Hans Petter Fjugstad - “Jeg er maler fordi det er en sykdom”

Hans Petter Fjugstad fra Bærum har bodd tre og et halvt år i Altea. Mannen som har bodd så mange steder rundt i verden har nå funnet sitt permanente bosted. Og han har nok å henge fingrene i! Foruten å arrangere egne utstillinger, underviser han elever ved den norske skolen og holder malerkurs hjemme.  En utstilling er akkurat over ved ArteAltea og i juni er det klart for en ny. Denne gang hos Casa Vital i Altea. 

Det var under et besøk hos en venn i området at kunstneren sporenstreks bestemte seg for at det var i Altea han ville arbeide og bo. Da hadde han aldri vært i Altea før, men falt pladask. Han har funnet sitt sted nå, sier han.

I boligen hans i gamlebyen  er det malerier overalt- på veggene, på peishyllen,  på spisestuebordet, på altanene, på soverom. Leiligheten rommer rundt hundrede verker tilsammen.  På den ene av de to altanene står et stort lerret på stativ. Det forestiller den spanske forfatteren Lorca. Det er i det hele tatt en del kjente fjes å se i en del av maleriene. Mange av dem er fra film og reklame. 

Klassisk-figurativ surrealisme

Han beskriver sin sjanger som klassisk –figurativ surrealisme, en sjanger han har funnet opp selv.   Et av verkene som henger på veggen hjemme skal illustrere det han kaller middelklassens kommersielle middelklassedrøm- et begrep han også er opphavsmannen til.

-Hva betyr det?

-De lever ut drømmen de får servert gjennom reklame i ukeblad.  Det er en drøm om en tilværelse og vaner de ikke har råd til. Hvem prøver reklamen å nå? 

Det er budskapet jeg formidler i disse bildene, forklarer han.  

Flere av maleriene har elementer fra reklamen. For Fjugstad har selv bakgrunn fra bransjen.

Filmressigør

Fjugstad er vokst opp på Hosle i Bærum. Ikke langt unna Norsk Film AS på Jar. I guttedagene fikk han små filmroller, blant annet for reklamefilmer og da innen skisport.  Fjugstad er nemlig også en habil alpinist.  Senere arbeidet han som filmprodusent og regissør. Totalt har han 250 filmproduksjoner bak seg.  I sin tid bodde og arbeidet han med film i USA. Han forteller en morsom episode om da datteren til selveste Robert de Niro var på audition. 

-Det var snakk om en liten rolle i en reklamefilm. Men media slo det stort opp, ler han.

wMen også innen film og reklame endret tidene seg. Fjugstad gikk tilbake til malingen.

Sykdom å male

Fjugstad beskriver trangen til å male som en sykdom.  

-Jeg maler hele tiden, sier han og legger til at ideene ikke stopper opp.

-Det er en sykdom som jeg har forsøkt å vri meg unna. Foreldrene mine var kunstnere. Og rådene var at det var best å finne seg et sikkert yrke. Men jeg kunne ikke la være.  Dessuten var vi nabo med den kjente skulptøren Berit Soot Kløvik. Der gikk jeg ut og inn. Jeg  hadde kunsten i blodet. Så jeg tok min utdannelse ved Oslo tegne-og malerskole. Jeg var senere elev hos Jan Valentin Sæther, professor ved Kunstakademiet, som hadde privat skole også i USA.

Utstillinger i inn-og utland

Fjugstads verker henger i dag blant annet ved det norske konsulatet i New York og på Grand Hotell i Oslo. Han har en rekke utstillinger bak seg, og har arbeidet og bodd både i USA, Itialia, Danmark foruten i Norge. Og nå Spania.

Aktivt liv

Fjugstad ligger ikke på latsiden i Spania heller. I tillegg til å produsere for egne utstillinger, lærer han også opp andre. 

Unge som eldre

-Hver mandag holder han kurs ved Casa Cultura i Alfaz del Pi og fire dager i uka underviser han elevene ved den norske skolen. Elevene ved skolen holder nå på med et felles verk der alle deltar.

Torsdager tar han imot elever hjemme. Han trenger ikke å annonsere, sier han,for ryktebørsen har ført til elevmassen. Her er elever av ulike nasjonaliteter. Han viser frem et maleri av en som ikke var erfaren. Det er et godt portrett.

-Kan alle male?

-Ja, alle kan lære teknikk. Vi begynner med en farge, for eksempel umbra. Denne blandes med hvitt til tre nyanser.  Elevene skal lære seg å se.  Vi holder på i fire timer.  Da benyttes alle sitteplasser, altanene inkludert. Vi koser oss også- noen har med ost, andre vin. Ingen er bundet opp, man betaler for hver gang. 

Som om ikke dette er nok, drar han til La Nucia for å sparke fotball i laget han er med i. Om vinteren utøver han skisport- og da alpint i det spanske landskapet.

Det er ettermiddag denne torsdagen. Om en halv time vil det ringe på døren og Fjugstad skal ta på seg lærerrollen for noen timer.

Read More

Soraya Duque - Prisbelønnet smykkekunstner

I hovedgata i Alteas gamleby holder smykkekunstner Soraya Duque fra Equador til.  Her har hun sitt eget galleri og verksted. Duque er en prisbelønnet  artist som har fått nasjonal oppmerksomhet for sine smykker med eksotiske stener.  Og hvert eneste smykke er unikt.

Den mørke, vevre kvinnen er ujålete  og enkelt kledd. Hun gjør lite vesen av seg og sitt arbeid. I starten får man faktisk inntrykk av at hun er ansatt i en smykkebutikk.  Men fjerner man blikket fra glassmontere med smykker og lar blikket gli opp mot de lyse veggen hvor plakater og fotografier henger, forstår man at det er Duque selv som har laget alle. Samtlige er fra utstillinger hun har deltatt på. Hun har vunnet nasjonale konkurranser, mottatt pengepremier og diplomer. Hun har smykket modeller under motevisninger.

Inspirasjon fra hjemtraktene
Duque sier at hun lar seg inspirere av kulturen og naturen i Sør-Amerika. I en monter ligger da også et smykke med tittelen “Enramada Amazonas”.  Det er dette smykke hun stakk av med førstepremien for i en nasjonal smykkeutstilling som ble avholdt i Burgas. Materialene er sølv, gull og opal fra Andesfjellene. I en annen monter ligger også et premiert smykke- denne gangen fra Altea Kommune.  Her mottok hun en pengepremie.

Kulturarv viktig element
-Sør-Amerika har en  gammel og rik kulturarv.  Bruk av gull, sølv og platinium i smykker kan dateres seks tusen år tilbake i tid! Formene den gang var figurative og geometriske. Jeg bruker dette som utgangspunkt i tegningene og produksjon. Stenene  jeg bruker kommer fra Peru og Brasil, sier hun og viser frem en samling av vakre stener i ulike størrelser og former. Samtlige av Duques smykker er innfattet med stener – grønne, fiolette, blå, oransje og røde og sorte.
Det kombinerte galleriet og verkstedet  med bar i underetasjen er lyst og delikat innredet over tre etasjer. Mellom etasjene er det åpent.  Øverst har hun sitt eget verksted og kan dermed ta seg av kunder mens hun jobber. -Jeg drar til Sør-Amrika en gang i året for å kjøpe inn stener av ulike sorter, forteller hun. 
En kunde kommer inn mens Akutelt Spania gjør intervjuet. Duque forklarer og tar frem smykker fra ulike montere. Plutselig kjenner hun igjen kvinnenes øredobber. Dem har hun selv laget for mange år siden!

Gullsmeden og journalisten
Duque har sin gullsmedutdannelse fra Equador.
-Allerede som ung jente interessrte jeg meg for smykkeproduksjon. Jeg tok senere utdannelse i faget og har mesterbrevet fra hjemlandet Equador. Men i flere år var hun borte fra yrket. Hun kom til Spania for at ta journalistutdannelse og fikk senere arbeid i dette faget. Blant annet har hun arbeidet for ulike kommuner hvor hun utarbeidet informasjonsfoldere for fotturister i områdene. Det var også i Spania hun traff sin spanske ektemann.
Men det var gullsmedyrket hun brant for, og for to år siden skaffet hun og ektemannen lokaler i hovedgtata i gamlebyen. 
Det er også ektemannen som har pusset opp og innredet lokalene.

Vanskelige tider
Det er to år siden galleriet ble åpnet. Tross vanskelige tider holder hun og mannen motet oppe. 
-Det går rundt, sier Soraya beskjedent og legger til at i perioder har  utgiftene vært større enn inntektene. 
-Det gjaldt særlig det første året , sier hun og  forteller at de kommunale utgiftene  nesten tok knekken på driften i starten da inntekten var liten.
-Vi er heldige, for mannen min har iallefall arbeid i disse tider. I tillegg har jeg lært ham opp i faget slik at også han kan delta  i produksjonen.  Kundekretsen min er hovedsakelig utenlandske turister. Spanjoler flest har ikke råd, sukker hun.
Så er det heller ikke masseproduserte smykker Duque selger. Hvert smykke er derimot unikt og laget for hånd. 
For å spe på driften arrangerer hun utstillinger. En utstilling av sør-amerikanske malere er akkurat tatt ned.  I juni skal den anerkjente, tyske  fotografen Sibylle Schlotter stille ut.
Det er nærmer seg kveld, men dagen er ikke over for artisten ennå.  Det er fredag og ennå folksomt i gatene når intervjuet er over. Det kan bety lenge åpent for hennes del.

Read More

Åge Folkestad: Fyrverkeri med høy suksessfaktor

For fjorten år siden startet Åge Folkestad en beskjeden restaurantdrift i et gammelt hus i Altea. I dag er  både mannen og Casa Vital i gamlebyen blitt et begrep. For Åge Folkestad er en allsidig kar som ikke går av veien for å danse flamenco for gjestene sine. Eller man treffer på ham på kirkeplassen foran en forsamling på en av hans guidede byvandringer. Og husets vin fra egen bodega er ikke lenger bare forbeholdt gjestene. Nylig ble han også vinimportør til Norge.

Men skal ikke være lenge i området før hans navn dukker opp på folks lepper.

Det er heller ikke rart, for mannen er intet mindre enn en fargeklatt.

Han tar i mot foran restauranten i hjertet av gamlebyen. Foruten restauranten rommer Casa Vital Folkestads bolig. 

-Der oppe på toppen bor jeg og datteren min Thea, sier han og peker oppover det smale og typisk spanske, hvitkalkede huset som ligger i en like typisk spansk gate. 

Han fyker litt frem og tilbake mellom intervju og gjester.

 Denne solrike dagen er restauranten godt besøkt. Så har han også en terrasse med 180 graders utsikt fra Calpe til Benidorm.

Det er her han danser flamenco for gjestene når det er duket for under-holdning. Til stor glede for gjestene. Vet man ikke bedre, kan man like gjerne ta ham for å være en spansk flamencodanser ut ifra skikkelse og farger. Faktum er at han engang var en norsk lærer. Men det var før han fikk nok av dårlig vær.

Rømte fra regnet

Åge Folkestad praktiserte tidligere som lærer ved Steinerskolen i Bergen. Men en dag fikk han altså nok. Ikke av elever, men av det bergenske regnet.

-En  regntung dag gikk jeg over Torgallmenningen i Bergen. Da hadde det regnet i tre måneder i strekk. Det var så grått og trist at jeg tenkte at nå var nok mer enn nok!

Så jeg spurte meg selv: Hva har lyst til nå, Åge?

Jeg er eventyrlysten, jeg liker å reise og oppleve nye ting. Og ikke minst ønsket jeg å bytte ut gråværet med sola! 

Han viser frem bordbrikken som kunstneren Roar Telnes har illustrert.

-Dette er meg, sier han og peker mot en av figurene på brikken som ganske riktig viser en kar på spranget.

-Hvorfor Spania?

-Jeg vurderte også Frankrike og Italia. Men i min pure ungdom var jeg i Guatemala på språkskole. Der lærte jeg spansk. På grunn av språket falt valget på Spania. 

Slik havnet jeg i Altea, hvor jeg kjøpte dette huset.

Kort fortalt ble elevpultene byttet ut med bord for restaurantgjester. Folkestad hadde funnet det perfekte sted for restaurantdrift, mente han.

-Jeg startet med fem bord og elleve stoler, forteller han. 

Bordene og stolene står på fortauet fremdeles, men med den store terrassen har han plass til langt flere. Det er også fra denne terrassen gjester og andre skuelystne kan se han i full vigør, dansende flamenco. 

Selv om han har funnet sitt paradis og levebrød i Altea, sier han at han savner den norske naturen og av den grunn tar turen to ganger i året. 

Historiefortelleren

Noen dager etter intervjuet treffer Aktuelt Magasin på ham oppe på kirkeplassen foran en forsamling nordmenn. Han er ivrig er i gang med å berette om kirkens og plassens historie.

Guidingen tar han seg av selv. For den allsidige sunnmøringen har satt seg godt inn i spansk historie. Og etter å ha hørt på ham en stund, oppdager man fort at læreren i ham er der fremdeles. Han er en god formidler og har publikum i sin hule hånd.

Sunnmørsk gründerånd

Åge Folkestad har en genuin interesse for vin. Som seg hør og bør for en ekte entusiast har han egen bodega. Her har han utviklet tre viner. Nå blir disse å finne i Vinmonopolets hyller.

Vineventyret startet for fire år siden da han lanserte sin egen vin i i forbindelse med Casa Vitals 10-års jubileum. Denne vinen ble senere husets vin. 

- Det var faktisk en av kundene mine som mente at den var god nok for salg også i Norge.

Så jeg bestemte meg for å dra på turné i gamlelandet for å få introdusere den overfor restaurant-bransjen.

Turné?

-Ja, flamencoturnè, sier han fort og som den selvfølgeligste sak av verden.

-Jeg og en importør dro til elleve steder langs kysten i Norge for å markedsføre den innen bransjen. Men så fant jeg ut at jeg like godt selv kunne tjene de pengene som importøren tjente! Den 15. juni i fjor fikk jeg lisens til å drive eget importfirma og nå er jeg havnet i bestillingsutvalget til Vinmonopolet med tre viner: Rødvin, hvitvin og roser.

I en alder av 44 år er dermed Åge Folkestad restauranteier, arrangør av byvandringer, vinprodusent og importør. Energibunten fra Ålesund lever så absolutt opp til navnet til sitt Casa Vital. Og han har greid det kunststykket  å skape merkevare av seg selv. Ved å være nettopp seg selv.

Read More

Årets kommunebudsjett i la Nucia, Altea, Alfaz del Pi

Med det nye året kommer også kommune-budsjettene  og i disse dager har både la Nucia, Altea og Alfaz del Pi fått sine nye budsjett godtatt, under mer eller mindre sterk kritikk fra opposisjonen.  Felles for de tre er at alle har et sosialt engasjement, noen mer, noen mindre,  og at de setter av midler for å hjelpe de trengende.  Her vil vi bare ta med noen hovedpunkter om det som vil skje i 2014.

Kommunebudsjettet til la Nucia  er lagt fremme

Under sterk kritikk fra sosialistene, PSOE, ble budsjettet for 2014 godtatt. I år vil budsjettets hovedpunkter bli å skaffe arbeidsplasser, forbedre sosialbudsjettet og forbedre skolevesenet. Her vil utbyggingen av grunnskolen Muixara med nye klasserom  samt  øket  transport med skolebusser ta en stor del av skoleposten. Posten om videre-utdannelse av  arbeidsløse er meget stor, over en million Euro, pluss støtte fra regjeringen i Madrid og fra EU´s utdannelsesfond. Her er de viktigste prosjektene som blir åpnet i la Nucia i 2014: Ved siden av ungdomshuset kommer et eldresenter.  Ved siden av Mas y Mas kommer et dagsenter for eldre og syke   og Ecoparque søppeloppdelingssenter bak Lidl Supermarked. 
Skatter og avgifter i la Nucia kommune vil ikke bli redusert i 2014.  Som PSOE`s partisjef sa i sin pressemelding: La Nucia er blant toppene, i Pais Valencia, når det gjelder kommunale skatter og avgifter.

Kommunebudsjettet til Altea er lagt frem.

De to største postene for 2014 blir utvilsomt forbedringen av strandområdet og den kunstige lagunen i Altea pluss ombyggingen av hovedgaten Avenida Rey Jaume I, - den som går forbi rådhuset, retning Calpe. Gaten vil nå bli fotgjengergate og shopping gate. En annen viktig post er hjelpeprogrammet for unge mennesker uten jobb..
Nå setter de i gang igjen med forbedring av stranda!  Forrige gang var i 2000, men så ble de uenige og så ble det stopp! Lagunen El Charco som ligger i nordenden av Alteastranden  har gjennomgått mange forandringer gjennom årene! Før de fikk åpnet lagunen slik at det ble gjennomstrømning, ja, så luktet den vondt helt opp til Kirkeplassen. Så ble det bygget gangbro over åpningen. Veldig hyggelig for de spaserende.  Men, så kom Gota Fria med orkanbølger og vips! Så var den broen borte! Så skulle det bli to laguner med åpning imellom og broer. Den planen ble lagt på hylla. Men nå: Det skal bli strandpromenade nordover og deretter en 30 – 40 m bred strand med runde kiselsten helt til utløpet av elven Algar. (1.6 km) El Charco får steinmur som gjør det mulig å spasere der . Det blir spennende å følge utviklingen!
De forretningsdrivende i Avenida Rey Jaume I er alle imot at gaten skal bli gågate. De mener at folk må kunne kjøre til døra og så gå rett inn og shoppe.  Men det mener ikke Rådhuset og så får vi se hvem som får rett. Det er jo en stor underjordisk parkeringsplass under Rådhuset og en til på andre siden av jernbanen under Mercadonna.

Kommunebudsjettet til Alfaz del Pi er lagt frem.
Sosialrådmann i Alfaz, Gunilla Herrera råder over en stor post i budsjettet,  - 680.000 Euro, pluss hjelp fra flere hjelpeorganisasjoner som er aktive i kommunen. I budsjettrapporten sier ordfører Arques at prosenten arbeidsløse i Alfaz er 9% mens i Valencia har de 30%. Programmet med hjelp og videreutdannelse for arbeidsløse vil fortsette med en øket post.  En annen viktig post er  idrett og kultur og her blir det satt av hele 850.000 Euro.
I sin budsjetttale sa ordfører Arques at det i år blir et beskjedent budsjett. ”I 2007 var kommunebudsjettet vårt på 25 millioner Euro, men i dag har vi bare 19.7 for 2014.

Noen personlige betraktninger:

La Nucia har et høyt kommunalt  skattenivå, det er et faktum. Men hvorfor flytter da så mange familier til denne kommunen? De økte befolkningen med 10 % på bare noen år. Folk som bor der er imponert over kulturtilbudene  og sport og idrettsanlegget. Her kommer regelmessig ut et informasjonsblad på fem språk og utenlandske grupper blir stadig invitert til informasjonsmøter på deres eget språk. Kommunen har et imponerende tilbud i kultursektoren med film, konserter og bussutflukter.
Altea skiftet regjering nylig og de konservative, Partido Popular  kom tilbake etter fire år med sosialistene, PSOE. PP´s to store budsjettposter for 2014: 1. Ny strandpromenade og lagune, og 2. Gå- og handlegate i Altea sentrum er ikke akkurat penger som vil hjelpe trengende og arbeidsløse i kommunen. Men det blir fint for spaserende og shoppere.
Alfaz del Pi, den store ”norske” kommunen utenfor Norge viser et imponerende sosialt engasjement. Mens flere kommuner på Costa Blanca ignorerer de trengende og arbeidsløse slik at hjelpen enten kommer fra private, eller fra Caritas, - så har Alfaz et meget godt hjelpeprogram som fungerer. Og i budsjettet blir dette tatt med. Ellers er det her som overalt ellers heller smalhans, men penger settes av til nødvendige ting som skoler, sport og kultur.

Read More

Fallossymbolet på kirkeplassen

For et kaos, trebæring, vannkrig, vin og erotikk. Det er som om en hel by slipper løs alt som er av hormoner i fritt leide når Altea feirer sin Sankt Hans. Merkelig å feire døperen Johannes på en sånn måte… eller er det ikke San Joan som feires?
Det er fredag i Juni, den fredagen som ligger nærmest St.Hansaften i Altea. Mange har kommet hit i sommerferien, sett det lille og det store treet som er «plantet» på den idylliske kirkeplassen i Altea. De færreste vet hvorfor de står der, mens alle kan fornemme at det ligger mye moro bak dette fenomenet.

Barnas tre

Trommene dundrer i de bratte gatene på vei opp mot gamlebyen i Altea, brassinstrumentene gurgler i kampen mot de stadige vannmassene som klaskes i hodet på musikanter og trebærere. Det er varmt, og oppgaven er absurd, men enkel:  Symbolet på eros, et gedigent Poppeltre, det høyeste og rakeste i kommunen skal slepes opp til byens høyeste punkt! Et fallos symbol midt på kirkeplassen i Altea, nær  helgenens dag, nær selveste Johannes døperens dag, skal et erotisk symbol plantes foran inngangen på byens kirke!

Jeg aner ingenting om hvorfor de sleper dette gedigne treet, det jeg ser er først de unge som kommer med sitt tre, vandrende oppover, slepende på et for dem tungt poppeltre. Barn ned i 6-7 års alder og opp mot tidlige tenår som leker voksne.

De blir sprutet på med vannslanger, gamle sortkledde enker kaster vann fra terrassene,  noen dynker dem med vann fra bøtter og spann, andre kaster vannballonger.

Ungene tar sitt tre med dypeste alvor, hele den lange ruta fra havet og opp til plassen hvor det skal «plantes».

Organisert galskap

Lenger nede i bakken øker lydnivået, et nytt band gurgler i vannmengdene, et trommeensembel dundrer i vei, mens folk utkledd som okser børster bort synder med koster som farer over mine og alle andres ben. Avstanden mellom keramikk kaggene med billig vin som helles ned i tørre struper blir mindre, oftere ser vi stupfulle menn og kvinner som river av hverandre Tskjortene… Et ungt par later som de har… ja, akkurat, midt i gata! Og noen meter nedenfor bæres poppelen, den gedigne eros stokken av overmodige og til dels ravende fulle unge menn… Stokken skal opp, opp, opp!

Det er ingen som med sikkerhet kan si når denne tradisjonen tok til i Altea. Opptoget går mange tiår tilbake og det man med sikkerhet vet at det finnes mange parallelle fiestaer rundt om i middelhavslandene. Kelterne, et hedensk erobrerfolk, feiret alltid den lyseste natten med sex og fruktbarhet som tema. I den katolske verden ble en slik feiring for drøy og man tilpasset natten til den 24.juni en kristen livstil. Selveste Johannes døperen skulle feires, men under alt dette ulmet det. Erotikken, ilden, lyset og varmen gjorde sitt til at kirken gikk glipp av sitt domene. Heksebrenning, brenne onde tanker, hoppe baklengs i havets bølger, forplanting og sex. Årets lyseste netter har gitt grobunn for mye mystikk, kirken har gjort iherdige forsøk på å redusere festlighetene.

Los labradores

I Altea har man valgt å gå utenom tradisjonen. Det er innhøstningsarbeiderne som skal feires, og det naturlige symbol på fruktbarhet, som igjen skaper velvære og velstand, falt på de lange rake stammene til Poplene. Kirken tilpasser seg folkets valg, aksepterer og ser mellom fingrene. Mennene bærer stolte og drukne sitt fallos symbol for så å reise det like foran de geistlige. Når treet er plantet, skal det bestiges. Ikke forstår jeg hvordan man kan klatre en lang, rett stamme med en promille så høy at man knapt husker å ha besteget det. Rent bortsett fra at eros symbolet plantes foran kirken, er det vel kun vannkastingen som muligens har sin opprinnelse i Johannes døperen.

Stort sett har det gått godt. Første og eneste dødsfall  i forbindelse med tre og feiring av dette var i 1980. Da falt treet ned og skadet mange… og Pascual Pontevedra ble drept.

Hete sommernetter

Gjennom sommeren står trærne der fortsatt, popler med lange rette stokker. Hver sommergjest ønskes en erotisk sommer fra byens befolkning, hormonene er liksom limt fast på treet i form av våte, til dels svette, sønderrevne Tskjorter i treets topp. Treet er overvunnet av overmodige unge menn uten alt for feite mager som har kjempet seg opp til taufestet, til det høyeste lovlige punkt.

Min opplevelse av glede, lys, bål, raketter og potent ungdom brenner seg fast, dette er moro, uskyldig eller ikke, Alteanerne råkoser seg med leken. I august skal poppelen rives ned, nok et bål skal brenne på kirkeplassen, nok en sommer er over og hvem vet, kanskje nye Alteanere vil se dagens lys utpå vinteren etter sommerens lyse og varme sommernetter?

Read More