Irland, Frankrike og Spania, ikke minst språklig. Vi kjenner dem under navnet ”keltere”.
Hvorfor i all verden begynte kelterne å vandre vestover? Årsaken til enhver folkeflytting i historien ligger gjerne i overbefolkning og matmangel, men for kelterne var det også en dypere årsak, nemlig kunnskapen om å herde jern. Tiden rundt 1000 år f. Kr. faller omtrent sammen med overgangen fra bronsealder til jernalder, uten at dette i første omgang førte til noen revolusjon. Jernet var jo like mykt som bronsen, så ingen tok det nye metallet særlig alvorlig, ikke før en eller annen oppdaget at jernet lot seg herde. Gjennom gløding, forming og avkjøling åpnet det seg uante muligheter for det nye metallet, og kelterne var av de første i Europa som lærte seg å ta i bruk dette herdete jernet.
Solide redskaper og bedre våpen så dagens lys lenge før naboene oppdaget jernets muligheter. Bedre redskaper ga bedre avlinger og folketallet økte. I og for seg en positiv utvikling dersom de hadde hatt ubegrenset med plass, men slik var det bare ikke, og matmangel ble etter hvert et stort problem. I kampen om større areal oppdaget de ganske snart at deres nye og hardere våpen ga dem en stor fordel. Det å vinne over folk med våpen av den myke bronsen ble langt lettere enn de hadde drømt om, dermed fikk kelterne blod på tann og fortsatte stadig lenger vestover.
Tidligere var det vanlig å legge vekten på kelternes krigerske framferd, noe som ga inntrykk av at dette var et folkeslag som kulturelt sett sto på et lavere nivå enn folkene rundt Middelhavet. Noe primitive i oppførsel var de nok, men samtidig var de både dyktige og intelligente, dessuten var de kunstnere som lagde de mest intrikate utsmykkings mønstre til og med på vanlige bruksting.
I årene mellom 800 og ca 500 år f.Kr. trengte disse folkene over Pyreneene og inn i Spania. De kom i større og mindre puljer over en lang periode, og heller ikke som en ensartet gruppe. Det hender vi får vite at noen av de keltiske stammene tilhørte f.eks. Alanere, Vandaler, Vettonere o.a., Alle var keltere, men samtidig forskjellige alt etter hvilken klan de tilhørte og til hvilken tid de innvandret. Det kan kanskje være forklaringen på at noen grupper dro videre sydover, noen havnet i midt-Spania med hovedtyngden i Avila og Lucitania ( som omfatter Extremadura videre ned til kysten av Portugal), mens atter andre grupper slo seg til i nordvest , og særlig da i Galicia. De som dro sydover blandet seg med lokalbefolkningen, og vi fikk de såkalte keltiberere, med Numantia som hovedkvarter. Det var kraftige og stridbare folk som ikke uten videre lot seg kue verken av den ene eller den andre. Vi kan jo bare tenke på romernes problemer med å overvinne de keltiberiske stammene i Numancia. Lettere var det heller ikke for romerne i kampene mot Vettoneren Viriato i Lucitania.
Da de kom hit til landet slo de seg først og fremst ned på vanskelig tilgjengelige steder med god utsikt , og forskanset seg bak solide murer. For å sikre forsvaret enda bedre, la de opp store jordvoller og grov dype vollgraver rundt det hele. Utenfor bostedene i Avila provinsen la de også opp brede belter med ca 50 cm`s høye steiner fast plantet i jorda, slik at det var uråd å komme fram med både hester og fotfolk. Disse forskjellige forsvarsanordningene var simpelthen en dyd av nødvendighet for alle de keltiske innvandrerne. Derimot kunne størrelsene på bo områdene variere ganske meget. I NV-Spania kunne dette variere fra ca. 20X23 kvadratmeter ,til et areal på 700X300 kv.meter.
I gjennomsnitt regner man med at de tidligste castroene hadde et innbyggertall på rundt 250 personer pr. boplass, som hver og en var en selvstendig enhet under ledelse av en sjef valgt blant gruppens fremste menn. Bare når store og særdeles viktige saker skulle avgjøres, søkte han råd blant beboernes eldste. Det hendte forresten at de minste gruppene fant det fornuftig å samarbeide enten av handelsmessige grunner eller for å styrke forsvaret.
Husene deres var runde og dekket med stråtak, en byggeskikk vi kan se eksempler på nord i O`Cebreiro. Veggene av stein var ca. 60 cm. tykke, mens huset selv bare målte fem meter i diameter. Ikke store leiligheten akkurat - bare så vidt plass nok for en familie til å spise og sove. Noe mer trengte de vel heller ikke all den tid felles samlinger foregikk utendørs.
Problemer fikk de først da behovet meldte seg for større hus til felles bruk, som lagerplass for avling og andre ting de skulle oppbevare. Husene de hadde lot seg ganske enkelt ikke utvide, og smått om senn lærte de seg å bygge først ovale og siden rektangulære bygninger. Slike hus ser vi i de senere castroene (boplassene) fra ca. 500 år f.Kr. , der de keltiske stammene, Vettonerne, holdt til i Avila provinsen
Rett nok var jordbruk, dyrehold, og jakt det viktigste nærings grunnlaget for kelterne, men i tillegg var også krigingen av stor betydning. En vanlig dag startet gjerne med at krigerne dro ut enten for å få tak i dyr, som en fiendtlig stamme hadde røvet fra dem, eller for selv å røve dyr og slaver. Selvfølgelig måtte også noen krigere bli igjen for å beskytte boplassen mot angrep, de kunne jo aldri være trygge. Kvinnenes jobb var å stelle dyrene og sørge for mat til familien, noe som krevde ganske hardt arbeid.
For meg virker det litt rart at omtrent all omtale av kelterne i historiske verk, først og fremst gjelder de aller første kelterne, som kom inn i landet og slo seg ned i Galicia. Veldig lite blir sagt om alle de andre keltiske stammene som innvandret. Om vandalene f.eks. går omtalen først og fremst inn på deres brutale framferd, og deres motvilje mot virkelig å slå seg ned for godt noen steder. Verst var deres oppførsel i Andalucia, og endte med at de fortsatte over Gibraltar stredet der de dreide østover langs Nord-Afrika og slo seg ned stort sett i nærheten av Kartago.
Om Vettonerne blir det nesten sagt enda mindre, til tross for at de spilte en viktig rolle i provinsen Avila, der det er funnet temmelig mange mer eller mindre godt bevarte castroer.
I august i år var vi en tur nettopp til Avila provinsen for å se nærmere på sporene etter disse kelterne. Vi ble, mildt sagt, både forundret og imponert over de castroene vi rakk å se.
Etter det vi hadde lest om kelterne, var det de runde husene vi først og fremst så etter, men fant selvfølgelig ingen av disse gamle karakteristiske bygningene. Vettonerne kom jo ikke inn før på 500-tallet, altså ca 300 år etter de første oppe i Galicia, og byggeskikkene hadde endret seg. Det vi fikk se var de rektangulære bygningene med flere rom. I sentrum lå “kjøkkenet”, eller familiens oppholdsrom, med en åpen åre midt i. På hver side av rommet var det noe vi kan kalle et lite lager rom, mens rommet like innenfor inngangen nærmest tjente som en hall. Utenfor hovedinngangen hadde de forlenget taket slik at de fikk som et ekstra rom ute i friluft, skjermet både for sol og regn. Husene var ofte bygd vegg i vegg, omtrent som våre bygårder, og med smale smug innimellom. Noen større hus var beregnet for offentlig bruk og forsamlinger av forskjellig art. Felles for de castroene vi så, var at de lå på en høyde med god utsikt til alle kanter. En av castroene, Ulaca, lå til og med helt på toppen av et fjell, i en høyde av ca. 1500 o.h.. Jeg må bare innrømme at det var ganske anstrengende å komme seg helt opp, men det var verdt strevet. Området var på hele 60 ha., som strakte seg både et stykke ned på andre siden av fjellet og ellers langs toppen av fjellet. Alt var innenfor et dobbelt sett med 3000 meter lange murer,. Her oppe hadde de funnet steder for hellige handlinger, bygd av stein og med trapper opp til et lite platå, saunaer for hellige bad, og noen grunnmurer for beboelseshus. I tillegg fant de også en tårnaktig bygning av kvaderstein midt i området.
Hele denne befestede “kelterbyen”, bygd opp av Vettonerne, regnes i dag for den mest interessante i hele Europa. Er det rart om jeg forundres over at den sjelden blir nevnt i de historiske verkene?
Solide redskaper og bedre våpen så dagens lys lenge før naboene oppdaget jernets muligheter. Bedre redskaper ga bedre avlinger og folketallet økte. I og for seg en positiv utvikling dersom de hadde hatt ubegrenset med plass, men slik var det bare ikke, og matmangel ble etter hvert et stort problem. I kampen om større areal oppdaget de ganske snart at deres nye og hardere våpen ga dem en stor fordel. Det å vinne over folk med våpen av den myke bronsen ble langt lettere enn de hadde drømt om, dermed fikk kelterne blod på tann og fortsatte stadig lenger vestover.
Tidligere var det vanlig å legge vekten på kelternes krigerske framferd, noe som ga inntrykk av at dette var et folkeslag som kulturelt sett sto på et lavere nivå enn folkene rundt Middelhavet. Noe primitive i oppførsel var de nok, men samtidig var de både dyktige og intelligente, dessuten var de kunstnere som lagde de mest intrikate utsmykkings mønstre til og med på vanlige bruksting.
I årene mellom 800 og ca 500 år f.Kr. trengte disse folkene over Pyreneene og inn i Spania. De kom i større og mindre puljer over en lang periode, og heller ikke som en ensartet gruppe. Det hender vi får vite at noen av de keltiske stammene tilhørte f.eks. Alanere, Vandaler, Vettonere o.a., Alle var keltere, men samtidig forskjellige alt etter hvilken klan de tilhørte og til hvilken tid de innvandret. Det kan kanskje være forklaringen på at noen grupper dro videre sydover, noen havnet i midt-Spania med hovedtyngden i Avila og Lucitania ( som omfatter Extremadura videre ned til kysten av Portugal), mens atter andre grupper slo seg til i nordvest , og særlig da i Galicia. De som dro sydover blandet seg med lokalbefolkningen, og vi fikk de såkalte keltiberere, med Numantia som hovedkvarter. Det var kraftige og stridbare folk som ikke uten videre lot seg kue verken av den ene eller den andre. Vi kan jo bare tenke på romernes problemer med å overvinne de keltiberiske stammene i Numancia. Lettere var det heller ikke for romerne i kampene mot Vettoneren Viriato i Lucitania.
Da de kom hit til landet slo de seg først og fremst ned på vanskelig tilgjengelige steder med god utsikt , og forskanset seg bak solide murer. For å sikre forsvaret enda bedre, la de opp store jordvoller og grov dype vollgraver rundt det hele. Utenfor bostedene i Avila provinsen la de også opp brede belter med ca 50 cm`s høye steiner fast plantet i jorda, slik at det var uråd å komme fram med både hester og fotfolk. Disse forskjellige forsvarsanordningene var simpelthen en dyd av nødvendighet for alle de keltiske innvandrerne. Derimot kunne størrelsene på bo områdene variere ganske meget. I NV-Spania kunne dette variere fra ca. 20X23 kvadratmeter ,til et areal på 700X300 kv.meter.
I gjennomsnitt regner man med at de tidligste castroene hadde et innbyggertall på rundt 250 personer pr. boplass, som hver og en var en selvstendig enhet under ledelse av en sjef valgt blant gruppens fremste menn. Bare når store og særdeles viktige saker skulle avgjøres, søkte han råd blant beboernes eldste. Det hendte forresten at de minste gruppene fant det fornuftig å samarbeide enten av handelsmessige grunner eller for å styrke forsvaret.
Husene deres var runde og dekket med stråtak, en byggeskikk vi kan se eksempler på nord i O`Cebreiro. Veggene av stein var ca. 60 cm. tykke, mens huset selv bare målte fem meter i diameter. Ikke store leiligheten akkurat - bare så vidt plass nok for en familie til å spise og sove. Noe mer trengte de vel heller ikke all den tid felles samlinger foregikk utendørs.
Problemer fikk de først da behovet meldte seg for større hus til felles bruk, som lagerplass for avling og andre ting de skulle oppbevare. Husene de hadde lot seg ganske enkelt ikke utvide, og smått om senn lærte de seg å bygge først ovale og siden rektangulære bygninger. Slike hus ser vi i de senere castroene (boplassene) fra ca. 500 år f.Kr. , der de keltiske stammene, Vettonerne, holdt til i Avila provinsen
Rett nok var jordbruk, dyrehold, og jakt det viktigste nærings grunnlaget for kelterne, men i tillegg var også krigingen av stor betydning. En vanlig dag startet gjerne med at krigerne dro ut enten for å få tak i dyr, som en fiendtlig stamme hadde røvet fra dem, eller for selv å røve dyr og slaver. Selvfølgelig måtte også noen krigere bli igjen for å beskytte boplassen mot angrep, de kunne jo aldri være trygge. Kvinnenes jobb var å stelle dyrene og sørge for mat til familien, noe som krevde ganske hardt arbeid.
For meg virker det litt rart at omtrent all omtale av kelterne i historiske verk, først og fremst gjelder de aller første kelterne, som kom inn i landet og slo seg ned i Galicia. Veldig lite blir sagt om alle de andre keltiske stammene som innvandret. Om vandalene f.eks. går omtalen først og fremst inn på deres brutale framferd, og deres motvilje mot virkelig å slå seg ned for godt noen steder. Verst var deres oppførsel i Andalucia, og endte med at de fortsatte over Gibraltar stredet der de dreide østover langs Nord-Afrika og slo seg ned stort sett i nærheten av Kartago.
Om Vettonerne blir det nesten sagt enda mindre, til tross for at de spilte en viktig rolle i provinsen Avila, der det er funnet temmelig mange mer eller mindre godt bevarte castroer.
I august i år var vi en tur nettopp til Avila provinsen for å se nærmere på sporene etter disse kelterne. Vi ble, mildt sagt, både forundret og imponert over de castroene vi rakk å se.
Etter det vi hadde lest om kelterne, var det de runde husene vi først og fremst så etter, men fant selvfølgelig ingen av disse gamle karakteristiske bygningene. Vettonerne kom jo ikke inn før på 500-tallet, altså ca 300 år etter de første oppe i Galicia, og byggeskikkene hadde endret seg. Det vi fikk se var de rektangulære bygningene med flere rom. I sentrum lå “kjøkkenet”, eller familiens oppholdsrom, med en åpen åre midt i. På hver side av rommet var det noe vi kan kalle et lite lager rom, mens rommet like innenfor inngangen nærmest tjente som en hall. Utenfor hovedinngangen hadde de forlenget taket slik at de fikk som et ekstra rom ute i friluft, skjermet både for sol og regn. Husene var ofte bygd vegg i vegg, omtrent som våre bygårder, og med smale smug innimellom. Noen større hus var beregnet for offentlig bruk og forsamlinger av forskjellig art. Felles for de castroene vi så, var at de lå på en høyde med god utsikt til alle kanter. En av castroene, Ulaca, lå til og med helt på toppen av et fjell, i en høyde av ca. 1500 o.h.. Jeg må bare innrømme at det var ganske anstrengende å komme seg helt opp, men det var verdt strevet. Området var på hele 60 ha., som strakte seg både et stykke ned på andre siden av fjellet og ellers langs toppen av fjellet. Alt var innenfor et dobbelt sett med 3000 meter lange murer,. Her oppe hadde de funnet steder for hellige handlinger, bygd av stein og med trapper opp til et lite platå, saunaer for hellige bad, og noen grunnmurer for beboelseshus. I tillegg fant de også en tårnaktig bygning av kvaderstein midt i området.
Hele denne befestede “kelterbyen”, bygd opp av Vettonerne, regnes i dag for den mest interessante i hele Europa. Er det rart om jeg forundres over at den sjelden blir nevnt i de historiske verkene?
0 comentarios :
Publicar un comentario