Dette er et skuespill ikke ulikt de gamle moralskuespillene fra Middelalderen. Der var det også krig mellom de lyse og de mørke makter med høydramatiske scener hvor
de mørke nesten seiret, men de gode seirer alltid til slutt. Programforpliktet.
To grupper med maur krangler og konkurrerer: rødmaur og svartmaur. Dronningene flyr nesten i tottene på hverandre. De erklærer krig! Men ikke alle lystrer ordre:
To maur av ulik ett har forelsket seg i hverandre. Uhørt! Maurits er rød og Maurhild er svart. Maurits sitter ofte på en grein og leser blader i stedet for å arbeide og Maurhild er forræder fordi hun har forlatt tua til svartmaurene. I et samfunn med kadaverdisiplin og ensretting lever disse to utbryterne og blir ertet og sett ned på. Begge, både Peter og Madeleine var meget overbevisende i rollene sine. Maurits, en leseglad litt teoretisk type og Maurhild litt sky og stille. Men det varer ikke lenge! En annen velspilt maur var Makro (Andreas) som skrøt av hvordan han skremte bort den store, farlige Foten fra Oven. Heller ikke han fulgte generalens ordre. En såkalt modig maur!
Og denne sterke trangen til å gjøre det de liker og ikke alltid gå i takt, denne message er det forfatteren Geirr Lystrup formidler i sitt stykke, Maurits maur og den store Barnålkrigen. Og det har Teatro Alfaz fått bra frem.
Hadde ikke Maurits lest sine blader så hadde han ikke funnet ut at begge maurkoloniene var på grensen til å bli utryddet.
For mens rødmaur og svartmaur krangler om trivia, ja, så leser Maurits at det er planer om å bygge motorvei rett over tuene og gjennom skauen. Maur fra begge tuer blåser av hva Maurits advarer dem mot og er mer opptatt av at han vover å stå på dronningstubben.
Hele staben spiller her veldig bra. Både soldatene med sin kadaverdisiplin, og de oppbrakte maurborgerne, gir sine roller med ekte glede og entusiasme. Etter mye om og men lar de Maurits fortelle om sin plan.
Maurits redder tuene ved å henge opp et stort rødt og hvitt enveisskilt. En genial løsning på et komplisert problem. Bulldozer kjøreren Peder Gran stopper, lurer fælt for dette er første gang han har sett trafikkskilt inne i skauen. Men etter en kort rådslagning med Ingeniør Thue så gjør han Peder en liten sving utenom tuene. Gleden vil ikke ta slutt og nå er raseproblemet mellom rød og svart glemt. De fester sammen i fryd og gammen.
Hele skuespillerstaben var veldig entusiastiske og sang de mange visene til Geirr Lystrup av full hals.
Maurits levde seg helt inn i sin rødmaur-rolle og har gode sjanser til å vokse videre i Teatro Alfas. Slarveskjæra (Amanda) var alltid tilstede med sine bemerkninger og de to dronningene (Johanne og Mariel) formidlet rasehat og intoleranse på en overbevisende måte.
Dette er vel et stykke med et budskap til oss alle: At det er viktig å se de større tingene i livet, - Foten fra Oven og Bulldozeren, og ikke grave seg blindt ned i småting og trivia. Nettopp som i de gamle moralstykkene fra Middelalderen.
I pausen kunne små tilskuere komme opp på scenen hvor skuespillerne sto klar til å sminke dem om til maur. Så etter forestillingen var det vanskelig å se hvem som var skuespiller og hvem som var publikum. Et morsomt tiltak!
Publikum likte stykket og ga gjentatte trampeklapp.
En liten stjerne til i teaterboka til Marianne Hoelstad.
