Ja, nå kryper kvikksølvet oppover og det er ikke lenger godt å være utendørs ved middagstider. Spanierne har et botemiddel mot sterk varme og stillestående luft: El Abanico, den spanske vifta. Grasiøst, og av og til med en flirt, vifter Carmen og Maria Dolores seg gjennom sommeren.
Disse viftene går helt tilbake til gamle Egypt og til Kina. Ved utgravinger i farao-graver har man i Egypt funnet vifter fra 1350 år f.Kr. Materialet var gull og fjær. I Kina har man funnet flere vifter i bambus, pergament og tre. Disse mener man stammer fra keiser Hsien-Yuan som regjerte rundt 2.700 år før Kr.
Viftene kom sjøveien fra Orienten, først til Portugal og Spania. Der ble de raskt meget populære og så vokste det frem en egen vifteindustri i disse landene.
Etterhvert ble viften symbolet på kokett adferd og gjennom viften kunne eiersken sende flere små forsøk på flirting, selv om mor alltid var tilstede og passet på. Dette “viftespråket” gikk i arv fra mor til datter og selv idag er det å se på en varm dag. Men i vår tid er ikke viften lenger ett forføringsinstrument, slik den var før, for idag har folk andre og mer direkte måter å vise følelser på, også her på den Iberiske halvøya.
Visste du at det også gis et tilbud om vifter til menn?
De er mindre og ensfarget uten blomsterdekorasjoner. De passer godt i en lomme og brukes ofte på oksekamper eller billøp.
Viftepueblo´n Godella.
I Spania ble den lille pueblon Godella rett utenfor Valencia sentret for vifteproduksjon. Her ble det i middelalderen grunnlagt et eget laug for viftemakere og en utlært viftemaker fikk mesterstatus. Godella har beholdt sin plass som Spanias vifteby og i 1950 årene lå det her tretten små verkteder som alle produserte vifter. Tre av disse verkstedene har overlevd og det mest kjente er Abanicos Vibenca like ved Katedralen i gamlebyen.
Viftemester Vicente Vibenca har sitt arbeidsbord slik at folk kan se ham fra gaten. Her sitter han og dekorerer sine vifter og ofte står det en liten gruppe tilskuere og følger arbeidet. Vicente,
forteller at det ikke lenger er lett å selge vifter. “Dagens unge damer vet ikke hvordan de skal bruke en abanico riktig,” sier Vicente, “og fra Kina kommer det idag vifter som er så billlige at det er umulig å konkurrere med dem.”
Selve viften er laget av forskjellige
tresorter som bjørk, pæretre eller alm.
Så blir viften malt i sin grunnfarge; - svart, rød, grønn, blå, lilla, elfenben eller orange. De svarte viftene brukes mest under fiestas. Viktig er det også at grunnfargen i viften passer til damens klær. Veldig popular er elfenbensfargede vifter for de passer til alt. “Utlendinger kjøper gjerne svarte vifter med rød dekor,”sier Vicente. “ De ser disse fargene som typiske for España!! Etter maling av grunnfargen trekkes det bomulssstoff mellom spilene og nå er viften klar til å bli dekorert. Det mest populære motivet på viftene til Vicente er blomster; - nellikker og roser. Men landskap er også populære. Å male ferdig en vifte tar rundt tre timer.
Dette er ekte kunsthåndverk og på veggen bak Vicente henger det vifter fra far og bestefar. Disse er rene kunstverk som man ikke idag ville hatt råd til å betale. Tre generasjoner viftemakere, - fírmaet ble grunnlagt i 1918. Selve viftemakerlauget feiret ifjor sitt 300 års jubileum og medlemmene er meget stolte over det. Men et eget museum har de aldri greidd å få i gang, Men i Keramikkmuseet i Valencia finnes det en stor avdeling med vifter.
Ute i butikken står kona til Vicente, Amparo, og selger et stort utvalg vifter i alle prisklasser fra 25 – 600 Euro. Lokalet er elegant med store vitrineskap og en utstilling av bilder og vifter gjennom tidene. Årsproduksjonen av hånddekorerte vifter ligger på rundt 2.500 og de fleste selges på det spanske marked, særlig til Sevilla, men en god del blir eksportert til Sydamerika, Europa og Japan.
.JPG)
