Folk jeg møtte på veien

Harlekin på reisefot

Vi er på sommertur i Danmark og har tatt pause  på en rasteplass. Sitter i bilen  og ser utover den solglade dagen.  Bak oss ser vi små hytter og foran oss ligger et svært område med irrgrønt gress og speiler seg i sola. Riktig en fredens plett.

Men plutselig setter vi oss opp i setet og gnir oss i øynene. En hærskare med VW Polobiler i muntre primærfarger kommer trillende i gåsegang inn på rasteplassen. Nærmere og nærmere. Minst 30 av dem. Bare noen meter fra Volvo´n svinger plutselig hele gjengen til høyre og parkerer unisont bare noen meter fra oss... Vi er nettopp blitt vitne til pitstop nr. 3 i årets Harlequinade samling.

Polo Harlequin på Tur

Et slikt syn vil vi se nærmere på, så vi tar en spasértur for å iakta dette fargeglade sirkuset. En av bilene har norske nummerskilt og slik er det vi blir kjent med  Peder Andersen fra Stavanger.  Peder er glad i å prate om Polo Harlequins så vi setter oss sammen på en benk i le for vinden.  Her forteller han at de har folk som kommer kjørende fra Danmark, Norge, Spania, Frankrike og England for å være med på de årlige Harlequin samlingene. Bilene treffes hvert år og hvert år kommer det nye Polobiler til. Men nesten ingen er til salgs, sier Peder.. 

Det ser ut til at eierne holder på sin gamle Polo med kjærlighet og omhu. For hele denne store  gjengen med biler er såvidt vi kan se i veldig bra stand.

Hvordan de uorganiserte, glade Polo-Harlequin-entusiastene kom igang tilhører fortiden, men de fant hverandre for syv år siden og ble enige om å møtes én gang hvert år og det har de gjort siden.  Idag er vi en livssterk gruppe som alle ser fram til neste treff, sier Peder Andersen. Og årets treff er en rundreise i Danmark.

En tøff jobb

Peder Andersen jobber som elektriker på platform i Nordsjøen. Det har vært arbeidsplassen hans i de siste tolv årene og han kan fortelle om orkaner som blåste så du følte at nå sliter platformen seg!   Eller hyggelige minner, om litt vemodige julekvelder hvor Santa Claus landet på platformen, ikke med slede og reinsdyr, men med helikopter!

Peder beretter om det tøffe livet på en oljeplatform og sier med et  smil at det er fint å ha Harlequin og de mange gode vennene der. Gjennom denne gjengen har jeg fått venner i mange land, smiler han. Jeg får ofte invitasjoner til å kjøre og besøke en annen Polo Harlequin og siden jeg til tider har fri over lengre tid, har jeg flere ganger tatt en tur.

Et par Polo Harlequin eiere har også besøkt  Peder Andersen og kona hans i Stavanger.

Trang fødsel!

Da et par bil-designere hos VW først presenterte ideen om å male om noen av VW Polo bilene, og viste fram den første fargesprakende, uhøytidelige Polo Harlequin, - Ja, da reagerte den konservative VW-ledelsen kraftig og kom med uttalelser som ”Hippiebil”, ”bil for småunger” og ”det rene fargesammensurium”. Men designerne seiret tilslutt og så kom VW ut med en spesiell Polomodell:  Harlequin.

Bilen ble første gang  presentert på London Motor Show i 1994 og ble mottatt med glede av engelskmennene. Derfor er det den engelske presse  som har æren for at denne uortodokse, fargeglade bilen ble en slik suksess og den gikk i produksjon bare noen måneder etter Motorshowet i England,  på Folkevognfabrikken i Wolfsburg.

Alle Polo Harlequin-bilene er malt i fire primærfarger: rød, gul, grønn og blå! ( Se bildet.) Og enda bedre: Ingen av dem er like. De ble produsert i et begrenset antall over to år til 1997 og så var det slutt. Ialt ble det laget 3.800 slike Polo Harlequin biler og 2.100 er registrert i The Official Polo Harlequin Club, som igjen har klubber i mange land. Peder Andersen fra Norge forteller at noen Poloeiere har fått malt bilene sine i samme farger som Harlequinmodellene, men de blir ikke akseptert og er heller ikke velkommen på de årlige treffene.

Vi er ikke sprø!

Vi tar en prat med eieren av en annen slik fargeklatt: Mogens Pedersen fra Aalborg. Mogens mener også at de fleste bileiere tar sin bil  meget alvorlig. Han har studert sin Polo Harlequin og kan fortelle at fargene er nøye avpasset: De heter Chagallblå, Pistachegrønn, Lynrød og Plommegul. Polo´n har støtfangere foran og bak pluss stort bagasjerom med klapp-panser foran og bak, mye likt en vanlig Folkevogn. Den kom med fire motorer og 5 gir. Én motor på 1000 cc, en på 1400 cc, en på 1600 cc og en på 1900 cc. Fra 1996 kunne du også få Polo Harlequin med automatgir. Prisen på en slik Polo da den først ble introdusert i 1994 var fra 10.000 til 12.500 Euro. Og det var jo, ganske dyrt den gangen sier  Mogens Pedersen.

Vil du vekke oppsikt?

For de fleste bileiere er idéen om å kjøre rundt i en slik  firefarget kjerre helsprø. Det kunne bli et mareritt som ville vekke den sølvgrå eieren klokka 4 om morgenen og få ham til å kaldsvette, ler Mogens. Skrekk og gru!  Men tro meg eller ei, sier han. For rundt 3800 mennesker rundt på jorda er en slik Harlequin bil både vakker og festlig. Hvordan jeg vet det? Fordi hele opplaget til VW ble solgt og det finnes 3.800 mennesker som kjøpte denne fargeglade Polo Harlequin mellom 1995/-97. Og mange av oss er idag venner og treffes hvert år.  Sånn er det!

Trafikkbildet, - et trist syn, eller?

Siden nesten alle biler i dag  er enten svarte, hvite eller sølvfarget kan du tenke deg hvilken oppsikt denne multi-colour Folkevognen gjorde på verdens ledende bilshow. The Daily News skrev med et stort fargefoto av Harlequin på første side, at dette var en bil for dem som aldri var blitt voksne, men hadde beholdt gleden over fargeglade ting.  The  Morning Times mente at folk i denne bilen ville få utløp for sin glede over farger. Og Morgenavisen i Danmark mente at VW fabrikken hadde blitt inspirert av blokkene til LEGO.

Men  så er det tid for Peder og Mogens og alle de andre fargeglade å trille videre.

Neste pitstopp, forteller de meg er Ålborg hvor de  blant annet skal besøke Den kjente Aquavita fabrikken. Så bærer det sørover til Aarhus hvor de skal besøke det verdenskjente folkemuseet: Den Gamle By. Bon Voyage, Harlequin!

Hvem er så denne Harlequin?

Han som VW´s Polo er oppkalt etter? Jo, helt siden det 12. århundre har de i Italia spilt en pantomime-komedie med tre hovedpersoner: Harlequin, en ung mann kledd i mange, muntre farger og meget forelsket.  Hans venninne: Columbine som også er meget forelsket. Pierrot, tjeneren til Harlequin, - en klossete fyr som stadig skaper problemer. Kledd i hvitt med en stor hatt.  Det sentrale tema i alle slike Commedia del Arte forestillinger er kjærlighet med forviklinger. Men det ender alltid med happy ending. Hvis du har vært på TIVOLI i København, så har du kanskje sett Commedia del Arte forestillingen som spilles på Påfuglteatret.  Her er alltid hovedrollen den samme Harlequin.

Read More

Folk jeg møtte på veien

En langtrader med tung lastebil og mange erfaringer

På tysk heter han Fernfahrer, på engelsk long haul driver og på norsk langtursjåfør eller fjernkjører.  Du ser dem i rekke og rad i høyresporet på motorveien, rundt både Barcelona, Livorno Rotterdam og Lyon. Inn i sentrum kjører de helst ikke det svære vogntoget, men holder seg pent utenfor.

Folk ser på disse fjernfarerne som litt langsomme og trauste med store armmuskler. De sitter jo i timesvis ombord på den svære bilen og dette må da bli noe ensformig og kjedelig, eller?  Derfor blir de sett på som en gjeng som ikke akkurat slår hæla i taket.

Men ingen regel uten unntak!

Stewart Miller fra det norske flyttefirmaet Torline har femten års fartstid Norge-Spania og opp igjen.

Stewart, som kom til Norge i 1970 årene, har alltid hatt lyst til å komme til Norge. Han kommer fra Orknøyene og disse øyene var norske fram til de ble tatt over av Scotland. Derfor ser mange Orknøy-beboere  på Norge som sitt annet fedreland. Stewart ville undersøke om det ennå var kulturelle likhetspunkter mellom nordmenn og folk fra øyene og han ville se på den historiske forbindelsen mellom Norge og Orknøyene.  Han fant at det var lett å komme i kontakt med nordmennene og at mange ord og skikker var lik med dem han kjente hjemmefra.

Etter et par år i Norge bestemte Stewart og broren hans at de ville utvandre til Australia. Dette gjorde de og ble der noen år. Arbeidssituasjonen i Australia var på denne tiden meget god og de jobbet på en stor farm utenfor Sydney. Men etter hvert savnet han Norge og dro tilbake.  Som fjernfarer begynte han å jobbe i 1999. Først var han hjelpemann om bord, men etter hvert tok han lappen for tung lastebil med tilhenger.. Til å begynne med var det bare turer rundt i Norge, men så fant Stewarts sjef ut at med gode språkkunskaper og erfaring fra Europa var dette den rette mannen til å kjøre til Spania. Og siden har han kjørt denne ruten. Stewart forteller at han liker jobben sin fordi han kommer rundt til de forskjelligste steder. På disse årene har han sett Valetta, Malta, Venezia, Italia, Berlin, Tyskland, Paris, Frankrike, London, England, Roma og Italia – bare for å nevne noen. Og siden det er påbudt å ha pauser når du kjører så kan du, hvis du er heldig, få et par dager i Venezia eller andre byer, og få tid til severdigheter i fred og ro. 

Noen opplevelser på veien.

Stewarts erfaring er at folk som han har flyttet ned til Spania er en ekstra hyggelig gruppe mennesker. Og med de fleste av dem så går det hele bra. Men noen hadde ikke gjort hjemmearbeidet sitt og trodde at Spania var et paradis. De ble skuffet og flere av dem ble lurt og mistet alt de hadde.

Kanskje er det opplevelsen med å flytte til et annet land som gjør det, sier han, men folk er meget vennlige og det kan skje at de byr på middag eller insisterer på at jeg tar en dukkert i bassenget før jeg kjører videre. Jeg har fått flere gode venner blant folk som jeg har flyttet. Venner som jeg besøker når jeg er i nærheten, smiler han.

Da Stewart Miller  begynte å kjøre for femten år siden, var det mest pensjonister som dro sørover.  Flere unge familier som flyttet trodde at det var rene paradiset å komme til Spania, men de hadde ikke undersøkt noe som helst. De ble et par år og så ble vi bedt om å kjøre greiene deres oppover igjen. Nedover hadde vi kjørt to eller tre kubikk med møbler og husgeråd, men opp igjen var det kun en halv kubikk som vi måtte sette på lager for dem. En annen familie husker jeg spesielt. Det var et ektepar i førtiårs alderen som skulle reise ned og drive et lite hotell nær Malaga. Han hadde betalt for hotellet og blitt lovet at alt var ferdig, men da de kom ned viste det seg at hotellet så langt fra var klart. De måtte derfor selv ta inn på hotell mens de ventet på ferdigstillingen. Men den kom aldri og slutten på visa ble at det norske ekteparet tapte pengene og tapte hotellet. Vi ble bedt om å kjøre det hele opp til Norge igjen. En skikkelig tragedie!

Orknøyene

Siden han som vi traff på veien denne gangen er halvt nordmann må vi se litt på vår felles kulturbakgrunn: Da norske vikinger først slo seg ned på Orknøyene kalte de øygruppen Orkneyiar eller sel-øyene. Skottene tok vekk den siste delen av navnet og siden har øyene hatt navnet  Orkney. De tilhørte Norge i flere hundre år, men så kom Norge under Danmark og da ble det slutt.  Danskekongen Christian l  var i pengenød, og da hans datter Margaret i 1468 ble forlovet med Jakob lll  av Skottland ble han nødt til å pantsette Orknøyene og Shetland som medgift for datteren. Dette pantet ble aldri løst ut så øyene har tilhørt Skottlawnd i over 600 år. 

Språket på Orknøyene var det fellesnordiske språket fra vikingetida, - Norræna. Den dag i dag kan du høre at den Orkadiske dialekten har ord og vendinger fra gammelnorsk. 

Men dessverre er interessen for denne dialekten dalende. Ikke minst på grunn av den store gruppen med nykommere som i de siste åra har landet på Orknøyene.

For ikke så mange år siden var det forbudt på skolen å bruke den orcadiske aksent og språket var sett på som mindreverdig.  Her, som så mange andre steder, var den lokale dialekt  forbudt. Tenk på Samene i Norge, Indianerne i British Columbia,  Eskimoene i Arktisk Canada, Tamilene i Sri Lanka. Biafrafolket i Nigeria. 

Men i dag er det igjen en interesse for det gamle vikingespråket som er på vei inn igjen.

Read More

Folk jeg møtte på veien

Til Spania for å skrive bok om rettsløst barn 

Hun er advokat. Hun var Norges første pasientombud. Hennes engasjement for et feilplassert funksjonshemmet barn opprørte henne slik at hun måtte få stoffet ut. Slikt blir det bok av, som igjen resulterte i foredrag ved universitet i Alicante.

Inger Benson er opprinnelig fra Bergen, men har bodd mesteparten av livet i Bodø hvor hun arbeidet som jurist og senere advokat. Som pasientombud hadde hun vært vitne til mye feilbehandling. Så da spørsmålet om å hjelpe kom, nølte hun ikke et sekund.

- Jeg var på ferie på Kypros da telefonen kom. Da gjaldt det en anmeldt sykepleier som hadde førsøkt å normalisere livet til et funksjonshemmet barn. Da var da jeg skjønte at barnet også trengte hjelp. For historien var intet mindre enn rystende. Det handlet om et hjemløst barn som vokste opp som pasient på sykehuset og med to helsearbeidere tilstede under hele skoletiden. Den handler om svikt i systemet, om sterke lojalitetsbånd i etatene, om omsorgsvikt og om ansvarsfraskrivelse fra barnevern såvel som tilsynsmyndigheter, forteller hun. 

Benson fikk frikjent sykepleieren, men ikke reddet gutten.

Så da henvendelsen kom, svarte jeg kjapt:

- Her er det to som trenger hjelp. Dermed hadde jeg to saker. Og det ble en lang kamp. I tre år arbeidet hun med saken.

Benson er engasjert når hun snakker om barnet som i boken er kalt “Bjarte”.  Hun poengterer ved skiftende ansiktsutrykk og med håndbevegelser. Engasjementet forklarer hun ut i fra egen familiehistorie. 

Sosial arv

- Min onkel var funksjonshemmet. Han ble betraktet som et barn uten fremtid. Men min bestefar presset igjennom tiltak, også på skolen. Han tok både artium og studerte ved NTH. Han ble arkitekt! 

Mitt sterke engasjement for dem som kjemper mot systemet er en sosial arv jeg er vokst opp med, forteller hun og  legger til at hun kjempet for å få et permanent hjem til Bjarte. Til barnet Bjarte. 

- Ingen så barnet, de så pasienten, forklarer hun.

Forlatt på sykehuset

“Det rettsløse barnet”  handler om funksjonshemmede “Bjarte” som ble født på et lokalsykehus i Nordland i 1989. Frem til 1995 bodde han på sykehus! Senere ble det bygget en bolig med et team av helsearbeidere som gav pleie og stell.  Moren kom sporadisk på besøk, men det kunne gå måneder mellom hver gang. I alle år feiret han også jul på sykehuset og i institusjonen. Den første skoldagen ble han fulgt til skolen av helsearbeidere. Disse var også tilstede under hele skoletiden. Det ble en travel periode for advokaten Benson. Hun rapporterte til barnevernet. Hun kontaktet fylkesmannen og rapporterte om feilplassering.

- At han trengte et hjem med alt det innebærer, så ingen. Dette er et unikt tilfelle. Ingen andre barn er vokst opp på sykehus i Norge! 

Diskrimineringen

- De som skulle hånheve loven så ikke at Bjarte hadde de samme rettigheter som et funksjonsfriskt barn. Han fikk jo pleie! De diskriminerer et funksjonshemmet barn når dette behandles annerledes enn et funkjsonsfriskt barn.  I tre år kjempet jeg mot disse fordommene, sier hun oppgitt. Tilsynsmyndighetene fant ingen grunn til å gripe inn.  Det ble travle år for Benson. I tillegg skulle hun hjelpe den tyske sykepleien som var blitt anmeldt og som hun senere fikk frikjent.

Sykepleieren normaliserer 

- I denne tiden gjorde Bjarte store fremskritt.  Han begynte å spise og drikke selv i stedet for å bli matet med sondemat. Han ble ikke stelt i sengen, men lærte å vaske seg selv.  Han fikk være med på båtturer og greide til og med å puste selv i perioder uten kanyle og surstoff. Han lærte å sykle. Men så ble sykepleiren motarbeidet. Bjarte hadde fått blåmerker som følge av lek. Og kanylen var fjernet.. Det blir rot og søl under mating og vasking. 

-Slik jeg ser det og skriver, ville teamet blitt overflødig om Bjarte ble mer selvhjulpen. Det var et team på 12 personer på et barn- en meget behagelig jobb i forhold til på et vanlig sykehus, poengterer hun. 

- Det enkleste var å kvitte seg med sykepleieren. 

Uhederlighet

I boken skriver Benson om makkulerte papirer og rapporter laget i ettertid for å fremstille sykepleieren i et uheldig lys. Under rettsaken ble de bortkomne papirene borforklart. Heller ikke en udatert rapport skrevet i ettertid  fikk konsekvenser for dem som hadde gjort dette, sier hun. 

Kvinnen som selv har representert rettsvesenet, barnevernet og har hatt sin arbeidsplass hos fylkesmannen er etter denne saken overrasket og indignert over at det offentlig er mer opptatt av lojalitet innad enn at et barn får et verdig liv. Hun har fått en brist i tilliten.

Slaget er tapt

I 2000  innså hun at var slaget tapt. Dette skjønte hun da e-mailen fra  Fylkesmannen i Nordland kom. Denne var skrevet i affekt og inneholdt spydige angrep mot Benson. Denne er gjengitt i boken. 

Hun fikk sykepleieren frikjent. Det ble iallefall en halv seier. 

- Hvordan føles det etterpå at du ikke kunne hjelpe Bjarte?

- Det er en utrolig trist følelse. Jeg hadde trodd jeg skulle greie dette. Jeg hadde jo vært pasientombud, hadde samarbeidet med de samme instanser, jobbet hos den tidligere fylkesmannen. Og jeg var advokat! Og når jeg vet at Bjarte i dag fremdeles er institusjonert er det en stor sorg for meg. Han utviklet seg godt og er ved det samme gamle  igjen.

 Hun avslutter med at hun også har fått støtte fra foreldre til andre funksjonshemmede barn. Og legger til at boken måtte komme, hun måtte ut med for egen del. Målet var også at andre skulle få tilgang til stoffet. “Det rettsløse barnet” er blitt  brukt i undervisningssammenheng. Hun har holdt foredrag om  boken ingen forlag ville gi ut- til det var den for betent, tror hun selv.  Alle navn i boken bortsett fra sykepleieren Berthold sitt navn er oppdiktet.

Read More

Folk jeg møtte på veien

Klarsynte Linda Thorstensen, kjent fra tv-serien “Jakten på den sjette sans”, har ved to anledninger blitt invitert til Alfaz for å holde foredrag.  Til høsten kommer hun igjen, for responsen har vært god. Etterhvert har hun planer om å etablere kursvirksomhet med

base i Albir.

Det er andre gangen Thorstensen er i området i denne omgangen. Den første gangen var i fjor da hun ble invitert av frivillighetsentralen i Alfaz. 
Aktuelt Spanias møte finner sted et par dager  før avreise til Norge.  Hun har tatt inn på Miramar sentralt beliggende i Albir og med utsikt mot havet.  Hun er tydelig  begeistret for omgivelsene, sier at hun føler en umiddelbar tilhørighet nettopp her.  
-Jeg vet ikke når jeg etablerer meg her, men jeg  vet at det skjer, sier kvinnen som er kjent for sin sterke intuisjon og sitt klarsyn.
I dag er Thorstensen blitt akseptert for sitt klarsyn, men den gang hun tok skrittet ut for å leve av sine evner i Kongsberg møtte hun motstand og hoderisting. Både fra familie og andre i  byen.
-De trodde jeg var sprø. Også er det så mange myter ute og går! Blant annet trodde enkelte at jeg kunne lese tankene deres! Det kan jeg naturligvis ikke. Men fra jeg var barn har jeg fornemmet og visst ting om andre. Jeg så bilder og jeg hørte. 

Barnehageansatt
Thorstensen vokste opp i Røyken, men flyttet senere til Kongsberg. Her arbeidet hun i barnehage i 28 år før hun gjorde alvor av å utvikle sine evner som klarsynt.
-Da var jeg rundt 40 år gammel dro jeg  til England på mediumkurs. Så startet jeg Englehjørnet, et senter i Kongsberg.  Der tok jeg imot klienter for private timer med klarsyn og for å sette dem i kontakt med avdøde. Dette var også et senter hvor jeg hadde kurs i klarsyn, intuisjon og mediumutvikling.  Jeg hadde også meditasjonskvelder og mediumdemonstrasjoner.
Hun mener bestemt at alle kan lære å utvikle evner i klarsynthet , intuisjon og  evnen til å oppnå kontakt med de som har kommet seg videre- de avdøde. 
-Vi er alle spirituelle vesener,  og vi har alle disse evnene, sier hun. 

Kontakt med de døde
Thorstensen hevder å oppnå kontakt med de døde og beskriver dette slik:
- Jeg gir bevis for livet etter døden. De gjenlevende får beskjeder  fra avdøde slektninger, venner og bekjente. Etter mediumdemonstrasjonen  i Albir henvendte folk seg i ettertid for å få i stand et møte. Nettopp fordi de fikk vite ting som jeg ikke hadde forutsetninger for å kunne vite. For meg betydde dette at jeg utsatte hjemreisen for å ta i mot dem som ønsket dette. Totalt dreide det seg om 18 kunder som har fått beskjeder og råd fra sine avdøde.  
- Andre klarsynte mener at vi skal la de døde være i fred. Hvorfor mener du at vi skal ha kontakt med dem?
-De døde er kommet videre. Vi skal alle videre.  De avdøde opptrer som formidlere. Man kan stå ved et veiskille i livet og de kan komme med råd. Når jeg vet ting om både de døde og kunden, forsvinner jo skepsisen. Når det gjelder skepsisen, får skeptikere stå for dette. De døde er hjelpere og vil oss vel, sier hun om den saken.
Kåret til Norges mest klarsynte
I 2008 startet TV Norge serien “Jakten på den 6.sans”. En av dem som ble testet i forkant, var Linda Thorstensen. Hun ble kåret til landets mest klarsynte og arbeidet i serien gjennom fem år. Dette var like etter at hun hadde startet sentret i Kongsberg. Med ett var hun blitt kjent, og driften tok seg opp.
I dag bor Thorstensen på Nøtterøy hvor hun også har startet mediumkurs.  Dette har pågått halvannet år. Her møtes elevene hver fjerde uke for å lære teknikker som brukes i klarsyn, intuisjon og mediumskap. Det er et tilsvarende kurs Thorstensen ønsker å starte opp med i Albir.

Read More

Folk jeg møtte på veien

Krisesituasjonen på Costa Blanca - etter seks år med nedgangstider

Intervju med Maria Marcet, 42 år. Hun var filialsjef i Costa Blanca Savingsbank. Hadde 15 års ansienitet og 5 år som filialsjef. Hun er skilt og har en datter. Vi lar Maria selv fortelle om hva som har hendt henne og familien:

Vi som jobbet i Costa Blanca Savingsbank var ikke klar over korrupsjonen og alle de usikre prosjektene som bankledelsen ble tvunget til å investere i av de kyniske politikerne i Valencia. Temaparken Terra Mitica var et slikt pengesluk. Filmbyen Ciudad de la Luz, sør for Alicante, et annet pengesluk. Likeledes flyplassen uten fly i Castellón, for bare å nevne noen!

Etter hvert som flere av disse prosjektene gikk konkurs greidde ikke Costa Blanca Savingsbank  å holde seg solvent lenger og plutselig en dag så gikk den også konkurs! Deretter ble den solgt; - det sies for én Euro,  til den landsdekkende storbanken Banco de Unidad.  Skiltene ble tatt ned, flere filialer rundt omkring ble stengt og så var det sic transit Costa Blanca Savingsbank. Vekk som ei sviske fra én dag til den neste!

Jeg var filialsjef i en av de travleste filialene til Costa Blanca Savingsbank på hele Costa Blanca. Hadde vært filialsjef i over fem år, den dagen det smalt. Jeg hadde nettopp kjøpt meg ny flott leilighet med et gunstig banklån. Datteren min hadde begynt på Buena Vida privatskole og Costa Blanca Savingsbank hadde nettopp tilbudt sine ansatte et rentefritt billån. Derfor hadde jeg kjøpt ny Citroen. Med andre ord, dette var  la dolce vita uten bekymringer. Jeg trodde at jeg var safe og framtida så lyserød ut. Sov godt om natta og trivdes med min jobb som filialsjef og kunderådgiver. 
Skal jeg sammenlikne hendelsene i de neste dagene og ukene så må det bli vulkanen Vesuv´s utbrudd  som på kort tid forvandlet Pompeiibyen til en gravplass. Sparebanker har strengere lover enn forretningsbanker. Sparebanker er derfor sikrere og skal kun investere i gullkantede prosjekter. Men denne regelen ble så absolutt brutt og plutselig en dag var det hele slutt. Det var dette som mange av vi ansatte ikke var klar over. Jeg hadde kontrakt hvor det sto at jeg var fast ansatt og trodde derfor at jobben var sikker. Men jeg fant ut at banken kunne sparke meg på dagen med begrunnelsen konkurs!

Livet  uti det Spanske er ikke alltid lett å forstå.
For oss skandinaver som enten bor her fast, eller tilbringer vinteren sørpå, blir livet ofte litt på siden av spaniernes liv. De fleste av oss har liten kontakt med det spanske miljøet. Språket er heller ikke lett, så vi får ikke innsyn i Livet uti det Spanske og  derfor blir vi ikke klar over hvor ille det er hos mange familier rundt omkring.
I dag er det fire år siden Maria ble satt på gaten. Maria leier i dag ett rom med adgang kjøkken i et bo-kollektiv. Der bor hun med sin tolv år gamle datter. På leiligheten som banken tok tilbake var det betalt ned 78.000 Euro på lånet, men disse pengene tapte hun alle sammen.   Egentlig krevde banken at Maria Marcet skulle  tilbakebetale resten av boliglånet også, en sum på 122.000 Euro, men det kan hun ikke. Citroenen er også forsvunnet og alle avdragene på bilen er tapt. Paro´n (arb.led.trygden) er det slutt på og hun har nå henvendt seg til Caritas for å få hjelp.

I halvannet år etter at hun mistet jobben fikk Maria også arbeidsledighetstrygd, Paro,  i alt 600 Euro i måneden. Da denne var slutt gikk hun til sosialkontoret for å få hjelp. På sosialkontoret er hjelpen meget begrenset: I et halvt år får du 200 Euro pr. måned, men så er det slutt.
Så etter seks måneder, da sosialkontoret   sluttet å betale Maria de 200 Euros i måneden, og etter at Paro´n også var slutt -  ja, da sto banksjefen  på bar bakke. Sosialkontoret  foreslo at hun kunne gå og få hjelp hos familie og venner. Men det er da du merker at dine venner og bekjente  er forsvunnet, forteller Maria Marcet.  Du treffer dem på gata; men de ser en annen vei og haster forbi. Mange av dem er kunder  som du tidligere, i de gode tidene, kanskje hjalp som kunderådgiver da de selv den gang var i knipe, men nå er du luft.   Med naboer ble det det samme. Et par av mine barndomsvenner holder kontakten og en av dem har hjulpet meg et par ganger.
Min erfaring er at når du er fattig og arbeidsløs vil ingen ha noe med deg å gjøre.  Jeg har nå vært arbeidsløs i fire år. Av og til når jeg våkner om morgenen og kjøleskapet er skrapt for mat, da tenker jeg: Er det verdt strevet å holde på med dette, det er jo håpløst.
I dag jobber Maria Marcet et par dager i uka i et forsikringsselskap, men det bringer ikke inn nok til å leve av. Hun tjener 586 Euros i måneden pluss en liten kommisjon.  Ingen lett jobb for de fleste har  allerede en forsikring.
Livet mitt er blitt en stor snøball, sier Maria.   Den er for stor til at jeg kan betale og den bare vokser og vokser. Hver måned har jeg mange utgifter. Jeg må betale vann, strøm, husleie og fellesutgifter. For tiden skylder jeg kommunen 700 Euro i  direkte utgifter. Her er det ikke nok til å leve av og ikke nok til å dø av! Snøballen ruller og blir bare større og større. Gjelden min vokser og vokser! Her ser jeg ingen løsning!
Hver dag leter Maria etter jobber på internet og hun sender ut femti CV- søknader  hver uke. Jeg håper å finne en jobb som betaler husleie og mat. Det er alt jeg trenger, sier Maria Marcet. 
Når det gjelder kollegaene mine i Costa Blanca Savingsbank så jobber de fleste ikke lenger i banken. Men de få av mine gamle kollegaer som fremdeles er i det som nå er storbanken Banco de Unidad, de er meget uglade. Presset fra hovedkontoret er enormt og kundene er heller ikke glade i dagens situasjon. En god del av dem tapte store beløp daCBS gikk konkurs. Flere av mine tidligere kollegaer er i dag blitt syke og er under psykiatrisk behandling for depresjon.
Ja, dette var historien om banksjefen i krisetider. Ikke lett å finne noen løsning på problemene til Maria Marcet. Men hun har mye godt å si om enkeltmennesker, fremmede mennesker med giverglede som har hjulpet henne over flere kneiker. Her vil vi ikke nevne navn, men faktum er at det blant nordmennene på Costa Blanca finnes flere ildsjeler som virkelig gjør en innsats for å hjelpe sine medmennesker, - slike som Maria Marcet og datteren. Hun nevnte spesielt den hjelpen som nordmenn har ydet henne.

Noen tanker hos Maria Marcet etter det hun har vært igjennom:
Det verste med å miste jobben og et normalt liv er at du føler deg kastet ut av samfunnet. Et samfunn må ta vare på sine velutdannede og sørge for at disse får beholde sitt arbeid og kan bevare sin  verdighet. Denne gruppen har mye å gi, men da må sosialkontorene ikke bare preike og riste på hodet, men aktivt gå inn for å hjelpe denne samfunnsgruppen til å bevare sin verdighet og beholde følelsen av at de er med og driver samfunnet.
Hvis ikke den sittende regjering snart forstår at den har et sosialt ansvar for alle dem som er arbeidsløse i Spania i dag, særlig de over 50% unge som ikke har arbeid eller studieplass, hvis ikke regjeringen gjør noe med dette så kommer det en voldelig bølge som vil endre strukturen.  Da vil de misfornøyde gå på politikerne. 

Read More

Folk jeg møtte på veien

Berthe Marie Ulveseter

 fra Sjømannskirken

Å sitte og høre på Berte Marie Ulveseter sitt liv og levned er meget dramatisk. Her er en person med en brennende trang til å hjelpe andre. En person som har reist ut til land med store problemer og jobbet med å forbedre situasjonen der. Og som belønning har hun en stor gruppe som hun hjalp da de var barn. De er nå voksne og kaller henne for Mamma.. Sender brev med bilder av ungene sine, sender brev og forteller hvordan de har det. Poststemplet: Mali, Etiopia, Eritrea, eller andre steder!

Vi lar Berte Marie selv fortelle!

Første gang jeg kom til Afrika var i 1985. Jeg jobbet da som sykepleier  i en flyktningleir i Nord-Etiopia. Det var borgerkrig mellom Etiopia og Eritrea. I leiren var det 20.0000 mennesker og mange var døende. Jeg var alene med etiopiske hjelpepleiere for den svenske legen og sykepleierne var alle syke. Mens jeg jobbet der brøt det ut kolera-epidemi i leiren og 500 mennesker døde hver dag. Det hadde ikke regnet på flere år så det var prekær vannmangel og matmangel. Byen var omringet av frigjøringssoldater, så den eneste måten å få inn mat på var å droppe maten fra fly. Til denne leiren kom jeg sammen med min tolk, sendt ut av Lutherske Verdensforbund. Jeg hadde ingen erfaring fra liknende arbeid og ble helt overveldet av hva jeg så. Tolken sa til meg, husker jeg: Where do you want to start, sister? Et godt spørsmål. I begynnelsen av min tid i leiren døde alle mine pasienter, men etter hvert gikk det mye bedre. Men utenfor leiren bodde det også tusenvis av flyktninger og disse hadde liten sjanse til å overleve. I flyktningeleiren jobbet jeg ett år, lenge nok til at barna og familiene som overlevde kunne reise hjem. 

Etter denne jobben ble jeg sendt til Mali i Vest-Afrika. I Mali var det rolige tilstander sammenliknet med der jeg kom fra! Jeg reiste rundt til 40 – 50 landsbyer og lærte blant annet opp tradisjonelle jordmødre, for å få ned at barna døde under eller rett etter fødsel.  I Mali var jeg i 3.5 år og så dro jeg hjem, - for å gå på helsesøsterskolen.

Mens jeg gikk der så skjedde omveltningene i Romania, - diktatoren Nicolae Ceausescu og kona hans ble dømt og skutt annen juledag 1989. Jeg ble bedt av Norges Røde Kors om å dra til Romania. Fikk utsatt eksamen på helsesøsterskolen i Trondheim og i 1990 landet jeg i Bucharesti som helsekoordinator.  Røde Kors var involvert i 80 institusjoner. På disse bodde det en blanding av barn med forskjellige funksjonshemminger, psykisk syke kvinner og eldre med demens. Innstillingen til unger i Romania var på den tiden at barn med psykiske og fysiske handikap ikke var verdt noe, og de ble derfor stuet bort i slike institusjoner. Her var det ingen form for stimulering, dårlig stell og høy barnedødelighet. Min jobb var blant annet å lære opp det rumenske personalet til å akseptere at barn med handikap er like mye verdt som andre mennesker. Dette var langt fra lett for innstillingen til dem som jobbet på disse stedene var veldig fastgrodd. Og når de så at disse ungene fikk klær fra Norge så sa de: ”Hvorfor får ikke mine barn klær. De er da mye mere verdt enn disse ungene her på institusjonen!” Det var ikke lett å jobbe i Romania, å endre holdninger tar lang tid.

Etter jobben i Romania ble jeg bedt om å reise tilbake til Mali. Her jobbet jeg med lese-skriveopplæring og inntektsskapende tiltak blant kvinner, en jobb som varte ett år. Fra 2003 til 2006 jobbet jeg for Kirkens Nødhjelp  i Eritrea. Dette var den gangen det yngste landet i Afrika og til å begynne med, etter at det ble frigjort fra Etiopia, var landet velstyrt, men en god leder i krig er sjelden en god leder i fred!  I dag er Eritrea et totalt diktatur hvor befolkningen blir holdt nede. Opponerer du så bare forsvinner du neste dag. Mye angiveri og avlytting av telefonen. I dag fremstår Eritrea som et av de verste land i verden. Det er vel kun Nord-Korea som er verre. Da jeg kom dit i 2003 var det mange internasjonale hjelpeorganisasjoner som drev sitt arbeid i Eritrea, men da jeg dro tre år etterpå var det kun tre stykker igjen. En av dem var Kirkens Nødhjelp, men nå er de også ute.

Jeg har hatt tre jobber for Kirkens Nødhjelp; - først var jeg i Etiopia på slutten av 1990 tallet. Her var jeg leder for bistandsarbeidet der. Deretter jobbet jeg tre år i Eritrea og så var jeg stasjonert i Irak før jeg kom hit til Sjømannskirken. 

Mitt syn på Irak er sikkert noe annerledes enn det som mange har! Saddam Hussein var en brutal diktator som styrte Irak med jernhånd. Hans behandling av kurderne var aldeles fryktelig. Men under og etter den amerikanske invasjonen vokste radikale islamistiske grupper fram, vold, korrupsjon, kleptopati og en usikker politisk framtid hersker i dag i Irak. Kvinnenes situasjon har blitt vanskeligere, det er mye kjønnsbasert vold, færre kvinner får tilgang til høyere utdanning, og de må gå med hijab eller tildekket, selv de som ikke ønsker det. 

Afrika, mer enn en verdensdel.

Når det gjelder europeernes syn på Afrika så er det galt å se hele dette store kontinentet under ett. Det er like store forskjeller i Afrika som det er i andre verdensdeler. Men skal jeg si noe om mine erfaringer fra Afrika så er det mange steder jeg har jobbet et patriarkalsk samfunn. Kvinner har ikke de samme rettigheter som menn. De kan ofte ikke eie jord og de jobber mer enn mennene for mindre lønn. Kjønnsbasert vold er utbredt, for eksempel omskjæringen av kvinner. I Skandinavia er vi kommet lenger når det gjelder likestilling, men hel likestilling har vi ikke oppnådd enda.

I mange afrikanske land bor det en liten rik gruppe og en stor gruppe er fattige med begrensede muligheter til å få skolegang eller annen opplæring. Men dette problemet finner vi også i andre verdensdeler. Noe av det jeg lærte mest om i Afrika var de sterke bånd som binder familien sammen. Her er det mye mer familiesamhold enn hos oss. Arbeidet mitt med å redde mennesker var meget meningsfylt. Hjelp til Selvhjelp, var det jeg prøvde å jobbe etter.

Her i området bor vi nordmenn i en boble. Vi har det godt og vi har nok å spise og nok til å leve her i Spania. Men rundt oss i nærmiljøet er det offer for menneskehandel, krise og sult. Det er vår kristne plikt å dele med dem som har det vondt. Dette budskapet mener jeg det er viktig å formidle.

Read More