Sommerkirken

Det er stille i Kirkesentret, Albir om dagen. Meget stille. Det er tydelig at flesteparten av alle dem som er faste gjester her gjennom året har dratt nordover.   En del av den faste staben er reist på ferie og sommerstaben er på plass.

Sjømannskirken går nå for halv maskin og med redusert mannskap. Men gjennom hele sommeren vil de være åpne både i Sjømannskirken i Torrevieja, i Kirkesentret, Albir og i Minnekirken  i Villajoyosa.  Men ikke hver dag, for som sagt, det kommer færre folk innom nå i sommervarmen.  

Her er åpningstidene 1.6. - 1.9.: 

Kirkesentret i Albir: 

Åpent tirs., ons. og tors.  kl.11-14. 

Minnekirken, Villajoyosa:

Åpen mandager fra 11 – 14 og på søndager blir det gudstjeneste som vanlig.

Bocciaen i Albir vil bli spilt tirsdager og torsdager så lenge noen vil spille.

Husk at vi har  telefon for dem som trenger oss: 609 638 750.

Sjømannsprest Christopher Woie som sluttet for rundt et år siden, pleide å si:  Det er ikke det samme å bestyre en stasjon i Sjømannskirken som å være prest i ei bygd i Norge.  I sjømannskirken er det ofte  høyere under  taket og presten har mange andre  oppgaver ved siden av det å være sjelesørger.

Dette er nettopp noe av  det sentrale i denne kirken. Den er glad og uformell.  Skal man forstå Sjømannskirken, er det viktig å huske  arbeidet som kirken gjorde rundt i hele verden den gangen da Norge var blant verdens største sjøfartnasjoner. Man skal ikke glemme bønn og Jesu lære, men det skal være en glad og lys kristendom i kjerka, ikke en dømmende en.  Det var nettopp en slik velkomst som sjøfolkene ønsket seg når de etter en lang og tøff seilas kom hjem til kirken.

Nå er Trine Færevåg sjømannsprest i Kirkesentret i Albir og i Minnekirken i Villajoyosa. Etter rundt ett års tjeneste på stasjonen på Costa Blanca kan man bare fastslå at hun har fortsatt tradisjonen til Kristoffer Woie. Folk setter stor pris på henne og er glade og takknemlige over at hun gjør slik en god jobb. Etter den store sommerfesten som ble feiret 28. mai blir det nå sommerkirke med kirkesommer. Vel møtt igjen i september til hyggelig åpningsfest.  Og husk at trenger du Sjømannskirken i sommer så er den der for deg!

Read More

Folk jeg møtte på veien

Berthe Marie Ulveseter

 fra Sjømannskirken

Å sitte og høre på Berte Marie Ulveseter sitt liv og levned er meget dramatisk. Her er en person med en brennende trang til å hjelpe andre. En person som har reist ut til land med store problemer og jobbet med å forbedre situasjonen der. Og som belønning har hun en stor gruppe som hun hjalp da de var barn. De er nå voksne og kaller henne for Mamma.. Sender brev med bilder av ungene sine, sender brev og forteller hvordan de har det. Poststemplet: Mali, Etiopia, Eritrea, eller andre steder!

Vi lar Berte Marie selv fortelle!

Første gang jeg kom til Afrika var i 1985. Jeg jobbet da som sykepleier  i en flyktningleir i Nord-Etiopia. Det var borgerkrig mellom Etiopia og Eritrea. I leiren var det 20.0000 mennesker og mange var døende. Jeg var alene med etiopiske hjelpepleiere for den svenske legen og sykepleierne var alle syke. Mens jeg jobbet der brøt det ut kolera-epidemi i leiren og 500 mennesker døde hver dag. Det hadde ikke regnet på flere år så det var prekær vannmangel og matmangel. Byen var omringet av frigjøringssoldater, så den eneste måten å få inn mat på var å droppe maten fra fly. Til denne leiren kom jeg sammen med min tolk, sendt ut av Lutherske Verdensforbund. Jeg hadde ingen erfaring fra liknende arbeid og ble helt overveldet av hva jeg så. Tolken sa til meg, husker jeg: Where do you want to start, sister? Et godt spørsmål. I begynnelsen av min tid i leiren døde alle mine pasienter, men etter hvert gikk det mye bedre. Men utenfor leiren bodde det også tusenvis av flyktninger og disse hadde liten sjanse til å overleve. I flyktningeleiren jobbet jeg ett år, lenge nok til at barna og familiene som overlevde kunne reise hjem. 

Etter denne jobben ble jeg sendt til Mali i Vest-Afrika. I Mali var det rolige tilstander sammenliknet med der jeg kom fra! Jeg reiste rundt til 40 – 50 landsbyer og lærte blant annet opp tradisjonelle jordmødre, for å få ned at barna døde under eller rett etter fødsel.  I Mali var jeg i 3.5 år og så dro jeg hjem, - for å gå på helsesøsterskolen.

Mens jeg gikk der så skjedde omveltningene i Romania, - diktatoren Nicolae Ceausescu og kona hans ble dømt og skutt annen juledag 1989. Jeg ble bedt av Norges Røde Kors om å dra til Romania. Fikk utsatt eksamen på helsesøsterskolen i Trondheim og i 1990 landet jeg i Bucharesti som helsekoordinator.  Røde Kors var involvert i 80 institusjoner. På disse bodde det en blanding av barn med forskjellige funksjonshemminger, psykisk syke kvinner og eldre med demens. Innstillingen til unger i Romania var på den tiden at barn med psykiske og fysiske handikap ikke var verdt noe, og de ble derfor stuet bort i slike institusjoner. Her var det ingen form for stimulering, dårlig stell og høy barnedødelighet. Min jobb var blant annet å lære opp det rumenske personalet til å akseptere at barn med handikap er like mye verdt som andre mennesker. Dette var langt fra lett for innstillingen til dem som jobbet på disse stedene var veldig fastgrodd. Og når de så at disse ungene fikk klær fra Norge så sa de: ”Hvorfor får ikke mine barn klær. De er da mye mere verdt enn disse ungene her på institusjonen!” Det var ikke lett å jobbe i Romania, å endre holdninger tar lang tid.

Etter jobben i Romania ble jeg bedt om å reise tilbake til Mali. Her jobbet jeg med lese-skriveopplæring og inntektsskapende tiltak blant kvinner, en jobb som varte ett år. Fra 2003 til 2006 jobbet jeg for Kirkens Nødhjelp  i Eritrea. Dette var den gangen det yngste landet i Afrika og til å begynne med, etter at det ble frigjort fra Etiopia, var landet velstyrt, men en god leder i krig er sjelden en god leder i fred!  I dag er Eritrea et totalt diktatur hvor befolkningen blir holdt nede. Opponerer du så bare forsvinner du neste dag. Mye angiveri og avlytting av telefonen. I dag fremstår Eritrea som et av de verste land i verden. Det er vel kun Nord-Korea som er verre. Da jeg kom dit i 2003 var det mange internasjonale hjelpeorganisasjoner som drev sitt arbeid i Eritrea, men da jeg dro tre år etterpå var det kun tre stykker igjen. En av dem var Kirkens Nødhjelp, men nå er de også ute.

Jeg har hatt tre jobber for Kirkens Nødhjelp; - først var jeg i Etiopia på slutten av 1990 tallet. Her var jeg leder for bistandsarbeidet der. Deretter jobbet jeg tre år i Eritrea og så var jeg stasjonert i Irak før jeg kom hit til Sjømannskirken. 

Mitt syn på Irak er sikkert noe annerledes enn det som mange har! Saddam Hussein var en brutal diktator som styrte Irak med jernhånd. Hans behandling av kurderne var aldeles fryktelig. Men under og etter den amerikanske invasjonen vokste radikale islamistiske grupper fram, vold, korrupsjon, kleptopati og en usikker politisk framtid hersker i dag i Irak. Kvinnenes situasjon har blitt vanskeligere, det er mye kjønnsbasert vold, færre kvinner får tilgang til høyere utdanning, og de må gå med hijab eller tildekket, selv de som ikke ønsker det. 

Afrika, mer enn en verdensdel.

Når det gjelder europeernes syn på Afrika så er det galt å se hele dette store kontinentet under ett. Det er like store forskjeller i Afrika som det er i andre verdensdeler. Men skal jeg si noe om mine erfaringer fra Afrika så er det mange steder jeg har jobbet et patriarkalsk samfunn. Kvinner har ikke de samme rettigheter som menn. De kan ofte ikke eie jord og de jobber mer enn mennene for mindre lønn. Kjønnsbasert vold er utbredt, for eksempel omskjæringen av kvinner. I Skandinavia er vi kommet lenger når det gjelder likestilling, men hel likestilling har vi ikke oppnådd enda.

I mange afrikanske land bor det en liten rik gruppe og en stor gruppe er fattige med begrensede muligheter til å få skolegang eller annen opplæring. Men dette problemet finner vi også i andre verdensdeler. Noe av det jeg lærte mest om i Afrika var de sterke bånd som binder familien sammen. Her er det mye mer familiesamhold enn hos oss. Arbeidet mitt med å redde mennesker var meget meningsfylt. Hjelp til Selvhjelp, var det jeg prøvde å jobbe etter.

Her i området bor vi nordmenn i en boble. Vi har det godt og vi har nok å spise og nok til å leve her i Spania. Men rundt oss i nærmiljøet er det offer for menneskehandel, krise og sult. Det er vår kristne plikt å dele med dem som har det vondt. Dette budskapet mener jeg det er viktig å formidle.

Read More

Rekordår med tretti glade konfirmanter i Minnekirken

De norske skolene har nå rekordstore elevkull i og derfor er det også i år et rekordstort antall konfirmanter i Sjømannskirken. De fleste kjenner hverandre fra før og det er derfor en god og sammensveiset gjeng som møtes på kirkesentret til konfirmantundervisning annenhver torsdag.  Sjømannspresten Jo Inge Bolstad leder det hele.

En dag snakker vi med ham om konfirmantene og livet uti det Spanske. Jo Inge forteller selv: Konfirmasjonen er annerledes i dag enn den var før i tida. Mens det før var konfirmantene som bekreftet sitt dåpsløfte, og ble overhørt på kirkegulvet om bibelsteder og salmevers, så er det i dag Gud som  bekrefter konfirmantene. Det er opplæring i å tro og det blir mer konfirmantenes eget valg i dag. De må delta i et visst antall gudstjenester. De må lese bibelen og delta i nattverd og andre kirkelige handlinger. De må synge salmer og vise engasjement. Jeg stiller dem spørsmål som de må tenke over og svare ja, nei, eller vet ikke  på. Spørsmål som: sex før ekteskap, drikking av alkohol,  og liknende aktuelle spørsmål. Å delta i gudstjenesten i Minnekirken  går på omgang blant konfirmantene og her får de en innføring i kristen tro og lære. Jeg merker på konfirmantene at de utvikler seg på den tida de går her i  Kirkesentret; - både  fysisk og mentalt. De lærer å kjenne seg selv og de andre i gruppa, de lærer å hjelpe andre og ta ansvar. Til slutt må de holde sin egen gudstjeneste. Jeg føler at det ikke lenger er så mye foreldrepress eller at de får en masse gaver og penger som ligger bak det å la seg konfirmere. I dag er dette mer frivillig og de tror virkelig på det de gjør. De har sine verdier og er veldig opptatt av bud som du skal ikke drepe, du skal ikke stjele du skal ikke lyve.

Vi har reist bort på to turer med konfirmantene i år, en weekendtur til Malaga og en tur til London hvor vi overnattet i den norske Sjømannskirken. De ryddet ut benkene og så lå vi på madrasser på kirkegulvet. Vi fikk sett mye og gikk på gudstjeneste i Westminster Abbey. Et annet høydepunkt var Musikalen Les Miserables og her brukte jeg dette temaet til å snakke om å hjelpe andre og ikke å dømme dine medmennesker. Victor Hugo som skrev denne boka for rundt to hundre år siden, snakker om nåde, håp og kjærlighet. Som Victor Hugo også sier: Å elske en annen person er å se Guds ansikt, forteller Jo Inge Bolstad.

Vi har konfirmasjonen her på Palmesøndag,  fordi familiene da har fri og kan reise ned hit og delta. I Minnekirken blir det ikke plass til alle denne søndagen, så vi har måttet dele opp det hele: Den vanlige gudstjenesten vil bli holdt ute på festplassen på Solgården og konfirmantene med familie vil holde sin gudstjeneste inne i Minnekirken. I dag konfimerer rundt 70% av ungdommen seg, flere på Vestlandet enn på Østlandet.

Tilslutt spurte vi Sjømannspresten om hvordan kirken virker her i Spania. Sjømannskirken  har en stor oppgave, sier Jo Inge. Minnekirken i Vilajoyosa er fylt hver søndag. Vi har her en viktig sosial oppgave nettopp fordi folk i utlandet trenger et anker, et sted hvor de kan føle at de hører hjemme. Vi er en kirke i verdens hverdag og vi  prøver å gi vennskap og trygghet til folk som kommer ned fra Norge og kanskje ikke snakker spansk. De tar ofte kontakt med Sjømannskirken. Vi gir en tilhørighet  til et lite norsk samfunn i utlandet.

Men jeg håper ikke at vi isolerer oss, det er ikke meningen.  Vi bygger bro til det spanske samfunnet. Et godt eksempel på det er Callosaprosjektet hvor Sjømannskirken hver måned gir penger til innkjøp av mat til de trengende. Vi har hatt den katolske presten, fra Callosa, med oss til gudstjeneste i Minnekirken hvor han leste evangeliet på spansk og vi har flere ganger vært med opp til Callosa og hjulpet til med å bære maten inn på kirkelageret, forteller Jo Inge. Grupper av konfirmanter har også flere ganger vært med opp til Callosa og deltatt i aksjonen.

I Norge har vi i dag fem eller flere  forskjellige religioner og kirke og stat er adskilt. Det betyr derfor at Norge ikke lenger regner seg som et land med kun den Evangelisk Lutherske Kirke. Vi har derfor ikke lenger en statskirke.

Read More

JUL PÅ COSTA BLANCA

Julefeiring i syden må nødvendigvis bli annerledes enn den tradisjonelle hvite jul med syv slag kaker. Men for dem som tilbringer jul på Costa Blanca er det utallige muligheter for en koselig julefeiring. Her er ikke grenser for tilbud: 3 dager på luksushotell med SPA i Benidorm. SPA, fullpensjon med julemiddag, underholdning og drinker, - inkludert til kun 138 Euro! Eller, kanskje et Julecruise med MS Splendida: 8 dager rundt Middelhavet. Pris fra 825 Euro. Vil du ikke dra bort, men feire jul på mer hjemlige trakter, så er det ikke grenser for restauranttilbud på Costa´n. Fra Vestlandsk Pinnekjøtt, Tysk/Dansk Gås, Svensk Julskinka eller Juletallerken med hele pakka. Toleransen er stor på Costa Blanca kysten i motsetning til i Skandinavia hvor muslimene vil forby: DK: Fleskesteg med svær, S: Julskinka eller N: Svinestek med svor. Takk for maten!

Gammeldags jul, sa du?

Hvis du fremdeles savner gammeldags, norsk jul med Høyt i Toppen, Deilig er den Himmel blå og Ribbe med Surkål og Tyttebær; - da er det to institusjoner hvor du kan være sikker på å få oppleve tradisjonell jul, både med god mat og litt høytidelig julebudskap også. Det  er Sjømannskirken i Albir og Villajoyosa og Den Norske Klubben Costa Blanca. Aktuelt Spania har bivånet forberedelsene på begge steder! Det fikk apetitten opp i over 100!

Julefest i Kirken:

Dette er en av de mest besøkte og mest aktive av alle stasjonene til Sjømannskirken rundt i verden. På en grøtlørdag kan det komme innom både hundre og to hundre nordmenn. Da vi stakk innom forleden var Maria Misje i full gang med  forberedelsene til den store middagen på julaften: Den gode, gamle med sild, gravlaks, medister- og julepølse, ribbe, surkål og riskrem. Samt juleøl, aquavita, kaffe og julekake.Nam,Nam!

I Kirkesentret i Albir kan de stue inn 60 gjester, men mange flere ønsker å delta på denne trivelige festen så her er det nødvendig å være tidlig ute. Sjømannskirken prioriterer dem som er alene og som trenger å være sammen med noen denne dagen.

Den siste julefesten på Alfas del Sol

Den Norske Klubben Costa Blanca  går spennende tider i møte. I det nye året flytter den inn i det nye klubbhuset som da står ferdigbygget; - nesten dobbelt så stort som det lokalet som DNKCB nå disponerer: hele 450 kvadratmeter, midt i Alfaz! Derfor blir dette den siste julen i de gamle lokalene på Alfas del Sol.. Men noen dårlig jul blir det så visst ikke med stor middag på julaften. Julesanger, gang rundt treet og god norsk julemat.  Da de regner med stor pågang ber de folk om å melde seg på tidlig for å unngå å bli skuffet. Påmelding hos klubbvertinnen innen torsdag 19. desember.

Å Jul med din Glede!

Aktuelt Spania har fått anledning til å slå av en liten førjulsprat med sjømannspresten Trine Færevåg og klubblederen  i DNKCB, Bjørg Svedberg.
I Kirkesentret i Albir treffer vi sjømannsprest Trine Færevåg. Dette er hennes første jul i kirken på Costa Blanca, men hun  har mange års fartstid og kom sist fra Sjømannskirken i Stockholm. Trine har allerede vist seg som en god og menneskeglad prest som passer godt inn i miljøet. Vi spør henne om hvordan hun føler seg på Costa Blanca etter disse første   månedene:
Jeg trives her, sier sjømannspresten. Dette er en travlere stasjon enn Stockholm og behovene er annerledes, men det er også en kirke hvor det er en stor gruppe fastboende som gir trygghet og kontinuitet i arbeidet. Sammen med kollega Jo Inge Bolstad vil vi skape en god og meningsfyllt jul for menigheten. Vi drar også på besøk til sykehjemmene i området, som for eksempel Betanien og El Romeral og holder andakt der. Likeledes drar vi på sykebesøk og dette blir det satt skikkelig pris på. Julen blir jo en ensom tid hvis du ligger på sykehus!
Kan du fortelle litt om forskjellen på Sjømannskirken og Den norske Statskirken?
Vel, begge kommer jo fra den norske kirke og på grunnplanet er de jo derfor ganske like. Men Sjømannskirken har andre muligheter til å nå folk på. Her kan du treffe folk sosialt, her er det muligheter for å sitte sammen med en kopp kaffe og vafler. Gjennom kirken kan du i et fremmed land opparbeide deg kontakter med landsmenn. Søndagskirken i Norge er over etter gudstjenesten, kanskje med kirkekaffe etterpå mens Sjømannskirken er oppe hele uka med aktiviteter som konserter, vandregruppe, kunstgruppe,  boccia, visegruppe, gymnastikk og barnegrupper, for bare å nevne noen.
Sjømannskirken er bygget på den gamle Sjømannsmisjonen og har mange av de samme målene. Den gang da Norge var verdens nest største sjøfartsnasjon, etter England,  da var det kirker i alle viktige havnebyer over hele verden. Og Sjømannskirken  var da et sosialt senter med post hjemmefra, vafler og kaffe, pluss litt åndelig føde, for den norske sjømann, (han som var gjennombarket)! Dagens sjømannskirke er fremdeles et viktig sosialt og spirituelt senter for den fastboende, norske kolonien og turistene som kommer og går. Selv om “kundene” er blitt anderledes er behovet minst like stort som i gamle dager.
Hvordan ser du Sjømannskirken her i området og har du noen tanker om økomenisk virksomhet? 
Ja, tidligere var det liten kontakt mellom den protestantiske og den katolske kirken, men dette er nå i ferd med å snu seg.  Vi jobber jo med Caritas og  den katolske kirken i Callosa og hjelper de trengende i kommunen.
Det er jo snart nyttår.  Når vi har et nytt år foran oss, har vi alle muligheter til å endre på ting. Som Prøysen sier: blanke ark og fargestifter.  Da bør vi tenke på dem som ikke har det så bra som oss og kanskje prøve å hjelpe dem. Men å endre på egen adferd er meget vanskelig. Sett ikke for store krav for da kan du bli skuffet!  Vi ønsker sjømannsprest Trine Færevåg alt godt fremover!
 Bjørg Svedberg er i klubben da vi kommer, travelt opptatt med juleforberedelser. Hun ble gjenvalgt som klubbleder for noen måneder siden og det er tydelig at hun er populær. Under hennes ledelse er dette blitt en meget levende og hyggelig klubb med masse aktiviteter. Vi får Bjørg til å fortelle litt om julefeiringen i klubben og om klubbens fremtidsvyer:
Julefeiringen i klubben er av relativ ny dato.Tidligere var klubben stengt over jul, men medlemmene kom med ønske om å ha klubben åpen slik at de kunne feire jul sammen.  Og nå har vi et aktivt program:
Vi hadde det store julemarkedet på søndag,1.desember, med mange flotte, egenproduserte ting. Den 5. blir det julelunsj, den 13. feirer vi Luciafest og den 24. er det stor julemiddag! Deretter  tar vi en velfortjent pust i bakken, men 3. Juledag åpner vi igjen med gløgg og pepperkaker! Vi spør Bjørg om hvordan hun får tid til å organisere alt dette?
Her er  det så mange aktivitetsgrupper å holde styr på, så mye som skjer hele tiden at det er helt nødvendig å kunne delegere, smiler hun. Uten klubbens gode hjelpere og mannen min, Hans, hadde dette aldri gått.
Vi spør Bjørg om hva hun ser som klubbens oppgaver: En av de viktigste oppgavene våre er nok å være et kulturelt møtested og et sted hvor man kan gå for å få hjelp og informasjon. Når folk kommer nye på  et sted er det viktig å kunne få slik hjelp.  For mange er klubben et sted hvor de kan bli kjent med landsmenn. Likeledes er det viktig for oss å informere folk om alle aktiviteter, også de spanske tilbudene i området. Litt morsomt finner jeg at vi nå får flere spanske medlemmer. Det er viktig at DNKCB er en integrert del av samfunnet og ordfører Arques er så absolutt enig med oss i dette. Han er imponert over dugnadsånden hos oss nordmenn, imponert over at vi på rekordtid har fått opp det nye klubbhuset.
Tilslutt, Bjørg Svedbergh, hvordan ser du klubbens liv fremover? Med mer plass kan vi også utvide tilbudene til medlemmene. Vi regner med at flere nå vil finne oss midt i Alfaz, og dette vil  sikkert øke medlemstallet. Derfor tror jeg at vi vil få et godt år, neste år!

Aktuelt Spania ønsker DNKCB alt godt i 2014!

Read More

Sjømannskirken er blitt Sommerkirke

Etterhvert som temperaturen stiger, og antallet av  besøkende synker, begynner Sjømannskirken, eller Kjerka som den heter på folkemunne å gå for sakte fart med redusert mannskap. Dette gjelder både i Vilajoyosa og i  Albir.
Sommeråpning.
Gjennom hele sommeren vil de være åpne både i kirkesentret i Albir og i hovedkirken  i Villajoyosa.  Men ikke hver dag. Merk deg derfor  åpningstidene:  Albir: tirsdager fra 10 - 14. Åpent for fellesskap med  kaffe og vafler. Torsdag 18.00. Bønn og bibelmeditasjon i Albir.
Vilajoyosa: Søndag: Gudstjeneste kl. 11 i Minnekirken.  Slik vil det bli til ut i september.
Bocciaen i Albir vil bli spilt tirsdager og torsdager så lenge noen vil spille.
Sykebesøk og personlig kontakt går sin gang over hele sommeren og det samme gjelder vielser. Vi blir fortalt at det i sommer vil bli utført over 60 vielser. Tre steder brukes til dette.: Kirkesentret i Albir, Minnekirken i Villajoyosa og palmelunden utenfor denne kirken for dem som vil bli gift i friluft.
I Sjømannskirken Albir/Vilajoyosa har det i den siste tida vært en  del nye ansikter.. Christoffer Woie. som var sjømannprest her i halvannet år er nå reist hjem.  Han vant menighetens hjerte og gjorde  en fin jobb sammen med daglig leder Bente Marie Ulveseter. Det er nemlig ikke det samme å bestyre en stasjon i Sjømannskirken rundt i verden som det er å være prest i ei bygd i Norge.  I Kjerka er det mye høyere under  taket og presten har mange andre, sosiale  oppgaver ved siden av å være sjelesørger.
Sjømannskirken Albir/Vilajoyosa har i vår fått ny prest:  Trine Fjærevåg som kommer til oss fra sjømannskirken i Stockholm og hennes mann Ingard. En annen prest,  Jo Inge Bolstad med kone og barn, er også ankommet så her er det nå mange nye ansikter. Gjest den søndagen, da det var presteskifte, var pateren i den katolske kirken i Callosa, Don Alfredo, som holdt en fin økomenisk preken.  Se foto av samtlige.
Ny person ved roret.
Sjømannskirken i Albir/Vilajoyosa har fått  ny ledermodell: Den daglige lederen, Berte Marie tar hånd om hver-dags driften og sjømannspresten,  Trine, får derved større frihet  til å ta seg  av menigheten sammen med kollega Jo Inge. Og utpå høsten kommer det Ettåringer  og Vinterassistenter  som er med og jobber i  høysesongen når alle trekkfuglene vender tilbake fra Norden.  Det tegner til å bli ennå et nytt og godt kirkeår fra høsten av.
Den 5. juni var det stor avslutningsfest på Kirkesentret i Albir. Nesten 180 personer hygget seg med herlig grillmat.Den nye sjømannspresten Trine Færevåg hadde invitert til stort grillparty og det ble grillet, sunget og pratet til langt på kvelds. En fin avslutning med flere innslag av unge talenter som spilte og sang.  Og så er det plutselig en laang, glad sommer!
Husk Åpningsfesten for høstsesongen. Den går av stabelen i Kirkesentret i Albir den 4. september kl. 17. Velkommen Allesammen! Blir den like hyggelig som avslutningsfesten så blir alle glade
Et utrolig viktig samlingspunkt!
Den jobben som Sjømannskirken gjør rundt i verden for norske, som bor i området, den jobben kan ikke undevurderes. Kjerka skaper samhold; og gir deg anledning til å treffe landsmenn. Folk vet også at her finnes  det mennesker som kan  hjelpe og trøste dem når dette er nødvendig. Dette er ikke lenger primært en sjømennenes kirke  slik den var da Norge hadde en av verdens største handelsflåter; - men allikevel! Gjennom tida har Kjerka  beholdt mye av den uformelle, uhøytidelige stylen til den norske sjømann.  (Han som er et gjennombarket, vet du.)  Ikke skal vi glemme bønnen og Jesu lære, men her skal det  også være glad og lys kristendom. Kan man kanskje si at Helvete er noe mindre i Kjerka enn i mange andre religioner? For folk skal vite at de kan komme hit uten å dømmes eller fordømmes! Slike kirker er det nok av rundt omkring på jorden, eller?
Vil du vite mere om denne viktige institusjonen så gå på internett: : info@sjomannskirken.no
Sakset fra Sjømannskirken i London:
Hvor mange sjømannskirkefolk trengs det for å skifte en lyspære?  Fem. 5! Én til å skifte lyspæren, og fire til å skape god stemning med musikk, vafler og aviser. Velkommen hjemom!

Read More