Luksus skipet Principe de Asturias, også kalt Spanias Titanic
Året 1912 forliste tidens mest eksklusive Amerika-båt, Titanic. Et havari vi kjenner godt fra utallige skildringer, mens historien til det andre luksus skipet, som havarerte fire år senere, nemlig Principe de Asturias fra Spania, mer eller mindre har gått i glemmeboken. Også det havariet var en aldeles uventet og forferdelig tragedie.
Principe de Asturias, som kom fra det samme rederiet som Titanic, nemlig Pinillo, var riktignok en del mindre enn Titanic, men snakker vi om luksus var de langt på vei like imponerende. Den spanske båten på 16 500 tonn, var 160 meter lang og 20 meter bred, og slik skikken var den gangen ble passasjerene fordelt på 1. klasse - 2.klasse - 3. klasse og til slutt ( helt i bunnen av båten) var det en spesiell klasse for emigrantene til Amerika. På første klasse var det plass til 150 passasjerer, på andre og tredje klasse var det plass til 120 stykker, mens det i bunnen av båten var hele 1.500 emigranter. På første og andre klasse var det tenkt på absolutt alt som kunne få ”gjestene” til å føle seg hjemme og virkelig nyte den lange overfarten til Amerika. Tidens store aviser overgikk hverandre i beskrivelsen av alle denne båtens fortreffeligheter. De hadde så visst ikke tenkt penger da båten ble bygd, vel å merke når det gjaldt utstyr og luksus for de viktigste passasjerene på første og andre klasse. I bunnen av båten var det i alle fall ikke mye luksus å skryte av, passasjerene der fikk bare greie seg som best de kunne under de mest de kummerlige forhold.
Bortsett fra selve det luksuriøse var det også tenkt på alt som hadde med sikkerhet å gjøre som f,eks. vanntette skott som skulle hindre de helt store skader om det av en eller annen grunn kom inn vann. Maskinene var også stabilisert slik at de ikke skulle forstyrre freden for passasjerene, hverken med lyder eller unødig risting. Regner vi med alle de som hadde med selve driften av båten, pluss alle som hadde med passasjerene å gjøre var det ikke mindre enn 200 ansatte ombord. Lugarene var store og luftige , med eget bad, eget omkledningsrom, toalettbord av fineste slag og selvfølgelig store og behagelige dobbeltsenger. Spisesalen på øverste dekk var romslig og kledd med japansk eik der alle vindus- og dørkarmer var av valnøtt tre. Det var høyt under taket med et praktfullt, ovalt vindu i midten som slapp inn dagslyset, det hele dekorert med nydelige krystaller. Ved siden av spisesalen lå salen for fiestaer og andre sosiale sammenkomster. Likte man å lese eller skrive , lå både biblioteket og skrivestuen vegg i vegg, ikke langt fra musikk salen og røkeværelset. (Dette med røkeforbud var ikke oppfunnet enda). Båtens velstående ”gjester” skulle tilbys den mest behagelige, interessante og hyggelige overfarten til den ”Nye Verden” langt i vest. Alle tilbudene, luksusen og den behagelig atmosfæren skapte en egen fornøyd og tilfreds stemning blant rikfolkene, som følte seg både trygge og i de beste hender, der de vandret rundt, pratet og nøt hvert minutt, - i alle fall helt til de kom over til sydlige Brasil der det utenkelige skjedde som snudde opp ned på alt de hadde tatt for gitt.
Den 17 februar 1916 hadde båten lagt fra kai i Barcelona med kurs for Argentina. Ombord var det i alt 588 personer: Et mannskap på 193 og 395 passasjerer , pluss et ukjent antall blindpassasjerer. I lasterommet lå tonnevis med jern, kopper, bly og tinn i barrer , pluss 20 statuer som skulle overbringes Argentina som gave fra Spania. (Flere av disse statuene ble reddet opp fra havets dyp i 1991, og er nå utstilt i et museum i Rio de Janeiro)
Turen over havet, like til det sydlige Brasil, hadde gått upåklagelig, men da de 4 mars var like utenfor anløps stedet Santos, kom de inn i tykk tåke. Ikke bare ble sikten dårlig, men vindstyrken økte til storm, med skremmende store bølger, lyn og torden, og det i et vanskelig område fullt av undervanns skjær. Været så ikke ut til å bedre seg, og tidlig på natten den 5 mars ble kapteinen tilkalt. Full av bange anelser bestemte han seg for å senke farten betydelig, og å sette i gang tåkeluren, selv om han hatet å forstyrre passasjerenes gode søvn. Dette var alvor, og kaptein Lotina var virkelig bekymret. Verre enda ble det da det viste seg at stormen hadde ødelagt navigasjons instrumentene. ”Hadde de nå bare kunnet få øye på fyret som han visste skulle være like i nærheten”, men ingen ting var å se før de plutselig oppdaget et lysglimt skremmende nær båten. Nesten i sjokk kom ordrene ”full stopp, - attover”! Men å stoppe en så stor båt på flekken var selvfølgelig umulig, og kollisjonen med undervannsrevene lot seg ikke hindre. Den kom så brått og var så voldsom at båten bokstavelig talt steilet. De neste minuttene var intet mindre enn et mareritt, slik de få overlevende skildret hendelsen. Da båten flatet ut igjen ble hele skroget revet opp fra fronten til akterenden, vannet strømmet inn, de oppskrytte skottene langs båten til tross. I maskinrommet eksploderte tankene med kokende vann som flømmet over de redsels slagne fyrbøterne, som var uten muligheter for redning. Passasjerene flyktet fra lugarene, noen nakne andre i bare pysjen, panikken spredte seg. Kaptein Lotina gjorde hva han kunne for å få livbåtene på vannet, men bare en av dem kom klar bølgene som stadig slo over båten. Noen i nærheten hørte ham rope ut, ” Gode Gud, alt er ødelagt! Arme folk!” dette skulle bli hans siste ord før en kjempebølge føyet ham til sjøs.
Det vi vet om alt som skjedde i disse fem minuttene fra kollisjonen til båten forsvant i havet, kommer fra de få overlevende som alle hadde sin egen opplevelse å fortelle. Det dreide seg om panikken, knivdramaer for å sikre seg plass i en livbåt, fulle båter tatt av bølgene og også en historie om faren som i et forsøk på å redde kone og tre små, mistet dem alle da de ble firet ned. Faren var den eneste som overlevde. Redningsbåtene som omsider kom fram til ulykkes stedet, gjorde en heltemodig innsats for å berge flest mulig av de overlevende blant alle likene som fløt rundt. De ga seg ikke på flere dager, og under over alle undre oppdaget de virkelig en slags flåte av vrakgods etter tre dager, da man var like ved å gi opp letingen etter flere. På ”flåten” var tre menn og en liten guttunge, men hvordan de hadde berget livet gjennom dagene før de ble berget, var nærmest som et under. I tåke, storm og skyhøye bølger, uten mat og drikke i hele tre dager! Ulykken var intet mindre enn en katastrofe som gikk over i historien som den verste noen sinne i spansk sjøhistorie.
0 comentarios :
Publicar un comentario