I disse dager lanserer 88 år gamle Solfried Gjelsten sin tredje bok om Spanias historie. Siden tidlig på 1990 tallet har hun studert ulike epoker av landets historie. Men selv smiler hun litt ironisk av sin egen prestasjon.
- Som ung var jeg en av de dårligste i klassen i historie. Det var matematikk jeg var opptatt av, forteller hun. Etter endt realfagartium studerte hun matematikk og kjemi ved Universitetet i Oslo. Da møtte hun kjærligheten i sitt liv. Han var bonde fra Vestlandet, og Solfried byttet ut universitetskrakken med fjøskrakken.
- Det var litt av en overgang, innrømmer hun. – Du aner ikke hvor mange feil jeg gjorde.
Først bakte hun steinharde kjeks, men etter hvert lærte hun seg både å kastrere grisunger, sy klær til de fem barna deres og stelle kyr. På gården gjorde de alt arbeidet selv. Solfried laget til og med smultet som smultringene skulle kokes i. Først etter 20 år fikk ekteparet 14 dagers ferie i året. – Og vi hadde ikke bad på gården før i 1974, forteller hun.
- Det var litt av en overgang, innrømmer hun. – Du aner ikke hvor mange feil jeg gjorde.
Først bakte hun steinharde kjeks, men etter hvert lærte hun seg både å kastrere grisunger, sy klær til de fem barna deres og stelle kyr. På gården gjorde de alt arbeidet selv. Solfried laget til og med smultet som smultringene skulle kokes i. Først etter 20 år fikk ekteparet 14 dagers ferie i året. – Og vi hadde ikke bad på gården før i 1974, forteller hun.
40 år med håndkraft
Gårdslivet var strevsomt og det hendte at hun savnet studiene i hovedstaden. – Men jeg hadde jo lovet presten at mannen min og jeg skulle holde sammen i tykt og tynt, så vi valgte heller å løse problemene underveis, sier Solfried. Det hendte også at matematikkunnskapene kom godt med i gårdsdriften, og ikke minst i de periodene hun og mannen også drev skole i bygda.
40 år med gårdsdrift satte sine spor. Begge var slitne av det tunge fysiske arbeidet. – Etter noen turer til Kanariøyene begynte mannen hennes å fable om å kjøpe en gård der. Men Solfried satte seg på bakbeina. – Ikke en gård til, sa hun. I 1985 reiste de for første gang på ferie til LÁlfaz del Pi og Solfried forelsket seg i Foya Blanca området her. Derfor kjøpte de like godt en tomt der og bygde seg hus. Etter en del vanskeligheter fikk de solgt gården i Norge og flyttet hit i 1988. – Jeg har ikke angret ett sekund, sier Solfried.
40 år med gårdsdrift satte sine spor. Begge var slitne av det tunge fysiske arbeidet. – Etter noen turer til Kanariøyene begynte mannen hennes å fable om å kjøpe en gård der. Men Solfried satte seg på bakbeina. – Ikke en gård til, sa hun. I 1985 reiste de for første gang på ferie til LÁlfaz del Pi og Solfried forelsket seg i Foya Blanca området her. Derfor kjøpte de like godt en tomt der og bygde seg hus. Etter en del vanskeligheter fikk de solgt gården i Norge og flyttet hit i 1988. – Jeg har ikke angret ett sekund, sier Solfried.
På kildejakt
Hun fikk tilbud om å lede en historiegruppe i Alfaz. – Selv om jeg ikke kunne noe om historie, tenkte jeg at jeg kunne studere det, sier Solfried. – Man vet da neimen ikke om man får ting til før man har prøvd. Og Solfried fikk det til. Hittil har det resultert i tre bøker om Spanias historie, og et utall artikler i dette tidsskriftet. Først etter 20 år trakk hun seg som leder i historiegruppen. Da var hun 80 år gammel.
I begynnelsen slet hun for å finne gode kilder som kunne danne grunnlaget for historiestudiene. Det var vært lite spansk historie som var tilgjengelig på norsk. Men hun hadde god nytte av det spanske verket Cronica de España. – Det krevde mye arbeid fordi jeg ikke kunne noe særlig spansk. Men med ordbok og en god porsjon stahet gikk det etter hvert bra, sier Solfried.
I begynnelsen slet hun for å finne gode kilder som kunne danne grunnlaget for historiestudiene. Det var vært lite spansk historie som var tilgjengelig på norsk. Men hun hadde god nytte av det spanske verket Cronica de España. – Det krevde mye arbeid fordi jeg ikke kunne noe særlig spansk. Men med ordbok og en god porsjon stahet gikk det etter hvert bra, sier Solfried.
Hver sin historie
Hun leste også historikeren Grimbergs bøker og oppdaget at ikke alt han skrev om Spanias historie var korrekt. I boken omtalte han Numantia, et lite sted i nærheten av byen Soria nord-øst i Spania. Det var et sentrum for de keltisk/iberiske styrkene som romerne brukte 20 år på å erobre. Ifølge Grimberg tok det så lang tid fordi senteret lå høyt oppe på en klippe. Men Solfried reise dit og oppdaget at det er et slettelandskap uten en eneste klippe så langt øyet kan se. – Årsaken var nok heller at folket i området satte seg kraftig til motverge, og dessuten foretrakk de romerske soldatene å leve «det glade liv» med taskenspillere og prostituerte framfor og sloss for seier, forteller Solfried. Men til slutt kom det en nidkjær militær leder fra Roma, «det glade liv» ble lagt på hyllen og historien endte med forferdelse. Romerne isolerte området og sultet ut befolkningen i Numantia. Da de til slutt overtok, var området overstrødd av døde og halvdøde mennesker.
Maria kvinnesakskvinne
- Når jeg leser historie, prøver jeg å danne meg at bilde av hvordan folk levde i de ulike epokene. Jeg vil gjerne vite hva de tenkte og var opptatt av, sier Solfried. På slutten av 1200 tallet levde dronning Maria de Molina i Spania. Men det var ingen selvfølge at hun skulle bli dronning. Da kong Alfonso X døde, mente Marias ektemann, Sancho, at han var berettiget til tronen, men hoffet og politikerne ville heller ha Alfonsos barnebarn som konge. Maria og Sanchos ekteskap var ikke velsignet av paven, og det brukte motstanderne mot dem for alt det var verdt. Da tok Maria saken i egne hender. Hun tok med seg vielsesattesten og reiste til Roma på jakt etter pavens underskrift. Ikke overraskende nektet paven å snakke med dette kvinnemennesket. Men Maria gav seg ikke. I flere dager satt hun utenfor og nektet å rikke seg før hun fikk møte ham. Til slutt slapp paven henne inn og signerte attesten, om ikke annet så for å bli kvitt henne. På grunn av Marias besluttsomhet ble Sancho konge og hun dronning. Senere døde ektemannen, men Maria regjerte et godt stykke ut på 1300 tallet på vegne at sitt barnebarn som arvet tronen mens han enda var en liten gutt.
Til topps via dronningens seng
Historien viser også at det ikke bare er kvinner, som har brukt menn med makt, for å oppnå høy sosial og politisk status. Godoy var en ung kadett i det spanske militæret. En dag falt han av hesten og hustruen til kong Carlos IV ilte til for å hjelpe den unge kadetten.
- Hun skal ha forelsket seg i kadetten allerede ved første blikk, og Godoy visste å smi mens jernet var varmt, forteller Solfried. Selv om dronningen slett ikke var noen skjønnhet, ble han hennes elsker gjennom mange år. Dronningen gjengjeldte generøst Godoys tjenester ved å sørge for at han ble forfremmet utallige ganger. Til slutt ble han landets førsteminister og utnevnte seg selv til generalissimo.
- I den samme perioden ville Napoleon at portugiserne skulle stenge sine havner for engelskmennene, slik at han kunne utvide sin innflytelse, sier Solfried. Napoleon visste å spille på Godoys maktbegjær og fikk han til å lede krigen mot portugiserne med hjelp fra omtrent 20 000 franske soldater. Godoy selv drømte om å bli konge og så for seg Portugal som et passende kongerike. Men da krigen brøt løs, møtte ikke portugiserne opp. De trakk seg bare unna til stor frustrasjon for Godoy. Til slutt valgte den portugisiske kongen å inngå en fredsavtale med spanjolene og franskmennene. Han måtte riktignok gå med på å stenge havnene for engelskmennene, men Godoy fikk aldri noe kongerike.
- Hun skal ha forelsket seg i kadetten allerede ved første blikk, og Godoy visste å smi mens jernet var varmt, forteller Solfried. Selv om dronningen slett ikke var noen skjønnhet, ble han hennes elsker gjennom mange år. Dronningen gjengjeldte generøst Godoys tjenester ved å sørge for at han ble forfremmet utallige ganger. Til slutt ble han landets førsteminister og utnevnte seg selv til generalissimo.
- I den samme perioden ville Napoleon at portugiserne skulle stenge sine havner for engelskmennene, slik at han kunne utvide sin innflytelse, sier Solfried. Napoleon visste å spille på Godoys maktbegjær og fikk han til å lede krigen mot portugiserne med hjelp fra omtrent 20 000 franske soldater. Godoy selv drømte om å bli konge og så for seg Portugal som et passende kongerike. Men da krigen brøt løs, møtte ikke portugiserne opp. De trakk seg bare unna til stor frustrasjon for Godoy. Til slutt valgte den portugisiske kongen å inngå en fredsavtale med spanjolene og franskmennene. Han måtte riktignok gå med på å stenge havnene for engelskmennene, men Godoy fikk aldri noe kongerike.
0 comentarios :
Publicar un comentario