Hvem skulle tro at denne byen, som i dag kryr av turister nesten året rundt, også har en lang og interessant historie å vise til?
Spania er et land som i dag kan vise til Europas absolutt eldste bosetning. Allerede for en million år siden hadde menneskelige skapninger slått seg ned her i landet. Man behøver ikke reise langt sørover fra Benidorm før man finner bevis for slik bosetning.
Rundt år 1000 kom et nytt folkeslag inn i landet, nemlig fønikerne, og videre fulgte grekere, romere, kartagere, vestgotere og arabere, i tur og orden. Alle satte sitt eget preg på stedene og folket der de slo seg ned, så det er ikke rart om hele landet er den reneste arkeologiske skattkisten. Praktisk talt alle folkeslagene som invaderte landet var også innom Benidorm for kortere eller lengre tid.
Gravet blir det over alt, også i Benidorm, der man har funnet tydelige bevis for bosetning av iberere som av mange regnes for Spanias urbefolkning, selv om disse også kom utenfra, muligens fra det sørlige Sahara.
Ibererne levde som stammefolk og baserte hele sin økonomi på fiske. Da fønikere og grekere spredte seg nordover kysten fra Cadiz, var det ikke fritt for at ibererne tok etter deres seder og skikker. Til og med gravskikkene tok de etter. Dette vet man fordi arkeologene en dag fant en vakker byste av den puniske guden Tanit.
Romerne var blant dem som satte flest spor etter seg, også i Benidorm, der man har funnet tydelige rester etter en romersk bosetting. I tillegg har man også funnet flere vrak av de en gang så stolte puniske og romerske skip utenfor kysten av Benidorm, båter som havarerte under den andre puniske krig, i kampene mellom Romerne og Kartagerne om herredømmet over det vestlige Middelhav (219 – 201 f.Kr.).
Gamlebyen i Benidorm ble i middelalderen anlagt der den ligger i dag først og fremst av strategiske grunner. Kystlinjen var nemlig stadig utsatt for angrep fra pirater og
kaprere, og dette neset som stikker ut i sjøen egnet seg jo ypperlig som vaktpost.
Den gang araberne landet i Spania i 711, fortsatte de nordover og tok Benidorm området allerede i 713. I over 500 år ble både Benidorm, og området rundt , regjert og dominert av araberne. En dominans som varte helt fram til kong Jaime I fra Aragon gjenerobret hele Valencia regionen i 1240-årene.
Muslimene fortsatte å bo i Benidorm, selv om de den første tiden var både opprørske og fiendtlige innstilt overfor de nye, kristne styresmaktene. Etter hvert jevnet motsetningene seg ut og de levde stort sett sammen i fred og fordragelighet. Skjønt ikke helt. De kristne var stadig på vakt, de var jo tross alt i mindretall, og hva om araberne fikk forsterkninger fra sine frender i Nord-Afrika? På overflaten rådet nok freden, men den gode trygghetsfølelsen uteble likevel blant de kristne.
Den 8 mai 1325, ble en historisk nøkkeldato for Benidorm, da mottok de nemlig dokumentet som stadfestet Benidorm som by. Dokumentet beskrev grensene til den nye byen, og bestemte samtidig at byen utelukkende skulle beboes av kristne. Det inneholdt dessuten en bestemmelse som påla føydalherren både å bygge en borg og å planlegge den nye byen.
Benidorm var født, men det økonomiske grunnlaget for byen var heller skralt. Første oppgave var derfor å forbedre jordbruket, noe som ikke var så helt enkelt i det steinete og tørre området. Mangelen på kapital, på redskaper og på kunnskaper gjorde at løsningen lå i en utvidelse av det dyrkede arealet. Adelsmannen som var herre over byen skulle aller først ha sitt, uansett om andre måtte sulte. Selv under de harde tørkeperiodene som ødela avlingene, skulle de ha sitt.
Tørken, i tillegg til de stadige piratangrepene, gjorde at folketallet gikk merkbart ned, og landbruket alene dekket ikke lenger alle utgiftene. Fisket skulle bli redningen for den lokale økonomien.
Pirat angrepene i 1410 og 1448 ødela både byen og borgen slik at Benidorm nærmest ble avfolket. På 1500-tallet, ble borgen reparert og utvidet flere ganger, uten at det hjalp stort på folketallet. Adelsmannen Joan de Ribera informerte i 1574 om at det bare fantes noen få fiskerfamilier igjen i Benidorm, uten at disse var fastboende.
Det så svart ut for den lille byen, men med forbedringer av forsvarsverkene og et rikere fiske, vokste omsider Benidorm fram igjen. Det nye vannings-anlegget som i 1701 ledet konstante vannmengder fra innlandet og ut til kysten, hadde også sitt å si for veksten. Dette prosjektet fra aristokratiet ble fulgt av et dokument , ”Carta de Poblacion”, som bestemte at det måtte bo minst 40 familier innenfor puebloens murer.
I 1715 var tallet på innbyggere 216 sjeler, i flg. dokumentet, iberegnet kvinner og barn. Ved slutten av 1740 årene ble den nåværende kirken, San Jaime, bygget, noe som også førte til en vekst i folketallet. Skikkelig fart på folketallet ble det likevel ikke før fiskerne for alvor lærte seg kunsten å fange tunfisk. De hadde fisket tunfisk helt siden 1300-tallet, men det var først på 1700-tallet at fiskerne i Benidorm fant på å utvikle en hel labyrint av nøter for å fange tunfisken. Det var en kunst ingen kunne måle seg med, og som gjorde dem berømt rundt hele Middelhavet.
Under uavhengighetskrigen mot Napoleon i årene 1805 – 1812 ble borgen ødelagt av franskmennene, og krigshandlingene førte til at piratvirksomheten blomstret opp langs
hele kysten. Uvesenet utenfor Benidorm dannet bakgrunnen for at Ferdinand Vll i 1826 grunnla kystvakten. I tillegg til fiske og jordbruk ble også navigasjon en viktig inntektskilde for folket i Benidorm, og folketallet vokste. I 1857 nådde folketallet 3720, og med en bedre infrastruktur på slutten av 1800-tallet, fortsatte byen å vokse.
På 1900-tallet, ble det åpnet for en ny økonomisk pilar: Turismen!. I 1925 ble de første sommerhusene bygd, men fart på turismen ble det ikke før etter 1960 årene.
Benidorm i dag og for mindre enn 100 år siden er i sannhet to forskjellige steder.
0 comentarios :
Publicar un comentario