Historie - Felipe V og de første Bourbonerne

Fra den første Bourboner, Felipe V, arvet det spanske kongedømmet skulle det gå enda ca. 300 år før den neste bourboner med navnet Felipe kom på tronen som Kong Felipe VI i året 2014. I tiden mellom disse to kongene, og under de forskjellige monarkene som til enhver tid satt med makten, skjedde det mye både på godt og vondt. Vi mennesker er nå en gang forskjellige, og det gjelder selvsagt også for de kongelige. Inntrykket vi blir sittende igjen med vil derfor i stor grad være avhengig av hva historikerne har lagt mest vekt på i skildringen av den enkelte.

Antagelig er det noe som hører vår tid til dette med å ivre for å få ”alle kort på bordet” i omtalen av denne eller hin. Dessverre får man ofte inntrykk av at det viktigste er å få med alt det negative om et menneske i stedet for å legge vekt på det positive. Alle har vi våre ”sider”, men det positive i en omtale burde likevel være det viktigste. Nå har jeg lest en del om både kongene, dronningene og diverse statsmenn i tiden fra Felipe V frem til vår tid, og har fått en beklemmende følelse av både forskjellsbehandling og unødvendig kritikk av ellers dyktige personer som virkelig gjorde en god jobb for land og folk. Men, la meg begynne forfra.

Den unge mannen (han var bare 17 år) som skulle gå over i historien som kong Felipe V, hadde en meget trist barndom. Ingen, bortsett fra noen få hoffdamer, brydde seg om guttungen  som heller ikke fikk ha noen venner å leke med. Den mektige Solkongen, guttens bestefar, så ikke engang til den kanten guttungen var. Det er mulig at dette kan ha vært en medvirkende årsak til hans senere melankolske plager. Bare over natten ble gutten en berømt person, tiljublet av alle, ikke minst av bestefaren, da det ble kjent at Felipe skulle arve den spanske tronen. Avskjeds fester, og en gloriøs reise sør til ungdommens nye land, var det nettopp bestefaren som arrangerte. All viraken omkring hans vei til tronen gikk utvilsomt til hode på Felipe, noe som kanskje kunne ligge bak hans senere hevngjerrighet overfor alle som motarbeidet ham under arvefølgestriden. Som kjent var det to om beinet i den striden, nemlig erkehertug Karl, sønn av Carlos II`s rette søster Margrete, og Felipe av Anjou, barnebarnet til Carlos II`s halvsøster, Maria Therese. Arvefølgestriden ble en lang og hard kamp i begynnelsen på 1700-tallet, både om tronen i Spania og om maktbalansen i Europa. Felipe vant striden og som kong Felipe V straffet han alle som i kampen hadde støttet erkehertug Karl. Hva Felipe ellers gjorde som konge er mer uklart. Vi får vite at han var ille plaget av melankoli og at han var gift to ganger. Disse to dronningene blir det imidlertid sagt litt mer om enn om kongen selv. (i alle fall i alle de kilder jeg har brukt). 

Hans første dronning var Maria Luisa av Savoyen. Like etter bryllupet ble det kjent at erkehertug Karl hadde begynt å rasle med våpnene nord i Italia. Felipe følte at pliktene kallet, og dro straks over til Italia for å studere situasjonen. Før han reiste la han ansvaret for land og folk over i hendene på sin unge brud, den 13 årige Maria Luisa. I våre dager ville vi ha steilet over et slikt oppdrag til en jentunge, men tro det eller ei, den unge dronningen hadde ben i nesen, hun var intelligent, og hun fylte oppgaven bedre enn noen hadde drømt om. I omtalen av henne får hun rikelig med skryt og anerkjennelse, noe som også hang sammen med hennes behagelige vesen. Alle beundret henne og alle elsket henne.

Da hun døde ble Felipe gift for annen gang, med Isabella Farnesio, dronningen som ble mor til den senere kong Carlos III. Etterkommerne hans førte slekten videre  fram til vår nåværende kong Felipe VI. Denne dronningen var om mulig enda dyktigere enn Maria Luisa, men hun hadde et skarpere vesen enn sin forløper, og vant ikke folks hjerter på samme måte som sin forgjenger. Både høy og lav var simpelthen redd henne. Hun visste hva hun ville, hun var velutdannet, intelligent og en stor kunstelsker. Hun var en meget bestemt dame, og visste å si ifra. På folkemunne het det at ”kongen foreslo, men hun bestemte”, noe som faktisk også var nødvendig med en konge som aldri kunne bestemme seg, som var vankelmodig og plaget av sin melankoli. Etter å ha lest en del om begge disse dronningene har jeg ofte lurt på hvordan han i det hele tatt skulle ha greid oppgaven som eneveldig konge uten sine to dyktige dronninger, der Isabella sto i en særstilling. Likevel har historikerne en tendens til fullstendig å undervurdere Isabellas innsats for land og folk, kanskje nettopp fordi hun var for bestemt og egenrådig, selv om hun også i ett og alt støttet kongen i hans ønsker. Hva vet jeg? Ved nyttårs skifte 1724  hadde han en lei periode med tretthet og depresjon og valgte å overlate tronen til sønnen Luis (moren var Maria Luisa). Men kong Luis I var svakelig og døde etter bare ca et halvt år, hvorpå Felipe V atter måtte tre inn som landets konge. Selv døde han i 1746 og Maria Luisas andre sønn rykket opp som kong Fernando VI, en konge som gjorde veldig lite av seg. Etter hans død kom så Isabellas sønn Carlos på tronen i 1759, etter først å ha vært konge av Napoli.

Kong Carlos III skal, i følge historikerne ha vært en av landets beste konger. Det var blant annet han som gjorde et storarbeid for å bygge ut landets veinett, ja mer enn det, han sørget også for at hovedveiene fikk nødvendige veikroer der de reisende kunne overnatte, få seg mat ,og eventuelt få byttet hester om det var nødvendig. I spesielt utsatte områder der de fryktede ”Bandoleros” holdt til, fikk de også med seg nødvendig eskorte. Eksisterende veier ble utbedret og nye broer ble bygd. 

Mens Carlos III var en mann som visste hva han gjorde, som hadde planer og fikk noe gjort, var sønnen Carlos, som kom på tronen ved farens død i 1788, var en helt annen type. Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at Carlos IV var en fredelig og koselig type, glad og tilfreds så lenge han fikk leve i fred og stelle sine kjære blomster. Som konge derimot var han ikke mye å skryte av, og at hans kone, Maria Luisa de Parma, hadde en affære med landets førsteminister Godoy, det lukket han bare øynene for. Hans egen sønn derimot, arveprins Ferdinand, så seg så forarget både på farens unnfallenhet og forholdet mellom moren og Godoy, at han simpelthen arrangerte et kupp for å selv å overta kongetittelen.

I neste nummer følger vi utviklingen videre.

Read More

Solfried Gjelsten (89): Fra bondekone i Romsdal til forfatter i Spania

Nylig fylte Aktuelt Spanias faste spaltist og forfatter Solfied Gjelsten 89 år. Den spreke pensjonisten, som gav ut sin tredje bok 88 år gammel,  har tenkt å fortsette med skriving og sine daglige turer så lenge hun er i stand til det.

For på tross sin høye alder er Solfried en usedvanlig sprek dame. Hver morgen og før de fleste har kommet seg ut av dyna er hun ute og spaserer i de tidlige morgentimer.  Da går hun i lavlandet på  avsidesliggende stier- fjernt fra trafikk og larm. Er man tidlig nok ute, kan man også se henne forsere de bratteste trappene opp til kirkeplassen i Altea! Etterpå går hun hjem for å stelle istand frokost til seg og ektemannen Peder. Deretter setter hun seg ved PC for å skrive. Dette er en rutine som hun nødig bryter. 

Hun sier at dette er medisin for hode og kropp.

-Det hender at jeg helst vil legge meg ned og sove videre. Men når jeg først er i farta, nyter jeg turene i fulle drag.  Slik får jeg anleding til å tenke i fred og ro. Så tidlig er det dessuten et perfekt fotolys!

- Du skulle bare visst hvor  fantastiske morgenstemninger jeg opplever idet natten begynner å bli dag, sier hun entusiastisk på sin umiskjennelige blandingsdialekt mellom romsdaling og østlending. Intervjuet finner sted på kirkeplassen i Alfaz del Pi. Denne dagen har hun spasert fra boligen et godt stykke unna til sentrum. Fra ei snor rundt halsen henger  hennes faste følge, kameraet. For Solfried er også en habil fotograf! 

Også venner av Solfried  får ta del i hennes hverdags-anektoter og bilder. For 89-åringen er også på FB!

-Det er min måte å pause på mens jeg sitter ved Pc-en. Og dessuten er det en fin måte å holde kontakten med fjern og nær på, blant annen med datter og familie i USA.

Pilgrimstur for andre gang

I mai ifjor forsøkte Solfried seg  for andre gang på  pilgrimsturen til Santiago de Compostela. 

-Dessverre måtte jeg gi meg  etter 70 kilometer fordi ryggen fikk nok. Man aner en liten irritasjon i stemmen når hun forteller dette. For Solfried er en dame som gjennomfører sine mål.

Den første pilgrimsturen tok hun forøvrig i en alder av 80 år.

-Jeg hadde så lyst å prøve igjen. Og jeg har iallefall prøvd. For hvordan kan man vite at man ikke mestrer uten å prøve, sier hun fornuftig. De samme svaret har hun når det gjelder skrivingen. Eller alt annet her i livet.  For hverken den unge eller eldre Solfried har vært særlig redd for å begi seg ut i ukjent terreng.

Bonderomantikk og kastrerte griser

Solfried er opprinnelig fra Oslo. En sommerjobb i 1948 på en gård i Romsdal endte i ekteskap og barn med odelsgutten Peder Gjelsten. Det var et forhold bygget på to verdener, men som holdt mot alle odds. 

Brutal overgang

-Det var ikke mange i bygda som hadde tro på et varig forhold, må du tro, sier hun. Hun legger til at livet på gården i den lille bygda Fiksdal var  så fjernt fra livet i hovedstaden med de kulturelle aktiviteter som hun var vant til som man kunne komme. Huskonserter og piano, lesing og adspredelser måtte vike plassen for hardt gårdsarbeid.

Hun karakteriserer overgangen som brutal:

-Jeg var helt blank! Nå måtte jeg lære meg alt fra matlaging til melking. Arbeidet startet klokka seks med fjøsstell. Deretter var det frokost og gårdsarbeid til langt på kveld, bare avbrutt av spisepauser. Overgangen fra universitetskrakken var enorm. I bygda hadde man ikke tro på at byjenta som ikke hadde gjort et skikkelig dagsverk i sitt liv skulle klare dette!

-Men jeg er sta og  bestemte meg  at dette skulle jeg greie. Bygdefolket skulle ikke få rett i at odelsgutten på Gjelsten gård hadde rotet seg bort i et bykvinnfolk som ikke kunne annet enn boklig lærdom! Så jeg gikk på med krum hals og jeg gjorde alt som Peder sa, selv om det også innebar noen pek:

-I all min uvitenhet kastrerte jeg grisunger! Etterpå fikk jeg jo vite at dette hadde aldri noen bondekone gjort før meg! 

Jeg som bare hadde lest og studert meg gjennom livet måtte lære meg alt det en bondekone skulle beherske, som stell av dyra på gården, matlaging og bakst. Og etterhvert  fikk vi fem jenter. Da måtte jeg lære å strikke og sy barneklær også. Jeg tok korrespondansekurs i gjødsellære, landbruksøkonomi og landbruksregnskap for å fylle mine kunnskapshull.  Året etter ble jeg spurt om jeg kunne påta meg undervisning for framhaldskoleelvene i bygda.

Politiker og kronikkør

Man aner at den unge Solfried i likhet med den eldre må ha hatt et usedvanlig pågangsmot og en energi utenom det vanlige. Ikke bare var hun etter hvert blitt en dyktig bondekone og flerbarnsmor, men hun ble også valgt inn i formannskapet i kommunen. Og hun satt som medlem i Norsk Kulturråd og i Kringkastingsrådet foruten i vervet som nestformann i Norges Velforbund.  Ledervervet i Bondekvinnelaget hadde hun i 20 år. Og hun skrev kronikker for en hovedstadsavis.

-Det var lange dager og ofte korte netter, medgir hun. 

Fra gårdsliv til Spania

I 1986 gav ekteparet opp bondelivet og satte kursen mot Costa Blanca. Men her levde de langt fra det late liv. Det gikk ikke lang tid før de engasjerte seg i lokalmiljøet.

-Vi havnet i et nabolag med fantastiske mennesker.  Og ikke nok med det, legger hun begeistret til:

-Her i Alfaz stod tilbudene om å delta eller bidra med noe i kø! Dersom man hadde interesse for noe var det bare å starte en gruppe. Den norske klubben var åpen for dette. I tillegg  innbød den vakre naturen til utflukter og turer.  

Naturlig integrert

Det tok ikke lang til før Solfried  sammen med venner og naboer startet studiering i litteratur og kunst. Senere  ledet hun en  historiegruppe, ble skribent i det lokale magasinet og var med i programmer i den norske radioen. Og hun og Peder  ble turledere i den flotte  fjellheimen som omringer området.

-Dere bodde i et norsk miljø og holdt dere til aktiviteter i den norske klubben. Hva med integrering?

- Peder har alltid vært en kløpper i språk. Og i tillegg har han en egen evne til å bli kjent med folk. Vi hadde ikke vært lenge i Spania da vi fant ut at vi trengte en liten casita.  Arbeidsfolkene kom fra landsbygda ikke langt unna.  De inviterte oss hjem til foreldrene sine. Der gikk vi på turer i fjellet og ble kjent med lokalbefolkningen. 

Integreringen kom mer eller mindre av seg selv gjennom naturlig omgang og åpenhet. 

Senere flyttet også yngstedatteren Marit, som tidligere bodde i Madrid, til Costa Blanca. Solfried og Peder har dermed både barn, barnebarn og svigersønn i nabolaget.

Forfatter som 80-åring

På vårparten det året Solfried fylte 80 år ble hun spurt om hun kunne utgi en bok om spansk historie på bakgrunn av kunnskapene sine. Til jul samme år den ferdig. Noen år senere lå en neste bok i hyllene. Denne gang var det artiklene  i magasinet som var utgangspunktet.  Desember 2013 var den siste boken ute på markedet.

Hvorfor spansk historie?

-Jeg mener at for å forstå kulturen og folket i det landet man bor i, må man også kjenne historien. Historien er utgangspunkt for vårt syn på livet.

Jeg prøver å få med meg det meste fra de eldste tider og frem til nyere historie. Det er et krevende arbeid, og det trenges nok en god del stahet og vilje for å studere og sette seg inn i disse tingene.  Men den staheten har jeg altså. Om det kommer flere bøker om historie vet hun ikke. 

-Men livet mitt i seg selv har vært så rikt og variert at det kunne vært morsomt å skrive om det, avslutter hun.  

Read More

Historie

Spanske Paver på godt og vondt

En ting tror jeg de fleste er enige med meg i - vi er alle forskjellige, og vi har alle våre gode og mindre gode sider. Dette gjelder ikke bare oss vanlig folk men like meget for konger og andre betrodde personer i samfunnet - til og med for Paver! Det er lett å tro, eller lett å forvente at nettopp prester og Paver, kirkens øverste ledere, virkelig er annerledes og mer i tråd med kirkens egen lære. Dessverre, slik er det bare ikke. Historien vet i alle fall å fortelle noe annet.

Den første og verste historien om paver som ikke akkurat var ”mors beste barn” går så langt tilbake i Historien som til 300 tallet. Det startet med den lille kroppen som ble født i år302 og som ble døpt Damaso. Faren hans var spansk, fra Galicia, men da han ble enkemann dro han til Roma for å gå inn i kirken som prest. Dette gjorde selvfølgelig inntrykk på den unge Damaso som med tiden gikk i farens spor og ble ansatt i den samme kirken som faren, i San Lorenzo i Roma. Senere ble han diakon under Pave Liberio, og da denne ble dømt og landsforvist av keiser Constantin, uvisst av hvilken grunn, fulgte Damaso med. Liberio sørget for at han fikk den nødvendige utdannelse og ble ordinert til prest.

Så en dag døde Liberio, og den vel aktede og populære Damaso ble valgt til ny pave 10 oktober år 366. Egentlig var det beundrere blant  prester og trofaste kristne som sto bak utnevnelsen, mens tilhengerne av den andre kandidaten, Ursino, var dypt skuffet over utfallet av valget. Ursino hadde tatt mål av seg som den nye paven, og hadde satset stort på å nå fram til kirkens høyeste embete. At Damaso likevel  skulle vinne valget, gikk hardt inn på ham, og han var ikke bare skuffet men virkelig rasende over forbigåelsen. Denne Ursino var sikkert på mange måter en bra kar, men nå rablet det fullstendig for både ham og hans tilhengere. Resultatet ble den ene gatekampen etter den andre mellom de to kandidatene, der mange ble såret og noen til og med ble drept.  Verst gikk det en dag Damaso og hans tilhengere hadde søkt beskyttelse i kirken Santa Maria de Trastevere. Den forsmådde Ursino og hans våpendragere sprengte døren og strømmet inn i kirken for å ta Damaso. Det ble litt av et slag som resulterte i at 137 av Ursinos tilhengere ble drept av Damasos forsvarere. Uansett hvem man sympatiserer med, var det hele langt fra noen kristen oppførsel av kirkens  fremste menn, og et etterspill ble det da også. Damaso ble stilt for retten, beskyldt for både mord og falskneri, selv om han rett nok ble frikjent etter en nøye gjennomgåelse av saken. Han fikk fortsette som pave, og viste seg snart å være en virkelig bra og dyktig mann som blant annet gjorde det han kunne for å få bukt med både kjetteri og sektvesenet innen kirken.

Mange år senere dukket det opp en annen spansk pave, nemlig han som i ettertid har gått under navnet Papa Luna på Peniscola. Hans historie, eller kanskje vi skulle si, hans karriere ble meget spesiell. Han så dagens lys i 1320 årene, i en liten pueblo litt vest for Zaragoza, og fikk navnet Pedro Martines de Luna. Siden familien var adelig sier det seg selv at gutten skulle få en god utdannelse. Evnerik som han var, imponerte han stadig vekk sine lærere, og alle spådde ham en lysende karriere. Hans utdannelse omfattet både det militære og rettslære, altså jus. Han var veltalende, en dyktig debattant og ikke minst en kløpper når det gjaldt å finne brukbare løsninger på diverse tvister. Han var kort sagt en ener på alle felt og ryktet om denne karen nådde like til Roma og pavestolen. Hele hans historie har jeg fortalt om i den siste Boken min, så her nøyer jeg meg med å konstatere at han med tiden ble valgt til pave. Så skjer det merkelige, denne kjernekaren som alle beundret, skiftet totalt sinnelag fra den dag han ble utnevnt til pave. Nå var det slutt på å være en lagelig og  behagelig samarbeidspartner, nå la han ikke lenger skjul på sitt maktbegjær. Han hadde nådd toppen innen kirken som pave Benedicto XIII, han var klar over sin makt, og han brukte den til fulle. Tidligere hadde han f.eks. hatt et meget godt forhold til den  franske kongen, men nå da han fikk setet i Avignon på gr. av det pavelige skisma, ble han helt umulig, egensindig, tverr og vanskelig på alle måter. Det gikk så langt at den franske kongen sendte sine soldater etter ham. I første omgang gjemte han seg i et kloster, men situasjonen forverret seg så til de grader at han simpelthen rømte over til Spania, der han fikk hjelp av en gammel venn, kong Fernando av Antequera. Papa Luna fortsatte å være så til de grader vanskelig at det endte med at han ble avsatt som pave, noe han aldri godtok. Han fortsatte med å kreve lydighet av konger og adelsmenn, og når de ikke føyet ham på alle felt,  bannlyste han snart den ene og snart den andre, uten at noen tok ham på alvor. Sine siste år bodde han på Peniscola og holdt fast ved at han var den lovlige  pave så lenge han levde. Når vi ser hans historie i sammenheng, virker det unektelig som om  hans glimrende og behagelige vesen før han ble pave, simpelthen var en bevisst oppførsel nettopp for å nå kirkens høyeste embete, slik at han  en gang  kunne triumfere som valgt pave. Han var simpelthen et maktmenneske av verste skuffe, og ikke en kar som fulgte den kristne lære.

Oppe i Xativa ble det i 1431 født en ny kar som også med tiden skulle havne i Roma som kirkens høyeste, og viktigste person, nemlig Rodrigo Borja, eller pave Alexandro VI. Her kunne jeg gjerne ha fortalt den samme historien om dyktighet, veltalenhet, intelligens o.s.v. som jeg fortalte om Papa Luna som ung. 

Rodrigo ble også viden om kjent, og onkelen hans, Alfonso, tok ham tidlig under sine vinger og sørget for at gutten fikk den beste utdannelse. Om ikke Rodrigo selv tenkte så langt, hadde i alle fall onkelen store planer for sin nevø. Onkelen selv var en ansett biskop som til slutt avanserte til pave, noe som hjalp ham til å realisere planene med tanke på nevøen. Denne onkelen, som fikk navnet pave Calixto III, var en bra mann, uten noe dårlige tendenser som har gått over i Historien som et dårlig rykte. Alt han gjorde for Rodrigo var gjort i beste hensikt, og ungdommen gikk gradene mot toppen via mer og mer betrodde stillinger.  Han ble utnevnt til kardinal , til pavelig utsending i Spania, og til biskop  i Valencia den 30 juni 1458, en stilling han beholdt helt til han ble valgt til pave året 1492. Ros og anerkjennelse høstet han over alt, det til tross for ryktene som begynte å gå om hans noe utsvevende liv. Før han ble ordinert til prest hadde han giftet seg og fått noen barn, blant annet ei jente som fikk navnet Lucretia. Som prest kunne han ikke være gift og forlot sin kone, mens han fortsatte med et ”godt forhold” til kvinnene på bordellet. Da onkel Calixto III døde, var ikke den nye Paven Pio II, snauere enn at han sa tydelig ifra om biskop Rodrigos utpregede sencibilitet, og bebreidet ham for hans lettsindige livsførsel - uten at det hjalp noe særlig, og uten at det skadet hans karriere. Rodrigo fortsatte å være den kjente og til-jublede kirkens mann som stadig mottok nye privilegier fra skiftende paver, og med tiden endte opp som  en av sin tids rikeste kardinaler.

Da pave Inocense VIII trakk sitt siste sukk, skulle ny pave utpekes av konclaven, der valget sto mellom  to kandidater, nemlig Rodrigo Borja og Juliano della Rovere y Ascabio Sforza. Rodrigo var ingen selvskreven kandidat, men han var bestemt på å vinne, koste hva det koste ville. Dermed satte han i gang, kontaktet sine motstandere blant kardinalene en for en og lovte dem pengegaver, rike privilegier og diverse høye stillinger dersom han ble valgt. Siden grådighet finnes i alle samfunnsgrupper, også innenfor kirken, ble han valgt med god margin. Etterpå måtte  selv tilhengerne av den tapende part likevel innrømme at den nye paven faktisk var en meget dyktig person. Han fikk orden på Vatikanets økonomi, og han forbedret administrasjonen. Det var også han som sto bak Tordesillas avtalen, der jordkloden ble delt i to mellom Portugal og Spania for å hindre krig og alvorlige konflikter i forbindelse med de nyoppdagede områdene i vest. Den nye pave Alexander VI fikk skikkelig orden på både dette og hint, og han gjorde mye godt. På den annen side ga han heller ikke opp sine mindre bra sider. Ikke bare sørget han for å ha rikelig med kvinner innenfor Vatikanet, men han ble også berømt for sine sexorgier der både prester og biskoper var faste gjester. Når det gjaldt sine egne unger var han en god far som tok seg av dem på beste måte, står det i Historien, men det var ganske tydelig at dette i første rekke gjaldt guttene. Han hadde nemlig også en datter, Lucretia, som  han brukte bevisst for å skaffe seg visse fordeler ved å gi henne bort som kone til betydelige menn i tur og orden hver gang hun ble ledig. (Hun ble jo enke av og til). Alexander VI var heller ikke snauere enn at han brukte henne som en av kvinnene på sine beryktede sexorgier.

Min mor sa bestandig: ” Det finnes brudne kar i alle land” - Etter å ha lest ganske mye om diverse paver, er jeg tilbøyelig til å gi henne helt rett i sin påstand.

Read More

Historie

Lokomobilen, 1800 tallets store håp

England var et foregangs land når det gjaldt bruken av dampmaskinen, og mange rare doninger så dagens lys. I Spania fantes også menn med fantasi, ideer og fremtidsvyer, og som skjelte til Englands oppfinnelser. Her var det mye å lære, og mye som kunne komme Spania til nytte om man bare visste å tilpasse doningene etter de spanske forholdene. Lokomobilen måtte absolutt være noe for landet, tenkte ikke minst den unge ingeniøren Pedro de Ribera

Politisk var 1800 tallet en rotete og vanskelig tid for Spania. Tenk bare på frigjøringskrigen mot Napoleon, den konservative og maktsyke kong Ferdinand VII, Carlistkrigene, enke dronningen Maria Cristina og hennes datter Isabel II for ikke å snakke om alle de ministrene som kom og gikk, etc. Likevel, midt oppe i alt dette skjedde det saker og ting blant folket i landet som ikke hadde noe med hverken politikk eller krig å gjøre. Dette var århundret der den nye oppfinnelsen av dampmaskinen og jernbanen fikk vind i seilene, foruten den merkelige ”bilen” som gikk med damp.

Det er litt rart å tenke på at mange hendelser som en gang var på alles lepper, med tiden bare forsvinner i glemselens mørke. Slik gikk det i alle fall med alt oppstyret rundt den nye oppfinnelsen lokomobilen. James Watt hadde oppfunnet dampmaskinen allerede på 1700 tallet, mens Georg Stephenson skapte modellen for det første lokomotivet i 1814. Verdens første jernbane ble bygd i 1825  nord i England, og her i Spania ble den første jernbanen åpnet i 1848 mellom Barcelona og Mataro.  Samtidig var det noen fremsynte menn borte i England som fant ut at det måtte da gå an å lage en doning drevet av damp for bruk på veiene også, og forskjellige typer så dagens lys både i England og Frankrike. I følge manges mening var dette fullstendig bort i natten, man hadde jo allerede bygget ut et helt nett av jernbaner i Europa, og flere skulle det bli, så hva skulle man med disse såkalte lokomobilene? Veiene var jo ikke engang preparert for noe slikt, dessuten hadde man jo diligencene. På den annen side var det mange som hilste de nye planene med glede, det ville jo være litt av en hjelp når det gjaldt å frakte tunge laster som materialer o.l. til steder utenfor jernbanens ruter. Meningene sto steilt imot hverandre, og absolutt alle mente noe om saken. Her i Spania var det en ung ingeniør som grep ideen med begge hender, nemlig Pedro de Ribera. Dette måtte prøves, og han bestilte en av de berømte doningene fra England og fikk den fraktet til Santander. Derfra skulle den flyttes til Valladolid for så å komme i rute mellom Valladolid og Madrid, en strekning på ca. 250 Km.. Han hadde jo hørt at lokomobilen skulle være i stand til å frakte hele 20 tonn og likevel holde en fart på 10 Km. i timen med sine 12 hestekrefter. Helt utrolig, og faktisk var det mange nok som ikke trodde noe på den påstanden. Det fikk da være måte på å innbille vanlige folk noe sånt!

I oktober 1860  ble denne merkelige doningen satt på land i Santander, uten at noen hadde tenkt alvorlig over hvordan den  skulle fraktes til Valladolid. Intet problem, mente optimisten Pedro, den var jo ment å forflytte seg langs veiene, så da var det jo bare å starte opp med kurs for Valladolid. Fullt så enkelt var det  ikke likevel, og det gikk ikke så lenge før de måtte bite i det sure eplet og bare innrømme at ”veiene aldeles ikke var bygd med tanke på noen slik maskin som denne lokomobilen”. Hest og vogn var greit nok, men dette ”spetakkelet” her måtte bare melde pass overfor humper, steiner, hull og gjørme som var daglig kost på den tids veier. Kong Carlos III hadde riktig nok gjort litt av en innsats for å få veiene i god stand på 1700 tallet, men det gjaldt bare de største hovedveiene. Alle andre veier fikk bare være inntil videre. Ikke noe å gjøre med det, de fikk heller se til å få fraktet det nye vidunderet med jernbanen i stedet, og frem kom den.  I Valladolid hadde folk møtt frem i hopetall, dette monsteret måtte de bare få med seg. Undringen, og begeistringen var enorm da de så den nye lokomobilen som glitret i solen, noe sånt hadde de aldri sett før. Den så imponerende flott ut med eget navn malt på den store tanken, CASTILLA! Den hadde  to digre bakhjul av jern med en diameter på over 2m.. Forhjulene var noe mindre og kunne styres av ”lookføreren” med både ratt og bremse. Bakpå var det plass til de to som skulle sørge for drivstoffet, vann og kull. De kunne også regulere tilførselen av drivstoff slik at farten ble redusert om det trengtes, noe som var ganske  viktig, så de ikke risikerte at doningen ”løp løpsk” når bakkene ble for bratte. 

Kl 3 på ettermiddagen 30 oktober 1860 startet lokomobilen Castilla på sin første tur til Madrid, en tur på 250 Km. som tok ikke mindre enn 18 dager. Noen lynende fart var det ikke, men den fraktet en tyngre last enn noen hester kunne ha greid. På turen trengte den naturlig nok påfyll av drivstoff, et problem de løste ved av og til å legge veien så nært opp til  jernbanen som mulig for å få påfyll derfra.. 

Selvfølgelig var jernbanen en uhyre nyttig oppfinnelse, både med tanke på de reisende og på behovet for frakt, men det kostet penger å anlegge skinner for toget, så man kunne ikke godt forlange et nettverk i likhet med veiene. Det var dette som lå bak tanken om et kjøretøy som på en måte utfylte jernbanen, i alle fall når det gjaldt frakt av tunge materialer og annen last. Mange forskjellige utgaver av doninger drevet av damp så dagens lys på 1800 tallet, men felles for dem alle var simpelthen vekten, og at veiene den gangen jamt over var av dårlig standard.  

Tilhengerne og oppfinnerne av lokomobilen var så fanget av tanken på utnyttelse av dampmaskinen, at de overhode ikke tenkte  på muligheten av å finne et annet drivstoff som kunne gjøre kjøretøyet enklere og lettere. Derimot eksperimenterte de med en form for jernbaneskinner som var festet til selve hjulene, altså en skinnegang som lokomobilen selv hadde med seg. Det ble laget noen av den typen også, men uten særlig suksess og det hele løp ut i sanden etter en tid. Tanken var god, men resultatet med denne dampbilen fikk aldri skikkelig fotfeste. Likevel kan vi si at det var  oppfinnerne av disse klumpete, voldsomme og tungvinte maskinene som faktisk var de heltene som inspirerte de senere oppfinnere av bilen.

Read More

Mencia de Calderon, en stjerne blant conquistadorene

Hun viste et mot der andre flyktet - hun klarte det mennene ikke greide - hun gjennomførte det ingen andre våget - og, hun fortsatte der andre stoppet. - Dette er det inntrykket vi sitter igjen med etter å ha lest om hennes utrolige bragder etter erobringen av Argentina og Paraguay på 1500 tallet.

Et problem ingen hadde tenkt på, dukket opp da Argentina var erobret. De spanske soldatene hadde gjennomført den viktigste jobben, nå var det styret av den nye kolonien som sto på tapetet. Det ble fredeligere dager, mannfolkene trengte ikke lenger å leve i et konstant alarmberedskap, og andre behov trengte seg på. Naturen krevde sin rett, og så lenge det ikke fantes spanske kvinner i nærheten, vendte de seg til de innfødte kvinnene, og brukte   makt eller list og lempe for å få sin vilje. Resultatet var stadig flere unger med en blandet bakgrunn. Det gikk så vidt at flere av soldatene simpelthen hadde de rene haremer, med opp til 60 kvinner til eget bruk. Det var ikke uten grunn at folk begynte å omtale Rio de la Plata som  ”Muhammeds paradis”, og lederne begynte for alvor å bli bekymret for utviklingen. ”Tenk om det skulle vokse opp så mange mestiser at de til slutt overtok hele området” ?, eller ”tenk om den spanske ”rase” ble utvannet - ?” var nok tanker som plaget spanjolene. Noe måtte gjøres, og da stattholderen døde ble en ny valgt på betingelse av at han, Juan de Sanabria, sørget for å importere flest mulig kvinner fra Spania. Det var ikke bare snakk om å sørge for enslige kvinner, men også hele familier med mange barn skulle hentes over som nybyggere. De tok ingen sjanser, mestisene måtte for all del ikke komme i flertall. I stedet for å satse på Rio de la Plata, der soldatene fortsatte å løse sitt ”problem” på samme måte,  fant de det mer fornuftig å satse på kolonisering i Paraguay, nærmere bestemt i Asuncion.

Juan Sanabria tok med seg sin kone Mencia de Calderon, og dro avgårde med båter og mannskap til Spania for å oppfylle betingelsene for stillingen han hadde fått. Vel fremme tok det ikke lang tid før båtene var  fullastet. 100 ektepar med barn og mer enn 200 enslige kvinner ble stuet sammen så godt det lot seg gjøre før de atter kastet loss og satte kursen tilbake til Sør-Amerika og Paraguay. Det begynte så bra, men det skulle bli en reise med flere problemer enn noen hadde drømt om.

Det første sjokket kom da den nye stattholderen, Juan Sanabria, ble syk og døde like før havseilasen var kommet skikkelig i gang. Det neste var angrepet av franske pirater utenfor Afrikakysten. Besetningene og kapteinene på båtene reiste bust og sto ferdige til å slåss for seg og sitt, mens enken etter Juan satte foten ned, stikk i strid med de kamplystne kapteinenes råd. Vel var hun bare en kvinne, og fullstendig klar over at hun ikke kunne ta ektemannens tittel og ansvar, men på papiret fikk hun stesønnen til å undertegne som ny stattholder, mens hun selv i praksis var den som tok  over kommandoen, som ingen andre følte seg kallet til å ta. Helst ville de ha avlyst hele foretakendet da sjefen døde, det hele virket jo enda mer dumdristig nå under en kvinnelig leder. For enken, Mencina de Calderon, stilte det seg imidlertid noe annerledes. Ektemannen hadde nemlig satset alt de hadde av kapital på denne overfarten, og hun visste bare så altfor godt at hun og barna ville bli satt på bar bakke om ikke oppgaven ble fullført. At kvinnfolk på den tiden ikke ble regnet for noe, og i alle fall ikke kunne ta over en så krevende oppgave som den hun nå sto overfor, bekymret henne overhode ikke. Hun hadde bein i nesen og visste hva hun ville. 

Piratene som hadde dukket opp sto ferdige til å raide båtene deres, mens mannskapet, med kapteinene i spissen, kun tenkte på en ting: å forsvare seg og sitt med livet som innsats. Til deres store forbauselse satte Mencia foten ned, her skulle det ikke slåss, her skulle og ville hun prøve seg med ”Dialog”, som Gar Støre ville ha sagt. Merkelig nok kom de til en avtale, hard men brukbar. Piratene skulle få ta det de ønsket av verdier på båtene, både av utstyr og deler av provianten, mot løfte om ikke å angripe. Mange liv ble spart den gangen, og kvinnene fikk bevare sin ære, noe Mencia så som ikke minst viktig med tanke på dette å finne en ektemann over i Amerika.

På tross av mangelfulle instrumenter, hjalp havstrømmene dem langt på vei til å holde kursen, men storm og uvær fikk dem likevel på avveie til slutt, og forlenget reisen deres. Omsider kunne de gå i land på øya Santa Catarina sør i Brasil, den 10 desember, aldeles utmattet etter en strabasiøs reise på  hele 10 mnt. med  streng rasjonering på både vann og mat. I den tro at de nå var kommet til spansk område, var ikke Mencia snauere enn at hun grunnla en ny by som hun kalte  San Francisco. (San Francisco nord i California er nok mer berømt enn denne lille byen her sør).  Da Portugiserne ble klar over at spanjolene hadde vært frekke nok til å anlegge en by på deres område, kom de stimende per omgående. Dette fant de seg ikke i ! Den portugisiske sjefen , Thome de Souza, jaget dem først ut av området, hvorpå han puttet dem i arresten der de satt i 14 måneder før de greide å rømme. All motgangen hadde ikke bare tæret hardt på kreftene, men også resultert i sykdom og død for mange av deltakerne. De var trette og oppgitte, og orket ikke tanken på å gå ett eneste skritt lenger. Nok var nok, syntes de å mene, men Mencia selv var ikke den som ga opp. Hun sto på, satte mot i dem og var fast bestemt på å nå fram til bestemmelses stedet Asuncion, koste hva det koste ville. Hun fikk tak i en guide som lovte å vise dem veien, men at de kom seg gjennom den første delen der de krigerske tupiene regjerte, var nærmest et under, elendige som de var. Til alt overmål viste det seg at Tupiene også var kannibaler, så de trakk et lettelsens sukk da de omsider kom inn i området til de vennligere guaraniene. Foran dem lå nå en tur på 1600 Km. til fots, gjennom urskog, rundt innsjøer og sumpområder, kryssing av elver og klatring over fjellkjeder. Verst var dette for kvinnene som var fullstendig fri for alt som kunne minne om praktisk turutstyr. At de gikk kledd i hva vi ville kalle fotside selskapskjoler, og med små nette sko som ikke akkurat passet til en slik fottur, gjorde ikke turen lettere, men de kom fram. Hele reisen fra de startet over til Spania og til de kom fram i Asuncion, hadde tatt dem 6 lange år. Ikke rart om de til slutt ble mottatt med all mulig heder og ære. Midt oppe i alt oppstyret holdt Mencia en tale, der hun fortalte om reisen og hva de hadde gått igjennom, samtidig som hun roste ”sin enestående sønn” som hadde ledet dem gjennom hele den vanskelige og anstrengende overfarten. Denne sønnen som hadde stått bak krangel og splittelse av gruppen, og som drømte om å finne noe av alt det sølvet han hadde hørt om, han som insisterte på å bruke båt oppover elven mot Asuncion og omtrent ikke kom av flekken i den sterke motstrømmen. Den som måtte tre støttende til for å hjelpe ham ut av uføret var Mencia. Uten henne ville han aldri ha kommet fram. Tro om han hadde vett nok  til å skamme seg over den ufortjente rosen han fikk? 

I Historie bøkene har Mencias utrolige bragd stort sett vært fortiet - hun var jo bare et kvinnfolk!

Read More

Monovar, en uanselig liten by nord for Alicante

En by med røtter langt tilbake i Historien, men likevel med den mest interessante delen i Middelalderen. Hvorfor ikke se litt nærmere på denne byen som et eksempel på hvordan utviklingen kunne arte seg for en pueblo i Middelalderen.

For ordens skyld syns jeg vi bør tillate oss å ta med litt av Historien fra før, og litt etter Middelalderen. Det gir liksom et bedre perspektiv av livet her i de forskjellige epokene.

Allerede i Romertiden dekket denne lille byen hele den romerske flåtens behov for tauverk,  laget av espartogress, en industri som holdt seg ubrutt til langt inn på 1900-tallet. (Tar vi en tur til Arc museet i Alicante kan vi se en båt fra romertiden utstyrt nettopp med tauverk av esparto ).

Førsteinntrykket  av Monovar er ikke mye spennende, i alle fall ikke hvis du kommer hit på en søndag. Den ser liten, grå og kjedelig ut, men den har et artig museum, som rett nok er litt vanskelig å finne i første omgang. Å reise på sightseeing til noen spansk by på en søndag, nei det er absolutt ikke å anbefale. Da er det bedre å undersøke litt på forhånd så man vet hva man skal se etter, og også kontakte eventuelle viktige personer i byen. I Monòvar er Jose Maria Ramon, sjelen bak det nevnte museet, rette mann å ta kontakt med.  Han og hans familie har samlet og ordnet all verdens bruksgjenstander  fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag i sitt eget private museum. Kontakter du Jose Maria Ramon, og avtaler tid for et besøk, er han velvilligheten selv og tar seg personlig av en rundtur i museet.  Med museet, og alt det Ramon kan fortelle,  blir byen og dens historie virkelig interessant.

Ikke langt fra dagens by har arkeologene funnet rester av en bosetting som stammer helt fra neolitisk tid, dvs fra ca 4000 år f.Kr. Selve  navnet på byen stammer fra arabisk og har noe med mandelblomster og oliventrær å gjøre.

Snakker vi om skriftelige dokumenter fra byens historie, må vi imidlertid helt fram til middelalderen, eller mer eksakt til ut på 1200-tallet. Den historien disse dokumentene forteller om gjelder forresten ikke bare Monòvar, men alle de stedene som var omfattet av det gamle området Murcia, og dreier seg om den kristne gjenerobringen. Kort fortalt hadde  Alfonso X fått trøbbel med araberne i Murcia samtidig som araberne i Andalucia gjorde oppstand. Han var i en skikkelig kattepine, han kunne jo ikke være to steder på en gang. Svigerfaren, Jaime l i Aragon, ble hans reddende engel den gangen. Alfonso ble sendt sørover mens Jaime selv lovet å ta seg av Murcia-problemet. Alt ordnet seg til det beste. Alfonso slo ned oppstanden i sør og Jaime erobret hele Murcia for ham.  Murcia var et stort rike den gangen og omfattet bl.a. både Alicante og Albacete med Monòvar. Jaime l var en ærlig kar og ga Murcia området til Alfonso slik han hadde lovet, noe sønnesønnen hans var meget missfornøyd med.

 I 1296, da dette barnebarnet, Jaime ll, selv var blitt konge i Aragon, og Alfonsos sønn  kong Sancho lV døde, tok han affære. Nå var det jo bare et kvinnfolk, Maria de Molina, som styrte over Castilla, så nå måtte tiden være inne til å handle. Han var jo besatt av tanken på å ta  tilbake det  han mente rettelig tilkom ham.

Det gikk bare ikke helt etter planen. Maria de Molina fikk nemlig jaget ham ut, og det var først under den nye grensegangen i 1304 at han fikk hånd om Alicante og Albacete-området. Fra nå av tilhørte derfor Monòvar kongeriket Aragon. Selve Monòvar, som den gangen omfattet et langt større område enn byen i dag,  ble nå utnevnt til et Baroni under Gonzalo Garcia, kongens rådgiver. Baroniet gikk i arv i denne familien til det ikke lenger var noen mannlige arvinger til å overta, og det gikk over til hertuginnen av Pastrana og hennes slekt. 

Under krigen mellom de to Pedroer, Pedro den grusomme i Castilla og Pedro den seremonielle i Aragon på 1300-tallet og de vedvarende konfliktene utover på 1400-tallet , fikk byen ordre om å sørge for rikelig med forsyninger til borgen over byen,  og å forberede seg på forsvar av frontlinjen. (senere ble forresten borgen revet for å hindre flere krigshandlinger, altså den tids form for nedrustning!). 

Byen har selvsagt også en kirke, et kirketårn og en eremita som ligger på det høyeste punktet i byen. Kirken er bygget over en gammel moske og den første ble påbegynt i 1577. Denne ble imidlertid senere revet og en ny kirke, den nåværende,  ble bygget på samme sted temmelig nøyaktig 200 år senere. Selve kirken er ikke særlig spennende, likevel er det to ting vi kan merke oss. For det første skulle kirken ha to tårn, mens det bare er det ene som ble bygget ferdig. Det andre ble stående  der halvferdig, simpelthen p.gr.a. pengemangel. For det annet er selve klokketårnet bygget høyere oppe og et godt stykke fra kirken for at klokkeringingen skulle nå lenger ut. Denne plasseringen ble også brukt av araberne som i sin tid plasserte minareten, som hørte til moskeen, på nøyaktig samme sted som klokketårnet står i dag. Dette klokketårnet ble reist allerede i 1743, altså før den nye kirken ble påbegynt. Tårnet gir forresten et litt merkelig inntrykk fordi det med årene har seget så det i dag står helt på skjeve. Under kirkeklokken øverst oppe, har de satt inn et stort ur og under der igjen et solur. 

Den gang Filip lll beordret alle med muslimsk bakgrunn ut av landet i 1609, fikk dette store og alvorlige følger for Monòvar som mistet mer enn 80% av sine innbyggere. Situasjonen var så alvorlig at Dona Ana de Portugal,  satte i gang en storstilt aksjon for å få nye innbyggere til byen og nærområdet. Hun lyktes i sitt strev og ca 100 nye bosettere slo seg ned og tok over der araberne slapp. Hager og jordbruk kom smått om senn atter i hevd og drift. Folketallet øket raskt og i 1705 ble stedet  erklært for Villa. Under arvefølgestriden på 1700-tallet valgte Monòvar å gi sin støtte til Filip V, i motsetning til resten av Valencia- regionen. Til belønning fikk byen tittelen ” Muy Noble , Fiel, Ilustre y Leal ” ( meget nobel, trofast, opplyst og lovlydig ),  og i tillegg fikk de tillatelse til å tegne inn Liljen i sitt byvåpen. Mot slutten av 1700-tallet hadde folketallet tredoblet seg og det dyrkede  jordbruksarealet hadde økt med hele 2000 hektar, tre hundre nye hus var bygd og overalt fant de nye vannkilder. Det var en rivende utvikling over hele linjen, flere nye tekstilfabrikker med arbeid til flere tusen arbeidere , dukket opp og styrket økonomien.

Midt på 1800-tallet ble stedet knyttet til jernbanen mellom Alicante og Madrid, noe som kom til å spille en viktig rolle for byens utvikling, særlig med tanke på eksporten av vin. På den tiden var Monòvar-vinen kjent og høyt skattet i både USA, og i hele Europa, like til i Frankrike og i Skandinavia.  

Monòvar utviklet seg til en framgangsrik industriby med skofabrikker, såpefabrikk, tekstil fabrikker, brennevinsfabrikk  og kunstnerisk virksomhet. Når det gjelder skofabrikasjonen er det et område med tradisjoner helt fra 1700-tallet og fram til i dag. Den gang all denne industrien var på sitt høyeste, var det bare så hele byen kokte av livlig aktivitet, en aktivitet som både kunne høres og luktes. Dagens biltrafikk , om den er aldri så tett, lager ikke på langt nær så mye støy eller lukt som industrien presterte da alle hjulene gikk for fullt. 

I dag er det ikke stort igjen av all denne virksomheten, men minnene er blitt tatt godt vare på i det spesielle museet midt i byen.

Under den tragiske borgerkrigen i 30-åra, da det var mangel på alt, ble fjellsidene rundt byen totalt snauet for all vegetasjon, trær, busker, og planter som forsvant for alltid.

Ser vi ut over alle markene rundt byen i dag vil vi ikke lenger se bugnende åkrer med hvete, bygg eller havre, slik som for ca 200 år siden. Heller ikke dyrkes det lenger alle slags bønner som spanjolene er så gla i. I dag satses det i hovedsak på vindyrking og drueplantene er som kjent ikke mye å se på store deler av året. Alle de private hagene med busker,  trær  og blomster myker likevel opp i landskapet.

Read More

Middelalderens mange fasetter

Har du noen gang hørt om noe annet enn “Den mørke Middelalder” når denne tiden mellom 476 og 1492 blir nevnt? Det er liksom opp og avgjort at alle de årene var en trist, og nærmest uhyggelig tid, men er egentlig dette den hele og fulle sannhet? La oss se litt nærmere på denne epoken, så kan vi heller dømme etterpå.

Til orientering viser årstallet 476 til Romas fall, mens 1492 selvfølgelig minner om ”oppdagelsen” av Amerika. Etter dette omfatter altså Middelalderen hele 1000 års Historie, og det ville være rart om ikke en så lang periode kunne vise til noe mer positivt enn utelukkende negative hendelser. Om vi holder oss først og fremst til Spania, får vi sikkert problemer med å finne noen konkret skildring som viser at ”slik artet Middelalderen seg i Spania”. Se nå bare på tiden under Vestgoterne som avløste romerne her i landet. Den første tiden var det arianerne (de som trodde på en Gud, men ikke på treenigheten) som satt med makten. Den gangen fikk både jøder og kristne praktisere sin religion i fred. Jødene f.eks. fikk leve og bruke de samme hjelpemidler som de kristne. Brukte de kristne slaver på sine gods, ja så kunne jødene gjøre det samme, noe som langt fra var en selvfølge etter at de siste vestgoterne hadde gått over til kristendommen. Fra en fredelig sameksistens og gjensidig respekt for hverandres tro, gikk de inn i en tid der jødene ble forfulgt og all verdens hindringer ble lagt i veien for å knekke dem. Dette er bare ett eksempel på hvordan gode år ble byttet ut med vanskeligere tider, noe som skjedde mange ganger opp gjennom hele Middelalderen.

 Muslimene som gjorde sitt inntog i 711 erobret stordelen av Den Iberiske Halvøy på kort tid, og vi fikk Al-Andalus som deres rike, med de kristne lengst nord i landet. Så lenge vanlige folks små samfunn fikk styre seg selv, opplevde man en enestående fredelig sameksistens i de erobrede områdene, og det på tvers av religiøse forskjeller. Her arbeidet man sammen nærmest som gode naboer, der til og med blandete giftemål langt fra var noen sjeldenhet. Annerledes var det når landets ledende overklasse kom inn i bildet, da var det slutt på freden. Da dukket fanatismen frem, i kampen om å vinne terreng for sin egen tro, noe som gjaldt på begge sider av grensen. De kristne startet sin gjenerobring, mens muslimene kjempet om nytt land eller om å gjenvinne tapt land. En kar som Almanzor ble en fryktet kriger og erobrer i nord, en mann som ikke akkurat brukte å ta på sine fiender med silkehansker. Fra de kristnes side kan det være nok å nevne gjenerobrere som Jaime I i Aragon og nasjonalhelten el Cid, begge fryktede krigere fra den kristne  siden av grensen. Livet for innbyggerne i krigssonene var selvfølgelig alt annet enn enkelt. Med andre ord, det ville være like galt å si at Middelalderen i disse årene var preget av bare fredelig sameksistens, som å si at det var en eneste lang og nådeløs tid full av krig. 

Om vi forlater akkurat denne tiden som bød på både krig og fred, gjensidig respekt, og fanatisme, og kaster et blikk på levevilkårene for vanlige folk, er tidens uvitenhet noe av det første som slår oss. Det er ikke lett for oss i dag å forstå eller sette oss inn i hvordan det var å leve med all den overtroen som regjerte. Enkle arbeidsfolk visste lite eller ingen ting ut over det hverdagen krevde for å holde liv i familien. Ikke kunne de lese eller skrive, og ikke hadde de tid eller overskudd til å lære det heller. De overlot like godt alt sånt til feudalherren og presteskapet, med en klokketro på at alt de preket og fortalte var det eneste rette. Ikke bare med tanke på religiøse spørsmål, men like meget i andre ting, som f.eks. alt som gjaldt sykdom og pest. Når presten sa at alt dette var en syndens straffedom som ene og alene Gud kunne helbrede dem for, ja, så trodde de det. Behandlingen av medisinske problemer var derfor ganske enkelt bønn, bønn og atter bønn. Endte det med døden, tok de det som straffen for en eller annen synd de hadde begått.

Det er litt rart å tenke på at også araberne på 900 tallet hadde en snev av den samme innstillingen, selv om de regnes for foregangsmenn innen både vitenskap og filosofi. 

Da Abderrahman III grunnla den første spiren til et universitet i Cordoba, tok han faktisk også med medisin som fag. Ellers var de viktigste fagene astronomi og matematikk, foruten kultur, kunst, poesi, filosofi og musikk. Noen hundre år senere dukket det opp nye universiteter rundt i Europa, både i Paris, London og selvfølgelig i Salamanka her i Spania. Det rare er bare at nå var ikke lenger Medisin, ett av fagene. Siden de kristne fremdeles var opptatt av synet på sykdom som en Guds straffedom, hadde selvfølgelig ikke dette faget noe å gjøre på et universitet. Medisinske problemer hørte etter deres mening  inn under prestenes eller ”heksenes” gebet. De såkalte kloke koner, eller andre som tok seg av de syke, drev det vi i dag ville kalt for kvakksalveri. Det meste dreiet seg om medisinske urter, bygget på erfaring, men det hendte  også at det ble gjort inngrep med kniv i et fortvilet forsøk på å helbrede. Ingen hadde noe begrep om hygiene, og vanlig renslighet var ukjent. Resultatet ble derfor i de fleste tilfeller at den syke ble enda sykere på grunn av infeksjoner, og det hele endte med døden.

I neste nr. blir det mer om forholdene i spansk Middelalder.

Read More

Don Carlos og pappa Filip II på kollisjonskurs

Filip ll`s førstefødte sønn og tronarving døde under mystiske omstendigheter. Don Carlos hadde hatt et vanskelig sinnelag, - som resultat av mentale problemer i flere slektledd?  Eller var det generasjoners  inngifte som lå bak?
Begge deler har vært historikernes teorier i årevis, men i våre dager har også nye spørsmål dukket opp.

Både oldemoren Johanna den gale, og tip-tip oldemoren,  mor til Isabella den katolske, hadde begge to mentale problemer. Kunne habsburgernes inngifte gjennom generasjoner ha forsterket disse tendensene og preget det vanskelige sinnelaget til Don Carlos?
Filip ll giftet seg første gang i år 1543 med sin jevngamle kusine Maria Manuela fra Portugal. Allerede året etter bryllupet skjenket Maria sin mann en sønn som fikk navnet Carlos. Filip var lykkelig, selv om den vesle så ganske skrøpelig ut. Det ene benet var lengre enn det andre og ryggen var helt skjev, dessuten så ikke småen bra ut ellers heller.  ”Tro om dette kreket noensinne ville vokse opp?” var det nok flere som tenkte. Men, mot alle odds overlevde den vesle, mens moren fikk en infeksjon og døde av barselfeber bare fem dager etter  fødselen.
Det var litt av et slag for den 17 år gamle Filip å bli enkemann med ansvaret for en liten baby. Når sant skal sies var han jo ikke var stort mer enn en forvokst guttunge selv heller, - nei, det kunne ikke ha vært enkelt.
Etter hvert som gutten vokste opp, ble den strenge og alvorlige Filip mer og mer skeptisk overfor sønnens ubeherskede oppførsel, men trøstet seg med at alt sikkert ville rette seg  med tiden. Dessuten fikk han annet å tenke på da han etter påtrykk fra faren, Keiser Karl V, giftet seg med Maria Tudor i England, hun som senere fikk tilnavnet  ”Den blodige”. De giftet seg i 1554 og i ekteskapspakten sto det at en eventuell sønn i dette ekteskapet skulle arve Nederlandene.
Da Carlos fikk greie på denne bestemmelsen, ble han aldeles rasende og svor på at han ville gå til krig for å forsvare sin egen rett til disse landene om noe slikt skulle skje. Ti-åringen var ikke verre på det enn at han øyeblikkelig sendte en bønn til sin bestefar, Keiseren, som på den tiden oppholdt seg i Flandern, om at han måtte sende soldater og våpen så han kunne verge sin rett. Keiser Karl V smilte godt i skjegget da han fikk brevet. ”Den gutten blir det sikkert noe stort av tross alt”, tenkte han sikkert.
Som vi vet, fikk ikke Filip og Maria noen arvinger,  dessuten døde Maria etter bare fem år. I disse fem årene hadde Carlos vært henvist til sine tanters omsorg og oppdragelse, foruten gamle Honorato Juan som sto for utdannelsen til prinsen. Filips to søstere  var glad i gutten og ga ham rikelig med kjærlighet. Imidlertid gikk tantene hen og giftet seg ikke så lenge etter at Filip hadde reist  til England. Tante Juana, som hadde giftet seg med arveprinsen i Portugal, ble enke etter kort tid og vendte tilbake til Spania for å ta seg av sin lille nevø. Til tross for tantens kjærlige omsorg, var det ikke fritt for at vesle Carlos savnet både sin far i England og sin bestefar i Flandern. Undervisningen var han heller ikke særlig begeistret for, selv om han slett ikke var dum. Noe av det læreren la stor vekt på var å lære gutten å styre sine følelser. En arveprins skulle ikke gi uttrykk for sine følelser, men lære seg å beherske dem. Uansett hvilke problemer som dukket opp, måtte ikke en prins røpe sine egne tanker og følelser i sakens anledning. Dette var en lekse som Carlos aldri lærte. Gutten verken kunne eller ville beherske seg, tvert i mot eksploderte han ofte i et forferdelig sinne når noe gikk ham i mot. Ikke bare det, men han var  også  grenseløst sta. Hadde han først satt seg noe i hodet var han ikke til å rikke.
Etter Marias død, flyttet Filip, som nå var blitt konge, sammen med sin sønn høsten 1559.
For disse to å bo sammen ble en stor skuffelse for begge parter, de var bare så altfor forskjellige. Hele tiden gikk Filip rundt og lette etter i alle fall noen edle egenskaper hos sønnen, noe som kunne komme landet til gode når han en gang tok over, men uten hell. Filip selv var som kjent et arbeidsjern, mens Carlos satte mer pris på lediggang og frihet. Samtidig drømte han om å utføre store bedrifter i likhet med bestefaren, som han beundret over alt i verden. Filip var en meget nøysom og forsiktig person, nærmest gjerrig, mens Carlos derimot likte å strø om seg med penger i hoffet og  blant venner. Rett nok misunte Carlos farens energi og arbeidskapasitet, men selv kunne han ikke tenke seg å leve opp til et slikt levesett, og farens strenghet simpelthen hatet han. De delte heller ikke noen interesser, det faren likte, avskydde sønnen, og omvendt. Kort sagt, de var til stadighet på kollisjonskurs.
I 1560, like før Carlos fylte 15 år, ble han i Cortes høytidelig erklært for  rikets arving. Naturlig nok så unggutten nå fram til en viktigere stilling i landet, til å få ansvar og til å bli tatt med på råd i viktige saker. Men ingen forandring skjedde. Faren fortsatte å overse ham, spurte ham aldri om noe og ga ham aldri ansvar for noe som helst. Carlos planlagte ekteskap ble det heller aldri noe av, Filip trodde nemlig at gutten var impotent og ute av stand til å avle en arvtaker til riket. Dette såret gutten mer enn faren kunne ane.
Da Carlos  begynte på universitetet i Alcala de Henares, fikk han med seg sine to onkler, Juan av Østerriket og Aleksander Farnesio, som begge var bestefarens uekte sønner og Carlos`  jevngamle, gode venner. 
 Da Nederlandene gjorde opprør mot Spania ble det holdt både konferanser og rådslagnings møter, men Carlos ble holdt utenfor.  Han var henvist til å stå utenfor dørene og spionere på hva som ble sagt og bestemt. Da Filip oppdaget at sønnen sto og lyttet, var han alt annet enn nådig over sønnens uverdige oppførsel. Da det omsider ble bestemt at hertugen av Alba skulle få æren av å ta seg av problemene i nord, sprakk det helt for Carlos. Sint og fortvilet skrek han ut: ”Du må bare ikke tro at du får reise til Flandern, jeg skal før drepe deg!”
Skuffet og bitter begynte Carlos å sysle med tanken om å reise til Nederland for egen regning og simpelthen gjøre felles sak med opprørerne, så kunne faren og de andre bare ha det så godt. Disse tankene røpet han for sin venn, onkel Juan av Østeriket. Juan ble sjokkert over planen og fant den så alvorlig at han røpet det hele for Filip ll. Vennen sviktet da det gjaldt og ble hans angiver.
Carlos var fortvilet og Filip var rasende, dette gikk bare ikke an. En sånn kar var ikke skikket til en gang å ta over landets krone, mente Filip, og gikk til det drastiske skritt å arrestere sønnen midt på natten mens han lå og sov. Carlos ble sperret inne og ingen,  verken venner eller familie fikk noensinne lov til å besøke ham. Carlos måtte finne seg i å leve  totalt isolert fra omverdenen, noe som gikk ham fullstendig på nervene løs.
Da Filip til og med satte rettsapparatet i sving for å fradømme sønnen retten til tronen, ble Carlos plutselig  syk og døde. Men, hva døde han egentlig av?
Var det Filip ll som hadde forgiftet sin sønn, eller døde Carlos  p.g.a. sin ufornuftige oppførsel i fangenskapet? I ren desperasjon over sin håpløse situasjon hendte det nemlig at Carlos fant  på de utroligste ting. I blant kunne han legge seg til å sove splitter naken på det kalde steingulvet, og ble skikkelig syk. Kan dette  ha vært årsaken til at han døde? Eller kunne faren ha drept sønnen av ren og skjær sjalusi? Ryktene gikk jo om et kjærlighetsforhold mellom Carlos og Elisabeh av Valois, Filips tredje kone.
Spørsmålene er mange, men svaret er fremdeles uvisst.

Read More

Kong Josef, Napoleons ulykkelige bror

Overskriften kunne like gjerne vært: I skyggen av Napoleon. Josef var en meget dyktig diplomat i en turbulent tid, som hans elskede bror Napoleon stort sett hadde skylden for. Blottet for politiske ambisjoner fikk han likevel mange viktige oppdrag: internasjonal konfliktløser, guvernør over Corsica, konge over Napoli og konge over Spania. Han var vel anerkjent, men hele tiden underlagt brorens vilje.

En tydelig gravid kvinne med et lite barn på armen strevet seg fram mot barrikadene der hun inntok sin plass mellom barske karer. Nå var det Corsicas frihet det gjaldt, og hun kunne ikke sitte hjemme mens de andre kjempet for hennes barns fremtid. Det fikk briste eller bære, hun følte seg forpliktet til å yte det hun kunne for friheten. Kvinnen var Letizia, mor til Josef og Napoleon, den lille hun bar under brystet. Året var 1769 og Letizia var bare 18 år gammel. Hun hadde allerede mistet to barn, likevel kjempet hun side om side med sin mann.
Corsicanerne tapte kampen for frihet og uavhengighet, og Frankrike overtok styret av øya. Det var forresten ikke første gang Corsica var under fremmed styre. Tidligere hadde de vært underlagt Genova, så dette med å ligge under fremmed styre var ikke noe nytt for dem. Letizia og mannen Carlos tilhørte øyas frihetsparti ledet av Pascal Paoli. Carlos var advokat av yrke, og begge foreldrene hadde adelige aner, men særlig velstående var de ikke. I dette miljøet vokste barna likevel opp omgitt av kjærlighet. Moren Letizia må ha vært en myndig og bestemt dame som greide å oppdra alle sine 13 barn med en fast hånd. Det fortelles at hun i blant lot barna gå til sengs uten kveldsmat for å lære dem å tåle sulten om de engang skulle komme opp i vanskeligheter
.
De to eldste guttene hang sammen som erteris enda så forskjellige de var. Josef, som var et år eldre enn broren, var en stillferdig og god gutt mens Napoleon var mer framfusende og voldsom i leken, og bestandig var den som ledet an. Takket være farens gode kontakter og støttespillere, fikk guttene en god utdannelse med mulighet til selv å velge sin karriere. For Napoleon falt valget lett, og han kom seg uten vanskeligheter inn på militærakademiet. Men hva med Josef ? Foreldrene kom snart til at den innadvendte og skikkelige gutten uten tvil ville komme lengst innen kirken, så han fikk se til å komme i gang med de teologiske studier. Men nei, det ville ikke Josef høre snakk om, han ville også inn i det militære sammen med broren. Familien ble aldeles sjokkert, og Napoleon ga grei beskjed:  ”Du har ikke noe i det militære å gjøre, du eier jo overhode ingen evner i den retning!” Motstanden var stor, og den fredelige Josef fant det best å bøye av.
Han holdt bare ut noen måneder på presteseminaret, før han sluttet for å søke på militærakademiet. Skuffelsen var stor da han strøk til opptaksprøven. Noe klerikalt yrke ville han likevel ikke høre snakk om, da heller dra til Pisa og studere jus som faren. Som tenkt så gjort, og snart gjorde hans spesielle diplomatiske evner ham kjent i vide kretser. Til tross for sine fremragende forhandlingsevner eide han over hode ingen ambisjoner innen politikken. Han likte bedre å hjelpe til med en fredelig løsning av konflikter, og brukt ble han, både nasjonalt og internasjonalt.

Vi vet hvordan det gikk med Napoleon, og det varte ikke lenge før han ble klar over hvilken  verdifull støttespiller broren kunne bli for hans egen maktkamp.
Nå var  det  slett ikke bestandig  Josef  var like begeistret for Napoleons planer og ordre, og protestere gjorde han rett som det var, selv om det bestandig endte med at han måtte gi seg. Han orket bare ikke å tenke på konsekvensene om han satte seg helt på bakbena. Det å bli utstøtt fra familien var en straff han ikke ville kunne leve med.
Om Josef var en beskjeden mann, var i alle fall ikke Napoleon særlig beskjeden. All medgangen gikk til hodet på ham, og endte med at han ville regjere over hele Europa, og styre land og folk fullstendig etter eget ønske. Men, først måtte han ta knekken på England. Midlet var total boikott fra alle engelske handelsforbindelser i Europa. Å stenge alle havnene for engelske skip var bare ikke så helt enkelt å gjennomføre i praksis. Det hjalp da han klarte å dele de Europeiske tronene mellom sine brødre. Josef ble konge over Napoli, Luis fikk Holland og Jeronimus Tyskland. Som familiens sterke mann fikk han sikret seg full lydighet fra storparten av Europa. Portugal og Spania skapte imidlertid fremdeles problemer.

For å få Josef til konge over Napoli, måtte landet erobres og det daværende kongeparet fjernes. Kongen, Ferdinand lV , var ikke stort tess og hadde overlatt styringen til sin kone, dronning Caroline. Sine fattige undersåtter ofret han ikke en tanke. Dronning  Caroline var søster av Marie Antoinett, som hatet Frankrike av et fullt og helt hjerte, og dermed invaderte Napoleon landet, seiret  og satte Josef til å styre isteden. Kong Josef ble godt mottatt, og sin vane tro satte han straks i gang med reformer for å bedre folkets kår. Dette var arbeid etter hans hode, og han fikk faktisk gjort mye bra for landet i de to årene han regjerte. Lenger fikk han ikke være i fred, for nå trengte Napoleon en lojal konge til å styre over Spania. Josef var kommet godt i gang i Napoli, og nektet plent å flytte over til Spania. En av de andre brødrene kunne vel ta den jobben, eller enda bedre, hva om de prøvde seg med fredelig diplomati for å få Spania over på sin side? Forskjellige løsninger ble prøvet, men ingenting lyktes.  Humøret var ikke helt på topp der Josef i stillhet pakket sammen sakene sine for nok engang  å føye  broren.
Napoleon hadde fått både førsteminister Godoy og kong Carlos lV over på sin side under dekke av at han skulle hjelpe dem å ta Portugal. Et lite kongerike i Portugal var jo Godoys store drøm. Franske soldater strømmet inn over grensen, men til folks forferdelse oppførte de seg mer som okkupasjonsstyrker enn som allierte. Kongefamilien flyktet til Arranjuez der Ferdinand, prinsen av Asturias, stelte til et opprør og tvang landets krone fra sin far. Under dekke av et forsoningsmøte fikk så Napoleon hele kongefamilien samlet i Bayonne. Her ble Ferdinand tvunget til å gi kronen tilbake til sin far, som etter avtale ga den videre til Napoleon, mens  han på sin side ga den videre til Josef.
I 1808 krysset kong Josef l  Spanias grense for første gang i sitt liv. Også denne gang hadde han hodet fullt av planer for sitt nye kongerike, planer og reformer til det beste for folket. Isfronten han møtte da han red inn i Madrid, ga ham imidlertid lite håp om å få gjennomført et positivt styre. Folket hatet naturlig nok alt som var fransk. Hva hjalp det om han var fylt av all verdens gode forsetter og planer under slike forhold? På den annen side, hva annet kunne han vente seg av et folk som var trakassert på det skammeligste av de franske soldatene, og tatt ved nesen av selveste Napoleon?
Selv om Madrid måtte bøye kne for de franske, raste uavhengighetskrigen med full styrke i resten av landet. Ved engelskmennenes hjelp greide Spania til slutt å jage franskmennene og kong Josef ut av landet i 1813. Etter Napoleons fall flyktet Josef over til Amerika der han håpet å få leve i fred resten av livet, mens hans kone og barn måtte  bli igjen i Europa.
De skremmende nyhetene fra urolighetene i Europa gjorde at han to år senere valgte å reise tilbake, og slå seg ned i London for å ta seg av sin familie. Han og familiens siste reise gikk til Firenze der han ble syk og døde i 1844.

Read More

Matematikkstudenten som ble historiker

I disse dager lanserer 88 år gamle Solfried Gjelsten sin tredje bok om Spanias historie. Siden tidlig på 1990 tallet har hun studert ulike epoker av landets historie. Men selv smiler hun litt ironisk av sin egen prestasjon.

- Som ung var jeg en av de dårligste i klassen i historie. Det var matematikk jeg var opptatt av, forteller hun. Etter endt realfagartium studerte hun matematikk og kjemi ved Universitetet i Oslo. Da møtte hun kjærligheten i sitt liv. Han var bonde fra Vestlandet, og Solfried byttet ut universitetskrakken med fjøskrakken.
- Det var litt av en overgang, innrømmer hun.  – Du aner ikke hvor mange feil jeg gjorde.
Først bakte hun steinharde kjeks, men etter hvert lærte hun seg både å kastrere grisunger, sy klær til de fem barna deres og stelle kyr. På gården gjorde de alt arbeidet selv. Solfried laget til og med smultet som smultringene skulle kokes i. Først etter 20 år fikk ekteparet 14 dagers ferie i året. – Og vi hadde ikke bad på gården før i 1974, forteller hun.

40 år med håndkraft

Gårdslivet var strevsomt og det hendte at hun savnet studiene i hovedstaden. – Men jeg hadde jo lovet presten at mannen min og jeg skulle holde sammen i tykt og tynt, så vi valgte heller å løse problemene underveis, sier Solfried. Det hendte også at matematikkunnskapene kom godt med i gårdsdriften, og ikke minst i de periodene hun og mannen også drev skole i bygda. 

40 år med gårdsdrift satte sine spor. Begge var slitne av det tunge fysiske arbeidet. – Etter noen turer til Kanariøyene begynte mannen hennes å fable om å kjøpe en gård der. Men Solfried satte seg på bakbeina. – Ikke en gård til, sa hun. I 1985 reiste de for første gang på ferie til LÁlfaz del Pi og Solfried forelsket seg i Foya Blanca området her. Derfor kjøpte de like godt en tomt der og bygde seg hus. Etter en del vanskeligheter fikk de solgt gården i Norge og flyttet hit i 1988. – Jeg har ikke angret ett sekund, sier Solfried.

På kildejakt

Hun fikk tilbud om å lede en historiegruppe i Alfaz. – Selv om jeg ikke kunne noe om historie, tenkte jeg at jeg kunne studere det, sier Solfried. – Man vet da neimen ikke om man får ting til før man har prøvd. Og Solfried fikk det til. Hittil har det resultert i tre bøker om Spanias historie, og et utall artikler i dette tidsskriftet. Først etter 20 år trakk hun seg som leder i historiegruppen. Da var hun 80 år gammel.

I begynnelsen slet hun for å finne gode kilder som kunne danne grunnlaget for historiestudiene. Det var vært lite spansk historie som var tilgjengelig på norsk. Men hun hadde god nytte av det spanske verket Cronica de España. – Det krevde mye arbeid fordi jeg ikke kunne noe særlig spansk. Men med ordbok og en god porsjon stahet gikk det etter hvert bra, sier Solfried.

Hver sin historie

Hun leste også historikeren Grimbergs bøker og oppdaget at ikke alt han skrev om Spanias historie var korrekt. I boken omtalte han Numantia, et lite sted i nærheten av byen Soria nord-øst i Spania. Det var et sentrum for de keltisk/iberiske styrkene som romerne brukte 20 år på å erobre. Ifølge Grimberg tok det så lang tid fordi senteret lå høyt oppe på en klippe. Men Solfried reise dit og oppdaget at det er et slettelandskap uten en eneste klippe så langt øyet kan se. – Årsaken var nok heller at folket i området satte seg kraftig til motverge, og dessuten foretrakk de romerske soldatene å leve «det glade liv» med taskenspillere og prostituerte framfor og sloss for seier, forteller Solfried. Men til slutt kom det en nidkjær militær leder fra Roma, «det glade liv» ble lagt på hyllen og historien endte med forferdelse. Romerne isolerte området og sultet ut befolkningen i Numantia. Da de til slutt overtok, var området overstrødd av døde og halvdøde mennesker.

Maria kvinnesakskvinne

- Når jeg leser historie, prøver jeg å danne meg at bilde av hvordan folk levde i de ulike epokene. Jeg vil gjerne vite hva de tenkte og var opptatt av, sier Solfried. På slutten av 1200 tallet levde dronning Maria de Molina i Spania. Men det var ingen selvfølge at hun skulle bli dronning. Da kong Alfonso X døde, mente Marias ektemann, Sancho, at han var berettiget til tronen, men hoffet og politikerne ville heller ha Alfonsos barnebarn som konge. Maria og Sanchos ekteskap var ikke velsignet av paven, og det brukte motstanderne mot dem for alt det var verdt. Da tok Maria saken i egne hender. Hun tok med seg vielsesattesten og reiste til Roma på jakt etter pavens underskrift. Ikke overraskende nektet paven å snakke med dette kvinnemennesket. Men Maria gav seg ikke. I flere dager satt hun utenfor og nektet å rikke seg før hun fikk møte ham. Til slutt slapp paven henne inn og signerte attesten, om ikke annet så for å bli kvitt henne. På grunn av Marias besluttsomhet ble Sancho konge og hun dronning. Senere døde ektemannen, men Maria regjerte et godt stykke ut på 1300 tallet på vegne at sitt barnebarn som arvet tronen mens han enda var en liten gutt.    

Til topps via dronningens seng

Historien viser også at det ikke bare er kvinner, som har brukt menn med makt, for å oppnå høy sosial og politisk status. Godoy var en ung kadett i det spanske militæret. En dag falt han av hesten og hustruen til kong Carlos IV ilte til for å hjelpe den unge kadetten.
- Hun skal ha forelsket seg i kadetten allerede ved første blikk, og Godoy visste å smi mens jernet var varmt, forteller Solfried. Selv om dronningen slett ikke var noen skjønnhet, ble han hennes elsker gjennom mange år. Dronningen gjengjeldte generøst Godoys tjenester ved å sørge for at han ble forfremmet utallige ganger. Til slutt ble han landets førsteminister og utnevnte seg selv til generalissimo.
- I den samme perioden ville Napoleon at portugiserne skulle stenge sine havner for engelskmennene, slik at han kunne utvide sin innflytelse, sier Solfried. Napoleon visste å spille på Godoys maktbegjær og fikk han til å lede krigen mot portugiserne med hjelp fra omtrent 20 000 franske soldater. Godoy selv drømte om å bli konge og så for seg Portugal som et passende kongerike. Men da krigen brøt løs, møtte ikke portugiserne opp. De trakk seg bare unna til stor frustrasjon for Godoy. Til slutt valgte den portugisiske kongen å inngå en fredsavtale med spanjolene og franskmennene. Han måtte riktignok gå med på å stenge havnene for engelskmennene, men Godoy fikk aldri noe kongerike.

Best å ikke gi seg

Om den nye boken sin er ikke Solfried særlig meddelsom. Men hun røper at de egensindige romerne spiller en viktig rolle. – De brukte 200 år på å erobre Spania. Da kan du snakke om stahet, sier Solfried. Romerne etterlot seg blant annet en infrastruktur som senere ble til viktige veiforbindelser her i landet. Selv går hun ikke av veien for nye utfordringer. – Hjernen vår er god for mye mer enn vi aner. Det gjelder bare å bruke den, oppfordrer Solfried. 

Read More

1800-tallets intriger på høyt plan

Den franske revolusjon i 1789 skapte 1800-tallet om til en europeisk smeltedigel. I øst kjempet den Hellige Allianse for å beholde det gamle enevelde, med tsar Nikolai, fyrst Metternich i Tyskland og kong Fredrik Wilhelm i Preusen i spissen. I vest startet man som tilhengere av de nye liberale ideene, men dreide litt om senn over til Høyresiden. I Spania satset dronning Isabella II på en meget moderat linje i regjeringen. Midt oppe i det hele ønsket Cortes å finne en ektemann til henne.

Julirevolusjonen i Frankrike 1830, samme året som Isabella ble født, var rettet mot den reaksjonære regjeringen til kong Karl X i Frankrike, og resulterte i valget av Ludvig Filip av Orleans som ny konge. Denne borgerkongen spilte en viktig rolle i valget av ektemann til dronning Isabella i Spania, han var nemlig onkelen til Isabellas mor, dronningregenten Maria Cristina.
I 1848  brøt det ut en ny revolusjon under navnet Februarrevolusjonen. Denne gang var det Ludvig Filip som ble styrtet og en demokratisk republikk ble opprettet i Frankrike. Revolusjonen spredte seg over nesten hele Europa, men ingen av reformene som ble gjennomført overlevde særlig lenge.
Denne bitre kampen for og imot de liberale ideer var ikke minst et resultat av industrialiseringen og proletarenes miserable situasjon. For de fattige å vinne fram mot kapitalkreftene var heller ikke enkelt, særlig ikke når vi vet at det f.eks i Frankrike var det bare 200 000 av landets 30 millioner som hadde stemmerett. Den eneste måten å bli hørt på var simpelthen å starte en revolusjon og håpe på bedre tider.

Går vi tilbake til Isabellas  første ti år, mens moren Maria Cristina regjerte, opplevde landet et regjerings skifte hele 18 ganger, tre forskjellige  konstitusjoner og en borgerkrig. Noe bedre ble det etter at Isabella overtok som dronning, idet de moderate greide å holde på  makten opp til flere år på rad. Isabella selv snudde kappen etter vinden og bøyde seg som en lydig unge etter den sterkestes krav. Som kjent var hun mer opptatt av sine kavalerer og det glade liv, enn av landets styre og stell. Nå er det veldig lett og kritisere Isabellas lettlivete oppførsel, men helt rettferdig er det ikke. Vi må huske at hun simpelthen var oppdratt til å være både selvopptatt, og overfladisk. Først var det moren som skjemte henne bort etter noter, senere var det Espartero (en høytstående militær) som fortsatte i samme spor. Begge tok de sikte på selv å overta styringen av landet, derfor var det så viktig for dem at Isabella ikke fikk hverken interesse elle kunnskaper om hva som lå i dette å kunne styre et land, - og jentungen ble deretter.

Cortes var bekymret for hennes livsførsel og ville ha henne gift i håp om å stabilisere henne. I følge konstitusjonen var hun i sin fulle rett til selv å velge ektemann, men av hensyn til landets internasjonale sikkerhet ble valget av ektemann overlatt til andre. Her er det at borgerkongen, Ludvig Filip kommer inn i historien. Han hadde nemlig en sønn, Antoine d`Orleans, hertug av Montpelier, som han godt kunne tenke seg som konge i Spania. Det var bare en hake ved det spørsmålet: ingen andre, og aller minst England, var av samme oppfatning. Han måtte finne fram til et brukbart kompromiss som på sikt ville gi samme resultat, nemlig Frankrike og Spania under samme konge. 

Dermed tok en langsiktig plan form i hans hode. I første omgang måtte han styrke et vennskapelig forhold til dronning Viktoria og England. Han skrudde på all sin sjarm og spilte sine kort med megen omtanke. Det ble gjensidige besøk mellom landene , der han var den fødte gentleman og oppvartende kavaler overfor dronning Viktoria. Forholdet dem imellom utviklet seg til den rene idyll, et forhold han helst ikke burde ha ødelagt, likevel var det nettopp det han gjorde. Planen hans var i korthet følgende:  ” Hans egen sønn Antoine som ektemann for Isabella kunne han bare glemme, men hvis han fikk gjennomslag for et ekteskap mellom sønnen og Isabellas søster Luisa, var det en brukbar sjanse for at deres barn ville arve tronen, vel å merke  dersom Isabella ingen arving fikk. Dette høres nok en smule søkt ut, men var slett ikke så dumt tenkt likevel. Saken var  at den eneste som virkelig sto sterkt som ekteskapskandidat var hennes fetter Frans av Assisi, hertugen av Cadiz, en mann med et noe uheldig rykte. Han var nemlig meget kvinnelig i all sin oppførsel og hadde sant å si større sans for unge gutter enn for kvinner. Det var så pass ille at dronningens mor, Maria Cristina en gang reiste  tvil om han i det hele tatt var en mann. Ludvig Filip regnet derfor nokså kynisk med at greven neppe var i stand til å få noen arving i det hele tatt. Nå visste han at England foretrakk kong Leopold av Belgia som konge i Spania fremfor en fransk kandidat, så mulighetene for et kompromiss i dette delikate spørsmålet var så absolutt til stede. Hans forslag overfor England og dronning Viktoria var derfor:   ”Først etter at Isabella og Frans av Assisi var gift og hadde fått sitt første barn, skulle sønnen hans, Antoine, få inngå ekteskap med dronningens søster Luisa, under forutsetning av at England avsto fra å lansere kongen av Belgia som sin kandidat til den spanske tronen.”  Denne pragmatiske løsningen på et vanskelig spørsmål falt i god jord og avtalen ble underskrevet på Chateau d`Eu i Frankrike under de mest vennskapelige forhold landene i mellom.

Intrigemakeren Ludvig Filip satte seg nå til å vente på et eller annet feiltrinn fra Englands side som kunne gi ham en grunn til å bryte denne avtalen. Han trengte ikke å vente lenge. I god tid før det berømte bryllupet, snappet han opp en depesje fra England der utenriksministeren antydet at kong Leopold i Belgia hadde vært  nevnt som en mulig ektemake til Isabella. Ludvig Filip gjorde straks anskrik, dette var et tydelig brudd på den inngåtte avtalen dem imellom, mente han. Dermed sa han også seg selv løst fra avtalen og sørget for at sønnen inngikk ekteskap med Isabellas søster samme dag som Isabella selv ga sitt  ”Ja” til Frans av Assisi året 1846.
Vel, England følte seg tatt ved nesen og det gode forholdet mellom Dronning Viktoria og kong Ludvig Filip var ødelagt for alltid.

Men hva med dronning Isabella, var hun fornøyd med valget av ektemake? At statens interesser måtte gå foran alt annet, var hun innforstått med, men at valget skulle falle på greven av Cadiz, hennes egen fetter, kom som et sjokk på henne. Hun gråt sine modige tårer og bar seg ille, selv om hun var inderlig klar over at hun faktisk ikke hadde noe valg uansett hvor meget hun hatet sin tilkommende.
Frans av Assisi var heller ikke særlig begeistret over avtalen om dette ekteskapet, som skulle vise seg aldri å fungere tilfredsstillende for noen av partene. Politisk var han tilhenger av carlistene mens hun satset på de moderate, han var dødelig sjalu, mens hun var livsglad og likte å være omsvermet, -  at han selv hadde sine noe aparte sidesprang var derimot helt i orden.

Egentlig er det litt rart at hennes spesielle  livs-stil har vært diskusjonsemne blant historikere like fram til våre dager, selv om hun altså ikke foretok seg stort annet enn hva konger til alle tider også hadde gjort. Forskjellen var nok  bare den at hun var kvinne og som sådan var underlagt en helt annen lov enn mennene.

Ludvig Filip hadde hatt rett i en ting, Frans avAssisi, presterte aldri å bli far, selv om Isabella fikk en hel rekke med avleggere (blant annet den fremtidige kong Alfonso XII).Merkelig nok anerkjente ektemannen uten videre alle de små hun satte til verden. At dette ekteskapet en gang sprakk for godt, trenger vi ikke å undres over.
 

Read More