Fra den første Bourboner, Felipe V, arvet det spanske kongedømmet skulle det gå enda ca. 300 år før den neste bourboner med navnet Felipe kom på tronen som Kong Felipe VI i året 2014. I tiden mellom disse to kongene, og under de forskjellige monarkene som til enhver tid satt med makten, skjedde det mye både på godt og vondt. Vi mennesker er nå en gang forskjellige, og det gjelder selvsagt også for de kongelige. Inntrykket vi blir sittende igjen med vil derfor i stor grad være avhengig av hva historikerne har lagt mest vekt på i skildringen av den enkelte.
Antagelig er det noe som hører vår tid til dette med å ivre for å få ”alle kort på bordet” i omtalen av denne eller hin. Dessverre får man ofte inntrykk av at det viktigste er å få med alt det negative om et menneske i stedet for å legge vekt på det positive. Alle har vi våre ”sider”, men det positive i en omtale burde likevel være det viktigste. Nå har jeg lest en del om både kongene, dronningene og diverse statsmenn i tiden fra Felipe V frem til vår tid, og har fått en beklemmende følelse av både forskjellsbehandling og unødvendig kritikk av ellers dyktige personer som virkelig gjorde en god jobb for land og folk. Men, la meg begynne forfra.
Den unge mannen (han var bare 17 år) som skulle gå over i historien som kong Felipe V, hadde en meget trist barndom. Ingen, bortsett fra noen få hoffdamer, brydde seg om guttungen som heller ikke fikk ha noen venner å leke med. Den mektige Solkongen, guttens bestefar, så ikke engang til den kanten guttungen var. Det er mulig at dette kan ha vært en medvirkende årsak til hans senere melankolske plager. Bare over natten ble gutten en berømt person, tiljublet av alle, ikke minst av bestefaren, da det ble kjent at Felipe skulle arve den spanske tronen. Avskjeds fester, og en gloriøs reise sør til ungdommens nye land, var det nettopp bestefaren som arrangerte. All viraken omkring hans vei til tronen gikk utvilsomt til hode på Felipe, noe som kanskje kunne ligge bak hans senere hevngjerrighet overfor alle som motarbeidet ham under arvefølgestriden. Som kjent var det to om beinet i den striden, nemlig erkehertug Karl, sønn av Carlos II`s rette søster Margrete, og Felipe av Anjou, barnebarnet til Carlos II`s halvsøster, Maria Therese. Arvefølgestriden ble en lang og hard kamp i begynnelsen på 1700-tallet, både om tronen i Spania og om maktbalansen i Europa. Felipe vant striden og som kong Felipe V straffet han alle som i kampen hadde støttet erkehertug Karl. Hva Felipe ellers gjorde som konge er mer uklart. Vi får vite at han var ille plaget av melankoli og at han var gift to ganger. Disse to dronningene blir det imidlertid sagt litt mer om enn om kongen selv. (i alle fall i alle de kilder jeg har brukt).
Hans første dronning var Maria Luisa av Savoyen. Like etter bryllupet ble det kjent at erkehertug Karl hadde begynt å rasle med våpnene nord i Italia. Felipe følte at pliktene kallet, og dro straks over til Italia for å studere situasjonen. Før han reiste la han ansvaret for land og folk over i hendene på sin unge brud, den 13 årige Maria Luisa. I våre dager ville vi ha steilet over et slikt oppdrag til en jentunge, men tro det eller ei, den unge dronningen hadde ben i nesen, hun var intelligent, og hun fylte oppgaven bedre enn noen hadde drømt om. I omtalen av henne får hun rikelig med skryt og anerkjennelse, noe som også hang sammen med hennes behagelige vesen. Alle beundret henne og alle elsket henne.
Da hun døde ble Felipe gift for annen gang, med Isabella Farnesio, dronningen som ble mor til den senere kong Carlos III. Etterkommerne hans førte slekten videre fram til vår nåværende kong Felipe VI. Denne dronningen var om mulig enda dyktigere enn Maria Luisa, men hun hadde et skarpere vesen enn sin forløper, og vant ikke folks hjerter på samme måte som sin forgjenger. Både høy og lav var simpelthen redd henne. Hun visste hva hun ville, hun var velutdannet, intelligent og en stor kunstelsker. Hun var en meget bestemt dame, og visste å si ifra. På folkemunne het det at ”kongen foreslo, men hun bestemte”, noe som faktisk også var nødvendig med en konge som aldri kunne bestemme seg, som var vankelmodig og plaget av sin melankoli. Etter å ha lest en del om begge disse dronningene har jeg ofte lurt på hvordan han i det hele tatt skulle ha greid oppgaven som eneveldig konge uten sine to dyktige dronninger, der Isabella sto i en særstilling. Likevel har historikerne en tendens til fullstendig å undervurdere Isabellas innsats for land og folk, kanskje nettopp fordi hun var for bestemt og egenrådig, selv om hun også i ett og alt støttet kongen i hans ønsker. Hva vet jeg? Ved nyttårs skifte 1724 hadde han en lei periode med tretthet og depresjon og valgte å overlate tronen til sønnen Luis (moren var Maria Luisa). Men kong Luis I var svakelig og døde etter bare ca et halvt år, hvorpå Felipe V atter måtte tre inn som landets konge. Selv døde han i 1746 og Maria Luisas andre sønn rykket opp som kong Fernando VI, en konge som gjorde veldig lite av seg. Etter hans død kom så Isabellas sønn Carlos på tronen i 1759, etter først å ha vært konge av Napoli.
Kong Carlos III skal, i følge historikerne ha vært en av landets beste konger. Det var blant annet han som gjorde et storarbeid for å bygge ut landets veinett, ja mer enn det, han sørget også for at hovedveiene fikk nødvendige veikroer der de reisende kunne overnatte, få seg mat ,og eventuelt få byttet hester om det var nødvendig. I spesielt utsatte områder der de fryktede ”Bandoleros” holdt til, fikk de også med seg nødvendig eskorte. Eksisterende veier ble utbedret og nye broer ble bygd.
Mens Carlos III var en mann som visste hva han gjorde, som hadde planer og fikk noe gjort, var sønnen Carlos, som kom på tronen ved farens død i 1788, var en helt annen type. Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at Carlos IV var en fredelig og koselig type, glad og tilfreds så lenge han fikk leve i fred og stelle sine kjære blomster. Som konge derimot var han ikke mye å skryte av, og at hans kone, Maria Luisa de Parma, hadde en affære med landets førsteminister Godoy, det lukket han bare øynene for. Hans egen sønn derimot, arveprins Ferdinand, så seg så forarget både på farens unnfallenhet og forholdet mellom moren og Godoy, at han simpelthen arrangerte et kupp for å selv å overta kongetittelen.
I neste nummer følger vi utviklingen videre.
0 comentarios :
Publicar un comentario