Hun viste et mot der andre flyktet - hun klarte det mennene ikke greide - hun gjennomførte det ingen andre våget - og, hun fortsatte der andre stoppet. - Dette er det inntrykket vi sitter igjen med etter å ha lest om hennes utrolige bragder etter erobringen av Argentina og Paraguay på 1500 tallet.
Et problem ingen hadde tenkt på, dukket opp da Argentina var erobret. De spanske soldatene hadde gjennomført den viktigste jobben, nå var det styret av den nye kolonien som sto på tapetet. Det ble fredeligere dager, mannfolkene trengte ikke lenger å leve i et konstant alarmberedskap, og andre behov trengte seg på. Naturen krevde sin rett, og så lenge det ikke fantes spanske kvinner i nærheten, vendte de seg til de innfødte kvinnene, og brukte makt eller list og lempe for å få sin vilje. Resultatet var stadig flere unger med en blandet bakgrunn. Det gikk så vidt at flere av soldatene simpelthen hadde de rene haremer, med opp til 60 kvinner til eget bruk. Det var ikke uten grunn at folk begynte å omtale Rio de la Plata som ”Muhammeds paradis”, og lederne begynte for alvor å bli bekymret for utviklingen. ”Tenk om det skulle vokse opp så mange mestiser at de til slutt overtok hele området” ?, eller ”tenk om den spanske ”rase” ble utvannet - ?” var nok tanker som plaget spanjolene. Noe måtte gjøres, og da stattholderen døde ble en ny valgt på betingelse av at han, Juan de Sanabria, sørget for å importere flest mulig kvinner fra Spania. Det var ikke bare snakk om å sørge for enslige kvinner, men også hele familier med mange barn skulle hentes over som nybyggere. De tok ingen sjanser, mestisene måtte for all del ikke komme i flertall. I stedet for å satse på Rio de la Plata, der soldatene fortsatte å løse sitt ”problem” på samme måte, fant de det mer fornuftig å satse på kolonisering i Paraguay, nærmere bestemt i Asuncion.
Juan Sanabria tok med seg sin kone Mencia de Calderon, og dro avgårde med båter og mannskap til Spania for å oppfylle betingelsene for stillingen han hadde fått. Vel fremme tok det ikke lang tid før båtene var fullastet. 100 ektepar med barn og mer enn 200 enslige kvinner ble stuet sammen så godt det lot seg gjøre før de atter kastet loss og satte kursen tilbake til Sør-Amerika og Paraguay. Det begynte så bra, men det skulle bli en reise med flere problemer enn noen hadde drømt om.
Det første sjokket kom da den nye stattholderen, Juan Sanabria, ble syk og døde like før havseilasen var kommet skikkelig i gang. Det neste var angrepet av franske pirater utenfor Afrikakysten. Besetningene og kapteinene på båtene reiste bust og sto ferdige til å slåss for seg og sitt, mens enken etter Juan satte foten ned, stikk i strid med de kamplystne kapteinenes råd. Vel var hun bare en kvinne, og fullstendig klar over at hun ikke kunne ta ektemannens tittel og ansvar, men på papiret fikk hun stesønnen til å undertegne som ny stattholder, mens hun selv i praksis var den som tok over kommandoen, som ingen andre følte seg kallet til å ta. Helst ville de ha avlyst hele foretakendet da sjefen døde, det hele virket jo enda mer dumdristig nå under en kvinnelig leder. For enken, Mencina de Calderon, stilte det seg imidlertid noe annerledes. Ektemannen hadde nemlig satset alt de hadde av kapital på denne overfarten, og hun visste bare så altfor godt at hun og barna ville bli satt på bar bakke om ikke oppgaven ble fullført. At kvinnfolk på den tiden ikke ble regnet for noe, og i alle fall ikke kunne ta over en så krevende oppgave som den hun nå sto overfor, bekymret henne overhode ikke. Hun hadde bein i nesen og visste hva hun ville.
Piratene som hadde dukket opp sto ferdige til å raide båtene deres, mens mannskapet, med kapteinene i spissen, kun tenkte på en ting: å forsvare seg og sitt med livet som innsats. Til deres store forbauselse satte Mencia foten ned, her skulle det ikke slåss, her skulle og ville hun prøve seg med ”Dialog”, som Gar Støre ville ha sagt. Merkelig nok kom de til en avtale, hard men brukbar. Piratene skulle få ta det de ønsket av verdier på båtene, både av utstyr og deler av provianten, mot løfte om ikke å angripe. Mange liv ble spart den gangen, og kvinnene fikk bevare sin ære, noe Mencia så som ikke minst viktig med tanke på dette å finne en ektemann over i Amerika.
På tross av mangelfulle instrumenter, hjalp havstrømmene dem langt på vei til å holde kursen, men storm og uvær fikk dem likevel på avveie til slutt, og forlenget reisen deres. Omsider kunne de gå i land på øya Santa Catarina sør i Brasil, den 10 desember, aldeles utmattet etter en strabasiøs reise på hele 10 mnt. med streng rasjonering på både vann og mat. I den tro at de nå var kommet til spansk område, var ikke Mencia snauere enn at hun grunnla en ny by som hun kalte San Francisco. (San Francisco nord i California er nok mer berømt enn denne lille byen her sør). Da Portugiserne ble klar over at spanjolene hadde vært frekke nok til å anlegge en by på deres område, kom de stimende per omgående. Dette fant de seg ikke i ! Den portugisiske sjefen , Thome de Souza, jaget dem først ut av området, hvorpå han puttet dem i arresten der de satt i 14 måneder før de greide å rømme. All motgangen hadde ikke bare tæret hardt på kreftene, men også resultert i sykdom og død for mange av deltakerne. De var trette og oppgitte, og orket ikke tanken på å gå ett eneste skritt lenger. Nok var nok, syntes de å mene, men Mencia selv var ikke den som ga opp. Hun sto på, satte mot i dem og var fast bestemt på å nå fram til bestemmelses stedet Asuncion, koste hva det koste ville. Hun fikk tak i en guide som lovte å vise dem veien, men at de kom seg gjennom den første delen der de krigerske tupiene regjerte, var nærmest et under, elendige som de var. Til alt overmål viste det seg at Tupiene også var kannibaler, så de trakk et lettelsens sukk da de omsider kom inn i området til de vennligere guaraniene. Foran dem lå nå en tur på 1600 Km. til fots, gjennom urskog, rundt innsjøer og sumpområder, kryssing av elver og klatring over fjellkjeder. Verst var dette for kvinnene som var fullstendig fri for alt som kunne minne om praktisk turutstyr. At de gikk kledd i hva vi ville kalle fotside selskapskjoler, og med små nette sko som ikke akkurat passet til en slik fottur, gjorde ikke turen lettere, men de kom fram. Hele reisen fra de startet over til Spania og til de kom fram i Asuncion, hadde tatt dem 6 lange år. Ikke rart om de til slutt ble mottatt med all mulig heder og ære. Midt oppe i alt oppstyret holdt Mencia en tale, der hun fortalte om reisen og hva de hadde gått igjennom, samtidig som hun roste ”sin enestående sønn” som hadde ledet dem gjennom hele den vanskelige og anstrengende overfarten. Denne sønnen som hadde stått bak krangel og splittelse av gruppen, og som drømte om å finne noe av alt det sølvet han hadde hørt om, han som insisterte på å bruke båt oppover elven mot Asuncion og omtrent ikke kom av flekken i den sterke motstrømmen. Den som måtte tre støttende til for å hjelpe ham ut av uføret var Mencia. Uten henne ville han aldri ha kommet fram. Tro om han hadde vett nok til å skamme seg over den ufortjente rosen han fikk?
I Historie bøkene har Mencias utrolige bragd stort sett vært fortiet - hun var jo bare et kvinnfolk!
