Til Spania for å skrive bok om rettsløst barn
Hun er advokat. Hun var Norges første pasientombud. Hennes engasjement for et feilplassert funksjonshemmet barn opprørte henne slik at hun måtte få stoffet ut. Slikt blir det bok av, som igjen resulterte i foredrag ved universitet i Alicante.
Inger Benson er opprinnelig fra Bergen, men har bodd mesteparten av livet i Bodø hvor hun arbeidet som jurist og senere advokat. Som pasientombud hadde hun vært vitne til mye feilbehandling. Så da spørsmålet om å hjelpe kom, nølte hun ikke et sekund.
- Jeg var på ferie på Kypros da telefonen kom. Da gjaldt det en anmeldt sykepleier som hadde førsøkt å normalisere livet til et funksjonshemmet barn. Da var da jeg skjønte at barnet også trengte hjelp. For historien var intet mindre enn rystende. Det handlet om et hjemløst barn som vokste opp som pasient på sykehuset og med to helsearbeidere tilstede under hele skoletiden. Den handler om svikt i systemet, om sterke lojalitetsbånd i etatene, om omsorgsvikt og om ansvarsfraskrivelse fra barnevern såvel som tilsynsmyndigheter, forteller hun.
Benson fikk frikjent sykepleieren, men ikke reddet gutten.
Så da henvendelsen kom, svarte jeg kjapt:
- Her er det to som trenger hjelp. Dermed hadde jeg to saker. Og det ble en lang kamp. I tre år arbeidet hun med saken.
Benson er engasjert når hun snakker om barnet som i boken er kalt “Bjarte”. Hun poengterer ved skiftende ansiktsutrykk og med håndbevegelser. Engasjementet forklarer hun ut i fra egen familiehistorie.
Sosial arv
- Min onkel var funksjonshemmet. Han ble betraktet som et barn uten fremtid. Men min bestefar presset igjennom tiltak, også på skolen. Han tok både artium og studerte ved NTH. Han ble arkitekt!
Mitt sterke engasjement for dem som kjemper mot systemet er en sosial arv jeg er vokst opp med, forteller hun og legger til at hun kjempet for å få et permanent hjem til Bjarte. Til barnet Bjarte.
- Ingen så barnet, de så pasienten, forklarer hun.
Forlatt på sykehuset
“Det rettsløse barnet” handler om funksjonshemmede “Bjarte” som ble født på et lokalsykehus i Nordland i 1989. Frem til 1995 bodde han på sykehus! Senere ble det bygget en bolig med et team av helsearbeidere som gav pleie og stell. Moren kom sporadisk på besøk, men det kunne gå måneder mellom hver gang. I alle år feiret han også jul på sykehuset og i institusjonen. Den første skoldagen ble han fulgt til skolen av helsearbeidere. Disse var også tilstede under hele skoletiden. Det ble en travel periode for advokaten Benson. Hun rapporterte til barnevernet. Hun kontaktet fylkesmannen og rapporterte om feilplassering.
- At han trengte et hjem med alt det innebærer, så ingen. Dette er et unikt tilfelle. Ingen andre barn er vokst opp på sykehus i Norge!
Diskrimineringen
- De som skulle hånheve loven så ikke at Bjarte hadde de samme rettigheter som et funksjonsfriskt barn. Han fikk jo pleie! De diskriminerer et funksjonshemmet barn når dette behandles annerledes enn et funkjsonsfriskt barn. I tre år kjempet jeg mot disse fordommene, sier hun oppgitt. Tilsynsmyndighetene fant ingen grunn til å gripe inn. Det ble travle år for Benson. I tillegg skulle hun hjelpe den tyske sykepleien som var blitt anmeldt og som hun senere fikk frikjent.
Sykepleieren normaliserer
- I denne tiden gjorde Bjarte store fremskritt. Han begynte å spise og drikke selv i stedet for å bli matet med sondemat. Han ble ikke stelt i sengen, men lærte å vaske seg selv. Han fikk være med på båtturer og greide til og med å puste selv i perioder uten kanyle og surstoff. Han lærte å sykle. Men så ble sykepleiren motarbeidet. Bjarte hadde fått blåmerker som følge av lek. Og kanylen var fjernet.. Det blir rot og søl under mating og vasking.
-Slik jeg ser det og skriver, ville teamet blitt overflødig om Bjarte ble mer selvhjulpen. Det var et team på 12 personer på et barn- en meget behagelig jobb i forhold til på et vanlig sykehus, poengterer hun.
- Det enkleste var å kvitte seg med sykepleieren.
Uhederlighet
I boken skriver Benson om makkulerte papirer og rapporter laget i ettertid for å fremstille sykepleieren i et uheldig lys. Under rettsaken ble de bortkomne papirene borforklart. Heller ikke en udatert rapport skrevet i ettertid fikk konsekvenser for dem som hadde gjort dette, sier hun.
Kvinnen som selv har representert rettsvesenet, barnevernet og har hatt sin arbeidsplass hos fylkesmannen er etter denne saken overrasket og indignert over at det offentlig er mer opptatt av lojalitet innad enn at et barn får et verdig liv. Hun har fått en brist i tilliten.
Slaget er tapt
I 2000 innså hun at var slaget tapt. Dette skjønte hun da e-mailen fra Fylkesmannen i Nordland kom. Denne var skrevet i affekt og inneholdt spydige angrep mot Benson. Denne er gjengitt i boken.
Hun fikk sykepleieren frikjent. Det ble iallefall en halv seier.
- Hvordan føles det etterpå at du ikke kunne hjelpe Bjarte?
- Det er en utrolig trist følelse. Jeg hadde trodd jeg skulle greie dette. Jeg hadde jo vært pasientombud, hadde samarbeidet med de samme instanser, jobbet hos den tidligere fylkesmannen. Og jeg var advokat! Og når jeg vet at Bjarte i dag fremdeles er institusjonert er det en stor sorg for meg. Han utviklet seg godt og er ved det samme gamle igjen.
Hun avslutter med at hun også har fått støtte fra foreldre til andre funksjonshemmede barn. Og legger til at boken måtte komme, hun måtte ut med for egen del. Målet var også at andre skulle få tilgang til stoffet. “Det rettsløse barnet” er blitt brukt i undervisningssammenheng. Hun har holdt foredrag om boken ingen forlag ville gi ut- til det var den for betent, tror hun selv. Alle navn i boken bortsett fra sykepleieren Berthold sitt navn er oppdiktet.
0 comentarios :
Publicar un comentario