For ordens skyld syns jeg vi bør tillate oss å ta med litt av Historien fra før, og litt etter Middelalderen. Det gir liksom et bedre perspektiv av livet her i de forskjellige epokene.
Allerede i Romertiden dekket denne lille byen hele den romerske flåtens behov for tauverk, laget av espartogress, en industri som holdt seg ubrutt til langt inn på 1900-tallet. (Tar vi en tur til Arc museet i Alicante kan vi se en båt fra romertiden utstyrt nettopp med tauverk av esparto ).
Førsteinntrykket av Monovar er ikke mye spennende, i alle fall ikke hvis du kommer hit på en søndag. Den ser liten, grå og kjedelig ut, men den har et artig museum, som rett nok er litt vanskelig å finne i første omgang. Å reise på sightseeing til noen spansk by på en søndag, nei det er absolutt ikke å anbefale. Da er det bedre å undersøke litt på forhånd så man vet hva man skal se etter, og også kontakte eventuelle viktige personer i byen. I Monòvar er Jose Maria Ramon, sjelen bak det nevnte museet, rette mann å ta kontakt med. Han og hans familie har samlet og ordnet all verdens bruksgjenstander fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag i sitt eget private museum. Kontakter du Jose Maria Ramon, og avtaler tid for et besøk, er han velvilligheten selv og tar seg personlig av en rundtur i museet. Med museet, og alt det Ramon kan fortelle, blir byen og dens historie virkelig interessant.
Ikke langt fra dagens by har arkeologene funnet rester av en bosetting som stammer helt fra neolitisk tid, dvs fra ca 4000 år f.Kr. Selve navnet på byen stammer fra arabisk og har noe med mandelblomster og oliventrær å gjøre.
Snakker vi om skriftelige dokumenter fra byens historie, må vi imidlertid helt fram til middelalderen, eller mer eksakt til ut på 1200-tallet. Den historien disse dokumentene forteller om gjelder forresten ikke bare Monòvar, men alle de stedene som var omfattet av det gamle området Murcia, og dreier seg om den kristne gjenerobringen. Kort fortalt hadde Alfonso X fått trøbbel med araberne i Murcia samtidig som araberne i Andalucia gjorde oppstand. Han var i en skikkelig kattepine, han kunne jo ikke være to steder på en gang. Svigerfaren, Jaime l i Aragon, ble hans reddende engel den gangen. Alfonso ble sendt sørover mens Jaime selv lovet å ta seg av Murcia-problemet. Alt ordnet seg til det beste. Alfonso slo ned oppstanden i sør og Jaime erobret hele Murcia for ham. Murcia var et stort rike den gangen og omfattet bl.a. både Alicante og Albacete med Monòvar. Jaime l var en ærlig kar og ga Murcia området til Alfonso slik han hadde lovet, noe sønnesønnen hans var meget missfornøyd med.
I 1296, da dette barnebarnet, Jaime ll, selv var blitt konge i Aragon, og Alfonsos sønn kong Sancho lV døde, tok han affære. Nå var det jo bare et kvinnfolk, Maria de Molina, som styrte over Castilla, så nå måtte tiden være inne til å handle. Han var jo besatt av tanken på å ta tilbake det han mente rettelig tilkom ham.
Det gikk bare ikke helt etter planen. Maria de Molina fikk nemlig jaget ham ut, og det var først under den nye grensegangen i 1304 at han fikk hånd om Alicante og Albacete-området. Fra nå av tilhørte derfor Monòvar kongeriket Aragon. Selve Monòvar, som den gangen omfattet et langt større område enn byen i dag, ble nå utnevnt til et Baroni under Gonzalo Garcia, kongens rådgiver. Baroniet gikk i arv i denne familien til det ikke lenger var noen mannlige arvinger til å overta, og det gikk over til hertuginnen av Pastrana og hennes slekt.
Under krigen mellom de to Pedroer, Pedro den grusomme i Castilla og Pedro den seremonielle i Aragon på 1300-tallet og de vedvarende konfliktene utover på 1400-tallet , fikk byen ordre om å sørge for rikelig med forsyninger til borgen over byen, og å forberede seg på forsvar av frontlinjen. (senere ble forresten borgen revet for å hindre flere krigshandlinger, altså den tids form for nedrustning!).
Byen har selvsagt også en kirke, et kirketårn og en eremita som ligger på det høyeste punktet i byen. Kirken er bygget over en gammel moske og den første ble påbegynt i 1577. Denne ble imidlertid senere revet og en ny kirke, den nåværende, ble bygget på samme sted temmelig nøyaktig 200 år senere. Selve kirken er ikke særlig spennende, likevel er det to ting vi kan merke oss. For det første skulle kirken ha to tårn, mens det bare er det ene som ble bygget ferdig. Det andre ble stående der halvferdig, simpelthen p.gr.a. pengemangel. For det annet er selve klokketårnet bygget høyere oppe og et godt stykke fra kirken for at klokkeringingen skulle nå lenger ut. Denne plasseringen ble også brukt av araberne som i sin tid plasserte minareten, som hørte til moskeen, på nøyaktig samme sted som klokketårnet står i dag. Dette klokketårnet ble reist allerede i 1743, altså før den nye kirken ble påbegynt. Tårnet gir forresten et litt merkelig inntrykk fordi det med årene har seget så det i dag står helt på skjeve. Under kirkeklokken øverst oppe, har de satt inn et stort ur og under der igjen et solur.
Den gang Filip lll beordret alle med muslimsk bakgrunn ut av landet i 1609, fikk dette store og alvorlige følger for Monòvar som mistet mer enn 80% av sine innbyggere. Situasjonen var så alvorlig at Dona Ana de Portugal, satte i gang en storstilt aksjon for å få nye innbyggere til byen og nærområdet. Hun lyktes i sitt strev og ca 100 nye bosettere slo seg ned og tok over der araberne slapp. Hager og jordbruk kom smått om senn atter i hevd og drift. Folketallet øket raskt og i 1705 ble stedet erklært for Villa. Under arvefølgestriden på 1700-tallet valgte Monòvar å gi sin støtte til Filip V, i motsetning til resten av Valencia- regionen. Til belønning fikk byen tittelen ” Muy Noble , Fiel, Ilustre y Leal ” ( meget nobel, trofast, opplyst og lovlydig ), og i tillegg fikk de tillatelse til å tegne inn Liljen i sitt byvåpen. Mot slutten av 1700-tallet hadde folketallet tredoblet seg og det dyrkede jordbruksarealet hadde økt med hele 2000 hektar, tre hundre nye hus var bygd og overalt fant de nye vannkilder. Det var en rivende utvikling over hele linjen, flere nye tekstilfabrikker med arbeid til flere tusen arbeidere , dukket opp og styrket økonomien.
Midt på 1800-tallet ble stedet knyttet til jernbanen mellom Alicante og Madrid, noe som kom til å spille en viktig rolle for byens utvikling, særlig med tanke på eksporten av vin. På den tiden var Monòvar-vinen kjent og høyt skattet i både USA, og i hele Europa, like til i Frankrike og i Skandinavia.
Monòvar utviklet seg til en framgangsrik industriby med skofabrikker, såpefabrikk, tekstil fabrikker, brennevinsfabrikk og kunstnerisk virksomhet. Når det gjelder skofabrikasjonen er det et område med tradisjoner helt fra 1700-tallet og fram til i dag. Den gang all denne industrien var på sitt høyeste, var det bare så hele byen kokte av livlig aktivitet, en aktivitet som både kunne høres og luktes. Dagens biltrafikk , om den er aldri så tett, lager ikke på langt nær så mye støy eller lukt som industrien presterte da alle hjulene gikk for fullt.
I dag er det ikke stort igjen av all denne virksomheten, men minnene er blitt tatt godt vare på i det spesielle museet midt i byen.
Under den tragiske borgerkrigen i 30-åra, da det var mangel på alt, ble fjellsidene rundt byen totalt snauet for all vegetasjon, trær, busker, og planter som forsvant for alltid.
Ser vi ut over alle markene rundt byen i dag vil vi ikke lenger se bugnende åkrer med hvete, bygg eller havre, slik som for ca 200 år siden. Heller ikke dyrkes det lenger alle slags bønner som spanjolene er så gla i. I dag satses det i hovedsak på vindyrking og drueplantene er som kjent ikke mye å se på store deler av året. Alle de private hagene med busker, trær og blomster myker likevel opp i landskapet.
Ja, så bærer det løs igjen, - verdens tøffeste regatta, fra Alicante til Gøteborg, men ikke korteste veien, direkte nordover, men sørover og østover rundt hele jorda; - en tur på rundt ni måneder i allslags vær. Regattaen starter nå den 4. oktober og avsluttes den 25. juni året etter.
