Her vil vi, når vi treffer interessante mennesker, dele opplevelsen med dere lesere. Kjenner noen av dere en slik person, så vil vi sette pris på å få et tips.
Her vil vi, når vi treffer interessante mennesker, dele opplevelsen med dere lesere. Kjenner noen av dere en slik person, så vil vi sette pris på å få et tips.
Gamlebyen i Benidorm lever i beste velgående både i gode og dårlige tider. Mange nasjoner har satt sitt preg på denne bydelen og enten du vil ha en russisk avis, spise indisk mat, gå på typisk USA hamburgerbar eller finne en tysk ølstue,- her er det meste mulig.
Over hele England finner du de typiske Tea Houses; - små hyggelige treffsteder som drives av en like hyggelig dame som baker det hele selv. Servert med en skikkelig kopp te fra ekte kanne med strikket frakk. Varm, sterk te enten med melk eller sitron. Slike Tea Houses er noe av det mest typisk engelske som finns. Men å finne et slikt sted i Benidorm; - -Ja, det hadde jeg ikke ventet!
Derfor var tipset jeg fikk forleden ekstra hyggelig: For midt i Gamlebyen ligger Grannies Teahouse, og der har det ligget siden 1981! Menyen er allsidig og det er også eieren, Polly Smith fra Liverpool. Vi setter oss ned med en Nice Cup of Tea og hjemmebakte scones og lar damen fortelle selv.
Bestemor forteller om gamle Benidorm
Polly kom til Benidorm i 1975, 22 år gammel. Jeg kom og han reiste, smiler hun og mener Franco som døde i november. Hun forteller at utlendingene den gangen hadde store problemer med å jobbe i Benidorm og de måtte stadig passe seg for politiet. Bare noen få av oss hadde arbeidstillatelse for the boss ville ikke bruke penger på slikt, forklarer Polly. Derfor jobbet vi svart og derfor ble mange av oss tatt og satt på et fly med stempel i passet: uønsket! Den verste av disse inspektørene, Señor Felipe, hadde en engelsk kone. Hun gikk rundt på barene og snappet opp samtaler. Fra disse fikk hun nyss om hvem som jobbet svart og så kom mannen hennes, som var politimann og arresterte „Svartingene.“ To dager i kasjotten og så direktefly tilbake til England. Det var tøffe tider, sier Polly.
Litt om jobber og priser i 1975.
Polly jobbet i en av de første barene i Benidorm, i Calle la Palma. Denne gata var ikke asfaltert, men bare grus og sand. Vi ble vant til støv, smiler damen. Dette var boomtid i gamlebyen med mange engelskmenn, hollendere og tyskere. Turistboomen hadde nettop startet og alle som startet opp med et eller annet greidde seg bra. Polly husker at for syv timers arbeide fikk hun 300 pesetas. En øl kostet 12 Pesetas, en bocadillo 10 – 15 Pesetas og dagens middag med salat, hovedrett, dessert, brød og en drink kostet 99 Pesetas. Polly mener at hun hadde bedre råd den gangen. Etter at Spania kom med i EU ble det bedre for utlendingene i Benidorm. De ble akseptert og hetsen som hadde vært der tidligere forsvant. En av de tingene som gjorde Benidorm populær var Festival de la Cancion, forteller Polly. Ennå snakker folk rundt i verden om Julio Eglesias, denne sangeren som ble populær over natten da han vant sangfetivalen.
Improvisasjon er løsningen.
Da de første turistbussene kom til gamlebyen, kom de ofte ikke frem fordi det sto biler parkert slik at bussen ikke kom rundt hjørnet. Da måtte Polly, som nå jobbet som reiseleder, organisere fire, fem sterke turister til å hoppe av bussen og ta tak i bilen: hei, hei hei OG HOPP flere ganger til kjerra sto på fortauet.
Det var ofte vannmangel om sommeren i 1970 årene i Benidorm. Ofte var det hos Polly vannmangel i flere dager. Da fikk hun tak i en stor tønne og når det var vann la hun dusjen oppi tønna. Selv med tørr kran fikk hun da sin morgendusj med et par bøtter fra tønna. Men mange ble ganske lei, særlig siden dette hendte sommerstid på grunn av alle turistene som dusjet! Det sies at tyskerne ikke kunne akseptere vannmangelen og forsvant til Mallorca. Faktum er iallfall at det er få tyskere i Benidorm, sier Polly.
Hun kaller 70 årenes Spania for „The Good Old Days. Den gangen hadde spanierne tid til familieliv, sier hun, og familien har alltid betydd mye for dem. Kvinnene var hjemme med ungene mens mannen ofte gikk ut med sine kamerater. Nå må begge jobbe for å få nok til livets opphold og dette går utover familien, sier Polly. Spanierne har mistet mye. De stresser nå akkurat som folk i resten av Europa. Familien lider og det gjør siestaen også.
Hun husker fra 1970 årene da den svenske Club 33 først kom til Benidorm. Høye, slanke, blåøyde sylfider som gjorde stor oppsikt på stranda der de kom i sine bikinier. Våre lokale, spanske Don Juan typer ble helt sprø ved synet, ler Polly.
I 1980 årene ble det fart på hotellbyggingen i Rincon de Loix. Det ble også anlagt brede gater slik at bussene lett kunne komme til. Fra denne perioden og fremover var gamlebyen ikke lenger det eneste sentrum for turistene, men fordi den har sitt særpreg er gamlebyen fremdeles populær.
Så fikk vi med Polly som tourguide, men uten buss, en opplevelsesrik tur til gamle Benidorm. Det vi lærte var vel at det ikke var så lett her den gangen. The Good Old Days er derfor noe overdrevet.
0 comentarios :
Publicar un comentario