Historie: Bourbonernes og landets problemer på 1800 tallet

Kriger, invasjoner, oppstander og problemer har det aldri vært noen mangel på i Spania, men maken til politiske uroligheter som på 1800-tallet skal man lete lenge etter. Det hele startet under Napoleons dirigering og manipulering av førsteminister Godoy og spansk politikk.

Spania og Frankrike skulle være kompanjonger og venner, og Frankrikes tropper strømmet inn over grensen i begynnelsen av 1800 tallet, som “venner” i teorien, men som okkupasjonstropper i praksis. De tok seg til rette og skremte vettet av innbyggerne som stadig trakk seg unna de forhatte franskmennene. Selv kongefamilien, med kong Carlos IV, dronning Maria Luisa, sønnen Ferdinand og selvfølgelig førsteminister Godoy og nødvendige tjenere, rømte sør til slottet i Aranjuez. Innen kongefamilien var det lite som vitnet om familiær idyll, tvert imot. Arveprins Ferdinand sto bak en alvorlig oppstand for å frarive faren landets krone, noe han også greide. Som nyetablert konge dro han nordover for å få en alvorsprat med keiser Napoleon, og for å få hans velsignelse som konge over Spania, men alt gikk ikke helt etter planen.

Napoleon sendte nemlig bud om at hele kongefamilien måtte komme direkte nord til Bayonne for at han kunne megle i striden mellom far og sønn. Det ble i sannhet et historisk møte med alvorlige følger. Ferdinand måtte gi faren kronen tilbake, hvorpå kronen så ble overlevert til Napoleon for at han kunne gi den videre til  den som var kronen verdig. Dermed ga han simpelthen kronen videre til sin egen bror Josef, som ikke engang ønsket denne æren. 

Resultatet av denne “løsningen” av tronfølger problemet i Spania, var som vi vet, frigjørings krigen mot Frankrike, interneringen av prins Ferdinand og kongeparets definitive eksil. 

Hele den historien blir for lang å ta med i denne omgang, men endte med at kong Josef ga opp hele kongeverdigheten for et folk som ikke ønsket ham, og som viste sin avsky mot alt som var fransk.,  Med god hjelp fra England , vant Spania landet tilbake, og Napoleons bror rømte tilbake til Frankrike. I 1814 kom El Deseado (den ønskede) Ferdinand VII tilbake til Spania og ble mottatt med jubel og begeistring som Spanias rette konge.

Ingen visste den gang at denne kongen skulle bli en av de mest forhatte konger noen sinne her i landet. Han startet så bra med løfte om å godta den nye grunnloven som ble vedtatt i Cadiz 1812. Dette var imidlertid bare et løfte ut i luften, og ikke et løfte han aktet å holde. Det han ville var å være en enevoldskonge helt etter gammel oppskrift, han var kort og godt maktsyk verre enn noen annen konge i Spania. Inkvisisjonen fikk atter frie hender, og alle som hadde støttet den franske kong Josef fikk harde straffer. Han representerte simpelthen et mørkt kapittel i landets Historie.

I 1833 trakk han sitt siste sukk, og etterlot seg kun en liten datter på 3 år som arvefølger til tronen. Hans 20 år yngre kone, Maria Cristina, fikk oppgaven å regjere til datteren ble myndig. Det høres greit ut for oss, men ordningen var alt annet enn grei den gangen. Ferdinand hadde nemlig en bror, Carlos, som mente at han ,og ingen annen, var den rette tronfølgeren siden Ferdinand kun hadde en datter. Carlistkrigene som fulgte ble litt av en hodepine for både Maria Cristina og regjeringen forøvrig. Et annet spørsmål som skapte store problemer for dronning regenten var folkets delte syn på spørsmålet kongemakt - kontra en liberal republikk.

Slik var situasjonen da Maria Cristina tok over som regent. Ingen enkel situasjon selv om hun ønsket å gjøre det beste for land og folk ved å gi avkall på enevoldsmakten og heller gi en viss støtte til de liberale. Tanken og intensjonene var bra, men hun var likevel hverken sterk nok eller bestemt nok til å lede den politiske utviklingen. Hun skulle jo også ha ansvaret for å oppdra arveprinsesse Isabella, og, i alle fall i teorien, sørge for at datteren fikk en oppdragelse og en utdanning som kunne gjøre henne forberedt til å styre landet når den tid kom. Men her sviktet hun totalt. 

Å sitte som regent for sin datter var ingen lett jobb, likevel fikk hun smaken på dette med å ha makt, og å kunne styre etter eget hode. Hun var kort og godt ikke innstilt på en gang å gi fra seg makten til datteren, følgelig skjemte hun simpelthen datteren ut etter noter, uten å la henne få noen som helst anelse eller kunnskaper om sin oppgave som styrende dronning. Moren ville styre det hele selv når den tid kom at datteren var gammel nok til å overta. 

Det var også en annen som tok sikte på å styre egenrådig, nemlig Maria Cristinas nærmeste medarbeider gjennom flere år, Espartero. Samarbeidet mellom disse to hadde begynt som det ideelle “tospann” , men skulle ende som en katastrofe. Espartero hadde lovet dronning regenten både hjelp og støtte så snart han hadde greid å ta innersvingen på de fryktede Carlistene. Han seiret på alle fronter og høstet enorm anerkjennelse nærmest som rikets reddende engel. Dermed skjedde det samme med Espartero som med så mange andre, han fikk smaken på MAKT, og handlet deretter. Han gikk bakveien og svertet dronning regenten etter beste evne. “Hun var ikke sterk nok, hun hadde giftet seg og var etter reglene ikke lenger enke og rettmessig regent, osv.” Det gikk så langt at Maria Cristina valgte å abdisere og å forlate landet og sin umyndige datter. Espartero fikk nå på sett og vis frie hender i regjeringen sammen med ansvaret for tronarvingen. “Kunne han nå bare bli kvitt Isabella, og få sikret seg all makt over henne, ville han selv i praksis bli eneveldig diktator”, tenkte han, og innyndet seg hos Isabella med dyre gaver og festeligheter for å gjøre seg uunnværlig på alle måter. I tre år , fra 1840-43, fikk han styre akkurat som han ville. I 1843 ble Isabella erklært for myndig, klar til å ta over styringen. Når vi tenker på hennes oppdragelse og manglende utdannelse trenger vi ikke undre oss over at hun ikke var skikket til å regjere. Hun fortsatte sitt frie liv med fiestaer og flirting, og cortes ble mer og mer engstelig for fremtiden. Isabella var  godtroende, stolte på sine ministre og var enig med siste taler. Hun lot seg simpelthen lede uten en selvstendig mening om noe som helst. Cortes fikk henne gift, og tenkte det ville roe henne ned, men siden valget falt på fetteren Fransisco de Asis, hjalp det ikke det spor. Fransisco hadde mer sans for smågutter enn for henne, og de simpelthen avskydde hverandre. Heller ikke han hadde sans for politikk, så man kan jo undres over hvorfor akkurat han ble valgt som hennes ektefelle.

Forsettelse følger....

Read More

Historie - Felipe V og de første Bourbonerne

Fra den første Bourboner, Felipe V, arvet det spanske kongedømmet skulle det gå enda ca. 300 år før den neste bourboner med navnet Felipe kom på tronen som Kong Felipe VI i året 2014. I tiden mellom disse to kongene, og under de forskjellige monarkene som til enhver tid satt med makten, skjedde det mye både på godt og vondt. Vi mennesker er nå en gang forskjellige, og det gjelder selvsagt også for de kongelige. Inntrykket vi blir sittende igjen med vil derfor i stor grad være avhengig av hva historikerne har lagt mest vekt på i skildringen av den enkelte.

Antagelig er det noe som hører vår tid til dette med å ivre for å få ”alle kort på bordet” i omtalen av denne eller hin. Dessverre får man ofte inntrykk av at det viktigste er å få med alt det negative om et menneske i stedet for å legge vekt på det positive. Alle har vi våre ”sider”, men det positive i en omtale burde likevel være det viktigste. Nå har jeg lest en del om både kongene, dronningene og diverse statsmenn i tiden fra Felipe V frem til vår tid, og har fått en beklemmende følelse av både forskjellsbehandling og unødvendig kritikk av ellers dyktige personer som virkelig gjorde en god jobb for land og folk. Men, la meg begynne forfra.

Den unge mannen (han var bare 17 år) som skulle gå over i historien som kong Felipe V, hadde en meget trist barndom. Ingen, bortsett fra noen få hoffdamer, brydde seg om guttungen  som heller ikke fikk ha noen venner å leke med. Den mektige Solkongen, guttens bestefar, så ikke engang til den kanten guttungen var. Det er mulig at dette kan ha vært en medvirkende årsak til hans senere melankolske plager. Bare over natten ble gutten en berømt person, tiljublet av alle, ikke minst av bestefaren, da det ble kjent at Felipe skulle arve den spanske tronen. Avskjeds fester, og en gloriøs reise sør til ungdommens nye land, var det nettopp bestefaren som arrangerte. All viraken omkring hans vei til tronen gikk utvilsomt til hode på Felipe, noe som kanskje kunne ligge bak hans senere hevngjerrighet overfor alle som motarbeidet ham under arvefølgestriden. Som kjent var det to om beinet i den striden, nemlig erkehertug Karl, sønn av Carlos II`s rette søster Margrete, og Felipe av Anjou, barnebarnet til Carlos II`s halvsøster, Maria Therese. Arvefølgestriden ble en lang og hard kamp i begynnelsen på 1700-tallet, både om tronen i Spania og om maktbalansen i Europa. Felipe vant striden og som kong Felipe V straffet han alle som i kampen hadde støttet erkehertug Karl. Hva Felipe ellers gjorde som konge er mer uklart. Vi får vite at han var ille plaget av melankoli og at han var gift to ganger. Disse to dronningene blir det imidlertid sagt litt mer om enn om kongen selv. (i alle fall i alle de kilder jeg har brukt). 

Hans første dronning var Maria Luisa av Savoyen. Like etter bryllupet ble det kjent at erkehertug Karl hadde begynt å rasle med våpnene nord i Italia. Felipe følte at pliktene kallet, og dro straks over til Italia for å studere situasjonen. Før han reiste la han ansvaret for land og folk over i hendene på sin unge brud, den 13 årige Maria Luisa. I våre dager ville vi ha steilet over et slikt oppdrag til en jentunge, men tro det eller ei, den unge dronningen hadde ben i nesen, hun var intelligent, og hun fylte oppgaven bedre enn noen hadde drømt om. I omtalen av henne får hun rikelig med skryt og anerkjennelse, noe som også hang sammen med hennes behagelige vesen. Alle beundret henne og alle elsket henne.

Da hun døde ble Felipe gift for annen gang, med Isabella Farnesio, dronningen som ble mor til den senere kong Carlos III. Etterkommerne hans førte slekten videre  fram til vår nåværende kong Felipe VI. Denne dronningen var om mulig enda dyktigere enn Maria Luisa, men hun hadde et skarpere vesen enn sin forløper, og vant ikke folks hjerter på samme måte som sin forgjenger. Både høy og lav var simpelthen redd henne. Hun visste hva hun ville, hun var velutdannet, intelligent og en stor kunstelsker. Hun var en meget bestemt dame, og visste å si ifra. På folkemunne het det at ”kongen foreslo, men hun bestemte”, noe som faktisk også var nødvendig med en konge som aldri kunne bestemme seg, som var vankelmodig og plaget av sin melankoli. Etter å ha lest en del om begge disse dronningene har jeg ofte lurt på hvordan han i det hele tatt skulle ha greid oppgaven som eneveldig konge uten sine to dyktige dronninger, der Isabella sto i en særstilling. Likevel har historikerne en tendens til fullstendig å undervurdere Isabellas innsats for land og folk, kanskje nettopp fordi hun var for bestemt og egenrådig, selv om hun også i ett og alt støttet kongen i hans ønsker. Hva vet jeg? Ved nyttårs skifte 1724  hadde han en lei periode med tretthet og depresjon og valgte å overlate tronen til sønnen Luis (moren var Maria Luisa). Men kong Luis I var svakelig og døde etter bare ca et halvt år, hvorpå Felipe V atter måtte tre inn som landets konge. Selv døde han i 1746 og Maria Luisas andre sønn rykket opp som kong Fernando VI, en konge som gjorde veldig lite av seg. Etter hans død kom så Isabellas sønn Carlos på tronen i 1759, etter først å ha vært konge av Napoli.

Kong Carlos III skal, i følge historikerne ha vært en av landets beste konger. Det var blant annet han som gjorde et storarbeid for å bygge ut landets veinett, ja mer enn det, han sørget også for at hovedveiene fikk nødvendige veikroer der de reisende kunne overnatte, få seg mat ,og eventuelt få byttet hester om det var nødvendig. I spesielt utsatte områder der de fryktede ”Bandoleros” holdt til, fikk de også med seg nødvendig eskorte. Eksisterende veier ble utbedret og nye broer ble bygd. 

Mens Carlos III var en mann som visste hva han gjorde, som hadde planer og fikk noe gjort, var sønnen Carlos, som kom på tronen ved farens død i 1788, var en helt annen type. Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at Carlos IV var en fredelig og koselig type, glad og tilfreds så lenge han fikk leve i fred og stelle sine kjære blomster. Som konge derimot var han ikke mye å skryte av, og at hans kone, Maria Luisa de Parma, hadde en affære med landets førsteminister Godoy, det lukket han bare øynene for. Hans egen sønn derimot, arveprins Ferdinand, så seg så forarget både på farens unnfallenhet og forholdet mellom moren og Godoy, at han simpelthen arrangerte et kupp for å selv å overta kongetittelen.

I neste nummer følger vi utviklingen videre.

Read More

Solfried Gjelsten (89): Fra bondekone i Romsdal til forfatter i Spania

Nylig fylte Aktuelt Spanias faste spaltist og forfatter Solfied Gjelsten 89 år. Den spreke pensjonisten, som gav ut sin tredje bok 88 år gammel,  har tenkt å fortsette med skriving og sine daglige turer så lenge hun er i stand til det.

For på tross sin høye alder er Solfried en usedvanlig sprek dame. Hver morgen og før de fleste har kommet seg ut av dyna er hun ute og spaserer i de tidlige morgentimer.  Da går hun i lavlandet på  avsidesliggende stier- fjernt fra trafikk og larm. Er man tidlig nok ute, kan man også se henne forsere de bratteste trappene opp til kirkeplassen i Altea! Etterpå går hun hjem for å stelle istand frokost til seg og ektemannen Peder. Deretter setter hun seg ved PC for å skrive. Dette er en rutine som hun nødig bryter. 

Hun sier at dette er medisin for hode og kropp.

-Det hender at jeg helst vil legge meg ned og sove videre. Men når jeg først er i farta, nyter jeg turene i fulle drag.  Slik får jeg anleding til å tenke i fred og ro. Så tidlig er det dessuten et perfekt fotolys!

- Du skulle bare visst hvor  fantastiske morgenstemninger jeg opplever idet natten begynner å bli dag, sier hun entusiastisk på sin umiskjennelige blandingsdialekt mellom romsdaling og østlending. Intervjuet finner sted på kirkeplassen i Alfaz del Pi. Denne dagen har hun spasert fra boligen et godt stykke unna til sentrum. Fra ei snor rundt halsen henger  hennes faste følge, kameraet. For Solfried er også en habil fotograf! 

Også venner av Solfried  får ta del i hennes hverdags-anektoter og bilder. For 89-åringen er også på FB!

-Det er min måte å pause på mens jeg sitter ved Pc-en. Og dessuten er det en fin måte å holde kontakten med fjern og nær på, blant annen med datter og familie i USA.

Pilgrimstur for andre gang

I mai ifjor forsøkte Solfried seg  for andre gang på  pilgrimsturen til Santiago de Compostela. 

-Dessverre måtte jeg gi meg  etter 70 kilometer fordi ryggen fikk nok. Man aner en liten irritasjon i stemmen når hun forteller dette. For Solfried er en dame som gjennomfører sine mål.

Den første pilgrimsturen tok hun forøvrig i en alder av 80 år.

-Jeg hadde så lyst å prøve igjen. Og jeg har iallefall prøvd. For hvordan kan man vite at man ikke mestrer uten å prøve, sier hun fornuftig. De samme svaret har hun når det gjelder skrivingen. Eller alt annet her i livet.  For hverken den unge eller eldre Solfried har vært særlig redd for å begi seg ut i ukjent terreng.

Bonderomantikk og kastrerte griser

Solfried er opprinnelig fra Oslo. En sommerjobb i 1948 på en gård i Romsdal endte i ekteskap og barn med odelsgutten Peder Gjelsten. Det var et forhold bygget på to verdener, men som holdt mot alle odds. 

Brutal overgang

-Det var ikke mange i bygda som hadde tro på et varig forhold, må du tro, sier hun. Hun legger til at livet på gården i den lille bygda Fiksdal var  så fjernt fra livet i hovedstaden med de kulturelle aktiviteter som hun var vant til som man kunne komme. Huskonserter og piano, lesing og adspredelser måtte vike plassen for hardt gårdsarbeid.

Hun karakteriserer overgangen som brutal:

-Jeg var helt blank! Nå måtte jeg lære meg alt fra matlaging til melking. Arbeidet startet klokka seks med fjøsstell. Deretter var det frokost og gårdsarbeid til langt på kveld, bare avbrutt av spisepauser. Overgangen fra universitetskrakken var enorm. I bygda hadde man ikke tro på at byjenta som ikke hadde gjort et skikkelig dagsverk i sitt liv skulle klare dette!

-Men jeg er sta og  bestemte meg  at dette skulle jeg greie. Bygdefolket skulle ikke få rett i at odelsgutten på Gjelsten gård hadde rotet seg bort i et bykvinnfolk som ikke kunne annet enn boklig lærdom! Så jeg gikk på med krum hals og jeg gjorde alt som Peder sa, selv om det også innebar noen pek:

-I all min uvitenhet kastrerte jeg grisunger! Etterpå fikk jeg jo vite at dette hadde aldri noen bondekone gjort før meg! 

Jeg som bare hadde lest og studert meg gjennom livet måtte lære meg alt det en bondekone skulle beherske, som stell av dyra på gården, matlaging og bakst. Og etterhvert  fikk vi fem jenter. Da måtte jeg lære å strikke og sy barneklær også. Jeg tok korrespondansekurs i gjødsellære, landbruksøkonomi og landbruksregnskap for å fylle mine kunnskapshull.  Året etter ble jeg spurt om jeg kunne påta meg undervisning for framhaldskoleelvene i bygda.

Politiker og kronikkør

Man aner at den unge Solfried i likhet med den eldre må ha hatt et usedvanlig pågangsmot og en energi utenom det vanlige. Ikke bare var hun etter hvert blitt en dyktig bondekone og flerbarnsmor, men hun ble også valgt inn i formannskapet i kommunen. Og hun satt som medlem i Norsk Kulturråd og i Kringkastingsrådet foruten i vervet som nestformann i Norges Velforbund.  Ledervervet i Bondekvinnelaget hadde hun i 20 år. Og hun skrev kronikker for en hovedstadsavis.

-Det var lange dager og ofte korte netter, medgir hun. 

Fra gårdsliv til Spania

I 1986 gav ekteparet opp bondelivet og satte kursen mot Costa Blanca. Men her levde de langt fra det late liv. Det gikk ikke lang tid før de engasjerte seg i lokalmiljøet.

-Vi havnet i et nabolag med fantastiske mennesker.  Og ikke nok med det, legger hun begeistret til:

-Her i Alfaz stod tilbudene om å delta eller bidra med noe i kø! Dersom man hadde interesse for noe var det bare å starte en gruppe. Den norske klubben var åpen for dette. I tillegg  innbød den vakre naturen til utflukter og turer.  

Naturlig integrert

Det tok ikke lang til før Solfried  sammen med venner og naboer startet studiering i litteratur og kunst. Senere  ledet hun en  historiegruppe, ble skribent i det lokale magasinet og var med i programmer i den norske radioen. Og hun og Peder  ble turledere i den flotte  fjellheimen som omringer området.

-Dere bodde i et norsk miljø og holdt dere til aktiviteter i den norske klubben. Hva med integrering?

- Peder har alltid vært en kløpper i språk. Og i tillegg har han en egen evne til å bli kjent med folk. Vi hadde ikke vært lenge i Spania da vi fant ut at vi trengte en liten casita.  Arbeidsfolkene kom fra landsbygda ikke langt unna.  De inviterte oss hjem til foreldrene sine. Der gikk vi på turer i fjellet og ble kjent med lokalbefolkningen. 

Integreringen kom mer eller mindre av seg selv gjennom naturlig omgang og åpenhet. 

Senere flyttet også yngstedatteren Marit, som tidligere bodde i Madrid, til Costa Blanca. Solfried og Peder har dermed både barn, barnebarn og svigersønn i nabolaget.

Forfatter som 80-åring

På vårparten det året Solfried fylte 80 år ble hun spurt om hun kunne utgi en bok om spansk historie på bakgrunn av kunnskapene sine. Til jul samme år den ferdig. Noen år senere lå en neste bok i hyllene. Denne gang var det artiklene  i magasinet som var utgangspunktet.  Desember 2013 var den siste boken ute på markedet.

Hvorfor spansk historie?

-Jeg mener at for å forstå kulturen og folket i det landet man bor i, må man også kjenne historien. Historien er utgangspunkt for vårt syn på livet.

Jeg prøver å få med meg det meste fra de eldste tider og frem til nyere historie. Det er et krevende arbeid, og det trenges nok en god del stahet og vilje for å studere og sette seg inn i disse tingene.  Men den staheten har jeg altså. Om det kommer flere bøker om historie vet hun ikke. 

-Men livet mitt i seg selv har vært så rikt og variert at det kunne vært morsomt å skrive om det, avslutter hun.  

Read More

Historie

Felipe VI, Spanias nye konge.

Juni måned 2014 skulle bli en historisk måned for Spania, en måned som vil bli husket for tid og evighet, som det året og den måneden da det ble kongeskifte i Spania. Kong Juan Carlos valgte å abdisere etter 39 år som konge i Spania, og sønnen Felipe ble proklamert som landets nye konge. Hva er vel mer naturlig under en slik hendelse enn å spørre: ”Hva vet vi om den nye kongen, og om kongene som kom før ham?” Slektsgransking har vel aldri vært så populært som i våre dager, så hvorfor ikke se litt på Felipe VI`s forgjengere.

Den første Bourboner på spansk trone var Felipe V, barnebarnet til solkongen  Ludvig XIV i Frankrike. Som regel er det nettopp dette det blir lagt vekt på når vi leser om Felipe V, men får vi ikke vite noe mer, kan vi jo lure på hvorfor akkurat han ble pekt ut som arving til den spanske tronen. Undersøker vi litt mer oppdager vi at Solkongen selvfølgelig hadde en kone, nemlig datter av Spanias kong Felipe IV, Maria Teresa, halvsøster til kong Carlos II som testamenterte landet til Maria Teresas barnebarn. Felipe av Anjou i Frankrike hadde altså sine røtter fra Spania og Habsburgerne, så valget var ingen tilfeldighet, selv om denne bestemoren ikke bestandig blir nevnt. Nå kan jeg ikke godt varte opp med biografien til alle de kongene jeg nevner, (og som jeg har beskrevet mange ganger før). I denne sammenheng har jeg mer lyst til bare å nevne ting som virkelig har gjort inntrykk på meg, og som gjør at jeg husker  hver enkelt. Jeg starter med kong Carlos I (Keiser Karl V): Habsburgeren som drømte om å bli enehersker over hele Europa, vel å merke et katolsk Europa. Keiser ble han, men Martin Luther og hans ideer ødela drømmen hans om å bli en katolsk enehersker. En stor kriger var han, og utrolig dyktig var han også, men fra spansk side sett var han hele sitt liv en utlending som ikke en gang kunne snakke spansk. I 1556 abdiserte han til fordel for sin sønn Felipe II. Selv trakk han seg tilbake til Yuste kloster, nord for Caceres, der han døde i 1558. Trett og hardt plaget av leddgikt ønsket han å leve sine siste dager i en fredelig atmosfære. Det varte imidlertid ikke lenge før hans gamle energi tok overhånd igjen, og Europas statsledere oppsøkte ham for å søke råd om snart det ene og snart det andre. Freden han søkte varte med andre ord bare en kort stund.

Sønnen, Felipe II viste seg å være en uhyre pliktoppfyllende konge, som så det som sin plikt å ha en finger med i alt som skjedde innenfor landets grenser. Han var dessuten nærmest en religiøs fanatiker som var sykelig opptatt av at ingen av Luthers teorier skulle få fotfeste i Spania. Dette resulterte i bokbål og forfølgelse av alle som ble mistenkt for ikke å ha den rette tro. Disse negative trekkene overskygger dessverre alle hans gode sider. Han var f.eks utrolig god mot sine koner, (han var gift 4 ganger), han var en dyktig statsmann og han sparte seg aldri. Ikke minst var han den eneveldige herskeren over et stort imperium der ”solen aldri gikk ned”, som det heter. Han var også den som sendte ut ”Den store Armada” mot England i 1588, noe som førte til hans største nederlag. Derimot greide han i 158o, som arving etter bestefaren kong Manuel I, å legge under seg Portugal, med alle dets kolonier i Afrika og Den Nye Verden. Jeg tror ikke at jeg overdriver når jeg sier at han faktisk var en solid og dyktig konge, men at han også var ekstremt streng og ensporet.

Den neste kongen, Felipe III, var ikke på langt nær så ansvarsbevisst og dyktig som faren. Han brød seg ikke stort om å regjere, men overlot styret helt og holdent til sin førsteminister, Hertugen av Lerma. En kar som virkelig  satte spor etter seg.  Han vil til alle tider bli husket som den korrupte stasministeren, og det sier ikke så lite. Vel hadde han ansvaret for hele riket, men det som opptok ham aller mest var ønsket om å berike seg selv, sin familie og sine nære venner. Når vi f.eks. leser at Kong Felipe III var den som lot bygge borgen på Berniafjellet, eller den som greide å importere mallorkinere til Tarbena etter at muslimene var drevet ut av landet, ja så var det nok ikke kongen men hertugen av Lerma som sto bak det alt sammen.   

I 1621 døde han, og sønnen Felipe IV overtok styret. Selv om  heller ikke han var spesielt interessert i å styre landet, var det èn oppgave han tok veldig alvorlig: nemlig dette med å skaffe landet en arving! Akkurat dette var det han, og han alene, som hadde ansvaret for. I sitt første ekteskap med Isabel de Bourbon fikk han bl.a. datteren Maria Teresa og sønnen Baltasar Carlos. Gutten vokste opp og arvefølgen var sikret. Kongen sukket lettet og nøt det glade liv med kvinner - vin - og sang, mens førsteministeren, Hertugen av Olivares, fikk frie hender til å regjere som han ville. Til all ulykke døde først konen hans, og siden døde også selve arveprinsen, bare 14 år gammel - noe som ble en skikkelig strek i regningen for kong Felipe IV. Å sette datteren inn som arving til tronen kom ikke på tale, det lå under hans verdighet,  ergo måtte han se til å få seg en ny kone for å løse arveproblemet. Valget falt på hans 15 årige niese, Marianna av Østerriket, datter av hans egen søster. Hun var den eneste som fylte alle de krav kongen satte for en ny dronning, og den unge prinsessen på bare 15 år ble hentet til slottet, nærmest som ”et avlsdyr”.  Mens hun ble omtalt som ung og vakker, ble han skildret som en utlevd ”olding” på 43 år! Disse to fikk rett nok mange barn, men det nære slektskapet mellom dem gjorde nok sitt til at nesten alle døde etter bare kort tid. De eneste som vokste opp var datteren Margrete (henne vi kan se på maleriet Las Meninas av Velazquez), og  den senere kong Carlos II, en svakelig og mindre begavet gutt som gjennom mange år krevde en nesten  umenneskelig innsats fra moren for å holde ham i live. Denne svakelige gutten følte  merkelig nok et ansvar for landet tross alt. Han ble gift to ganger, men var ikke i stand til å skaffe seg en arving. Det var på denne bakgrunn at han gikk til det skritt å testamentere landet til Felipe av Anjou som sin etterfølger på den spanske trone, noe som senere utløste Den spanske arvefølgestriden. 

Mer i neste nummer.

Read More

Eventyret om Benidorm

Benidorm sett fra motorveien på dagtid, er neppe noe vakkert syn, men ser vi utover turistmetropolen om natten, oppe fra fjellet på Levantesiden, får vi et helt annet intrykk. 

Hvem skulle tro at denne byen, som i dag kryr av turister nesten året rundt, også har en lang og interessant historie å vise til?

Spania er et land som i dag kan vise til Europas absolutt eldste bosetning. Allerede for en million år siden hadde menneskelige skapninger slått seg ned her i landet. Man behøver ikke reise langt sørover fra Benidorm før man finner bevis for slik bosetning.

Rundt år 1000 kom et nytt folkeslag inn i landet, nemlig fønikerne, og videre fulgte grekere, romere, kartagere,  vestgotere og arabere, i tur og orden. Alle satte sitt eget preg på stedene og folket der de slo seg ned, så det er  ikke rart om hele landet er den reneste arkeologiske skattkisten. Praktisk talt alle folkeslagene som invaderte landet var også innom Benidorm for kortere eller lengre tid.

Gravet blir det over alt, også i Benidorm, der man har funnet tydelige bevis for bosetning av iberere som av mange regnes for Spanias urbefolkning, selv om disse også kom utenfra, muligens fra det sørlige Sahara. 

Ibererne levde som stammefolk og baserte hele sin økonomi på fiske. Da fønikere og grekere spredte seg nordover kysten fra Cadiz, var det ikke fritt for at ibererne  tok etter deres seder og skikker. Til og med gravskikkene tok de etter. Dette vet man fordi arkeologene en dag fant en vakker byste av den puniske guden Tanit.

Romerne var blant dem som satte flest spor etter seg, også i Benidorm, der man  har funnet tydelige rester etter en romersk bosetting. I tillegg har man også funnet flere vrak av de en gang så stolte puniske og romerske skip utenfor kysten av Benidorm, båter som havarerte under den andre puniske krig, i kampene mellom Romerne og Kartagerne  om herredømmet over det vestlige Middelhav (219 – 201 f.Kr.). 

Gamlebyen i Benidorm ble i middelalderen anlagt der den ligger i dag først og fremst av  strategiske grunner. Kystlinjen var nemlig stadig utsatt for angrep fra pirater og

kaprere, og dette neset som stikker ut i sjøen egnet seg jo ypperlig som vaktpost.

Den gang araberne landet i Spania i 711, fortsatte de nordover og tok Benidorm området allerede i 713. I over 500 år ble både Benidorm, og  området rundt , regjert og dominert av araberne. En dominans som varte  helt fram til kong Jaime I fra Aragon gjenerobret hele Valencia regionen i 1240-årene.

Muslimene  fortsatte å bo i Benidorm, selv om de den første tiden var både opprørske og fiendtlige innstilt overfor de nye, kristne styresmaktene. Etter hvert jevnet motsetningene seg  ut og de levde stort sett sammen i fred og fordragelighet. Skjønt ikke helt. De kristne var stadig på vakt, de var jo tross alt i mindretall, og hva om araberne fikk forsterkninger fra sine frender i Nord-Afrika? På overflaten rådet nok freden, men den gode trygghetsfølelsen uteble likevel blant de kristne.

Den 8 mai 1325, ble en historisk  nøkkeldato for Benidorm, da mottok de nemlig dokumentet som stadfestet Benidorm som by. Dokumentet beskrev grensene til den nye byen, og bestemte samtidig at byen utelukkende skulle beboes av kristne. Det inneholdt dessuten en bestemmelse som påla  føydalherren både å bygge en borg og å planlegge den nye byen.  

Benidorm var født, men det økonomiske grunnlaget for byen var heller skralt. Første oppgave var derfor å forbedre jordbruket, noe som ikke var så helt enkelt i det steinete og tørre området. Mangelen på kapital, på redskaper og på kunnskaper gjorde at løsningen lå i en utvidelse av det dyrkede arealet. Adelsmannen som var herre over byen skulle aller først ha sitt, uansett om andre måtte sulte. Selv under de harde tørkeperiodene som ødela avlingene, skulle de ha sitt.

Tørken, i tillegg til de stadige piratangrepene, gjorde at folketallet  gikk merkbart ned, og landbruket alene dekket ikke lenger alle utgiftene. Fisket skulle bli redningen for den lokale økonomien. 

Pirat angrepene i 1410 og 1448  ødela både byen og borgen slik at Benidorm nærmest ble avfolket. På 1500-tallet, ble borgen reparert og utvidet flere ganger, uten at det hjalp stort på folketallet. Adelsmannen  Joan de Ribera informerte i 1574 om at det bare fantes noen få fiskerfamilier igjen i Benidorm, uten at disse var fastboende.

Det så svart ut for den lille byen, men med forbedringer av forsvarsverkene og et rikere fiske, vokste omsider Benidorm fram igjen. Det nye vannings-anlegget som i 1701 ledet konstante vannmengder fra innlandet og ut  til kysten, hadde også sitt å si for veksten. Dette prosjektet fra aristokratiet ble fulgt av et dokument , ”Carta de Poblacion”, som bestemte at det måtte bo minst 40 familier innenfor puebloens murer.

I 1715 var tallet på innbyggere 216 sjeler, i flg. dokumentet, iberegnet kvinner og barn. Ved slutten av 1740 årene ble den nåværende kirken, San Jaime, bygget, noe som også førte til en vekst i folketallet. Skikkelig fart på folketallet ble det likevel ikke før fiskerne for alvor lærte seg kunsten å fange tunfisk. De hadde fisket tunfisk helt siden 1300-tallet, men det var først  på 1700-tallet at  fiskerne i Benidorm fant på å utvikle en hel labyrint av nøter for å fange tunfisken. Det var en kunst ingen kunne måle seg med, og som gjorde dem  berømt  rundt hele Middelhavet.  

Under uavhengighetskrigen mot Napoleon i årene 1805 – 1812 ble borgen ødelagt av franskmennene, og krigshandlingene førte til at piratvirksomheten blomstret opp langs

hele kysten. Uvesenet utenfor Benidorm dannet bakgrunnen for at Ferdinand Vll i 1826 grunnla kystvakten. I tillegg til fiske og jordbruk ble også navigasjon en viktig inntektskilde for folket i Benidorm, og folketallet vokste. I 1857 nådde folketallet 3720, og  med en bedre infrastruktur på slutten av 1800-tallet, fortsatte byen å vokse. 

På 1900-tallet, ble det åpnet for en ny økonomisk pilar: Turismen!. I 1925 ble de første sommerhusene bygd, men fart på turismen ble det ikke før etter 1960 årene.

Benidorm i dag og for mindre enn 100 år siden er i sannhet to forskjellige steder.

Read More

Historie

Luksus skipet Principe de Asturias, også kalt Spanias Titanic

Året 1912  forliste tidens mest eksklusive Amerika-båt, Titanic. Et havari vi kjenner godt fra utallige skildringer, mens historien til det andre luksus skipet, som havarerte fire år senere, nemlig Principe de Asturias fra Spania, mer eller mindre har gått i glemmeboken. Også det havariet var en aldeles uventet og forferdelig tragedie.

Principe de Asturias, som kom fra det samme  rederiet som Titanic, nemlig Pinillo, var riktignok en del mindre enn Titanic, men snakker vi om luksus var de langt på vei like imponerende. Den spanske båten på 16 500 tonn, var 160 meter lang og 20 meter bred, og slik skikken var den gangen ble passasjerene fordelt på 1. klasse - 2.klasse - 3. klasse og til slutt ( helt i bunnen av båten) var det en spesiell klasse for emigrantene til Amerika. På første klasse var det plass til 150 passasjerer, på andre og tredje klasse var det plass til 120 stykker, mens det i  bunnen av båten var hele 1.500 emigranter. På første og andre klasse var det tenkt på absolutt alt som kunne få ”gjestene” til å føle seg hjemme og virkelig nyte den lange overfarten til Amerika. Tidens store aviser overgikk hverandre i beskrivelsen av alle denne båtens fortreffeligheter. De hadde så visst ikke tenkt penger da båten ble bygd, vel å merke når det gjaldt utstyr og luksus for de viktigste passasjerene på første og andre klasse. I bunnen av båten var det i alle fall ikke mye luksus å skryte av, passasjerene der fikk bare greie seg som best de kunne under de mest  de kummerlige forhold. 

Bortsett fra selve det luksuriøse var det også tenkt på alt som hadde med sikkerhet å gjøre som f,eks. vanntette skott som skulle hindre de helt store skader om det av en eller annen grunn kom inn vann. Maskinene var også stabilisert slik at de ikke skulle forstyrre freden for passasjerene, hverken med lyder eller unødig risting. Regner vi med alle de som hadde med selve driften av båten, pluss alle som hadde med passasjerene å gjøre var det ikke mindre enn 200 ansatte ombord. Lugarene var store og luftige , med eget bad, eget omkledningsrom, toalettbord av fineste slag og selvfølgelig store og behagelige dobbeltsenger. Spisesalen på øverste dekk var romslig og kledd med japansk eik der alle vindus- og dørkarmer var av valnøtt tre. Det var høyt under taket med et praktfullt, ovalt vindu i midten som slapp inn dagslyset, det hele dekorert med nydelige krystaller. Ved siden av spisesalen lå salen for fiestaer og andre sosiale sammenkomster. Likte man å lese eller skrive  , lå både biblioteket og skrivestuen vegg i vegg, ikke langt fra musikk salen og røkeværelset. (Dette med røkeforbud var ikke oppfunnet enda). Båtens velstående ”gjester” skulle tilbys den mest behagelige, interessante og hyggelige overfarten til den ”Nye Verden” langt i vest. Alle tilbudene, luksusen og den behagelig atmosfæren skapte en egen fornøyd og tilfreds stemning blant rikfolkene, som følte seg både trygge og i de beste hender, der de vandret rundt, pratet og nøt hvert minutt, -  i alle fall helt til de kom over til sydlige Brasil der det utenkelige skjedde som snudde opp ned på alt de hadde tatt for gitt.

Den 17 februar 1916 hadde båten lagt fra kai i Barcelona med kurs for Argentina. Ombord var det i alt 588 personer: Et mannskap på 193 og 395 passasjerer , pluss et ukjent antall blindpassasjerer. I lasterommet lå tonnevis med jern, kopper, bly og tinn i barrer , pluss 20 statuer som skulle overbringes Argentina som gave fra Spania. (Flere av disse statuene ble reddet opp fra havets  dyp i 1991, og er nå utstilt i et museum i Rio de Janeiro)

Turen over havet, like til det sydlige Brasil, hadde gått upåklagelig, men da de 4 mars var  like utenfor anløps stedet Santos, kom de inn i tykk tåke. Ikke bare ble sikten dårlig, men vindstyrken økte til storm, med skremmende store  bølger, lyn og torden, og det i et vanskelig område fullt av undervanns skjær. Været så ikke ut til å bedre seg, og tidlig på natten den 5 mars ble kapteinen tilkalt. Full av bange anelser bestemte han seg for å senke farten betydelig, og å sette i gang tåkeluren, selv om han hatet å forstyrre passasjerenes gode søvn. Dette var alvor, og kaptein Lotina var virkelig bekymret.  Verre enda ble det da det viste seg at stormen hadde ødelagt navigasjons instrumentene. ”Hadde de nå bare kunnet få øye på fyret som han visste skulle være like i nærheten”, men ingen ting var å se før de plutselig oppdaget et lysglimt skremmende nær båten. Nesten i sjokk kom ordrene ”full stopp, -  attover”! Men å stoppe en så stor båt på flekken var selvfølgelig umulig, og kollisjonen med undervannsrevene lot seg ikke hindre. Den kom så brått og var så voldsom at båten bokstavelig talt steilet. De neste minuttene var intet mindre enn et mareritt, slik de få overlevende skildret hendelsen. Da båten flatet ut igjen ble hele skroget revet opp fra fronten til akterenden, vannet strømmet inn, de oppskrytte skottene langs båten til tross. I maskinrommet eksploderte tankene med kokende vann som flømmet over de redsels slagne fyrbøterne, som var uten muligheter for redning. Passasjerene flyktet fra lugarene, noen nakne andre i bare pysjen, panikken spredte seg. Kaptein Lotina gjorde hva han kunne for å få livbåtene på vannet, men bare en av dem kom klar bølgene som stadig slo over båten. Noen i nærheten hørte ham rope ut, ” Gode Gud, alt er ødelagt! Arme folk!” dette skulle bli hans siste ord før en kjempebølge føyet ham til sjøs. 

Det vi vet om alt som skjedde i disse fem minuttene fra kollisjonen  til båten forsvant i havet, kommer fra de få overlevende som alle hadde sin egen opplevelse å fortelle. Det dreide seg om panikken, knivdramaer for å sikre seg plass i en livbåt, fulle båter tatt av bølgene og også en historie om faren som i et forsøk på å redde kone og tre små, mistet dem alle da de ble firet ned. Faren var den eneste som overlevde. Redningsbåtene som omsider kom fram til ulykkes stedet, gjorde en heltemodig innsats for å berge flest mulig av de overlevende blant alle likene som fløt rundt. De ga seg ikke på flere dager, og under over alle undre oppdaget de virkelig en slags flåte av vrakgods etter tre dager, da man var like ved å gi opp letingen etter flere. På ”flåten” var tre menn og en liten guttunge, men hvordan de hadde berget livet gjennom dagene før de ble berget, var nærmest som et under. I tåke, storm og skyhøye bølger, uten mat og drikke i hele tre dager! Ulykken var intet mindre enn en katastrofe som gikk over i historien som den verste noen sinne i spansk sjøhistorie.

Read More

Historie

Spanske Paver på godt og vondt

En ting tror jeg de fleste er enige med meg i - vi er alle forskjellige, og vi har alle våre gode og mindre gode sider. Dette gjelder ikke bare oss vanlig folk men like meget for konger og andre betrodde personer i samfunnet - til og med for Paver! Det er lett å tro, eller lett å forvente at nettopp prester og Paver, kirkens øverste ledere, virkelig er annerledes og mer i tråd med kirkens egen lære. Dessverre, slik er det bare ikke. Historien vet i alle fall å fortelle noe annet.

Den første og verste historien om paver som ikke akkurat var ”mors beste barn” går så langt tilbake i Historien som til 300 tallet. Det startet med den lille kroppen som ble født i år302 og som ble døpt Damaso. Faren hans var spansk, fra Galicia, men da han ble enkemann dro han til Roma for å gå inn i kirken som prest. Dette gjorde selvfølgelig inntrykk på den unge Damaso som med tiden gikk i farens spor og ble ansatt i den samme kirken som faren, i San Lorenzo i Roma. Senere ble han diakon under Pave Liberio, og da denne ble dømt og landsforvist av keiser Constantin, uvisst av hvilken grunn, fulgte Damaso med. Liberio sørget for at han fikk den nødvendige utdannelse og ble ordinert til prest.

Så en dag døde Liberio, og den vel aktede og populære Damaso ble valgt til ny pave 10 oktober år 366. Egentlig var det beundrere blant  prester og trofaste kristne som sto bak utnevnelsen, mens tilhengerne av den andre kandidaten, Ursino, var dypt skuffet over utfallet av valget. Ursino hadde tatt mål av seg som den nye paven, og hadde satset stort på å nå fram til kirkens høyeste embete. At Damaso likevel  skulle vinne valget, gikk hardt inn på ham, og han var ikke bare skuffet men virkelig rasende over forbigåelsen. Denne Ursino var sikkert på mange måter en bra kar, men nå rablet det fullstendig for både ham og hans tilhengere. Resultatet ble den ene gatekampen etter den andre mellom de to kandidatene, der mange ble såret og noen til og med ble drept.  Verst gikk det en dag Damaso og hans tilhengere hadde søkt beskyttelse i kirken Santa Maria de Trastevere. Den forsmådde Ursino og hans våpendragere sprengte døren og strømmet inn i kirken for å ta Damaso. Det ble litt av et slag som resulterte i at 137 av Ursinos tilhengere ble drept av Damasos forsvarere. Uansett hvem man sympatiserer med, var det hele langt fra noen kristen oppførsel av kirkens  fremste menn, og et etterspill ble det da også. Damaso ble stilt for retten, beskyldt for både mord og falskneri, selv om han rett nok ble frikjent etter en nøye gjennomgåelse av saken. Han fikk fortsette som pave, og viste seg snart å være en virkelig bra og dyktig mann som blant annet gjorde det han kunne for å få bukt med både kjetteri og sektvesenet innen kirken.

Mange år senere dukket det opp en annen spansk pave, nemlig han som i ettertid har gått under navnet Papa Luna på Peniscola. Hans historie, eller kanskje vi skulle si, hans karriere ble meget spesiell. Han så dagens lys i 1320 årene, i en liten pueblo litt vest for Zaragoza, og fikk navnet Pedro Martines de Luna. Siden familien var adelig sier det seg selv at gutten skulle få en god utdannelse. Evnerik som han var, imponerte han stadig vekk sine lærere, og alle spådde ham en lysende karriere. Hans utdannelse omfattet både det militære og rettslære, altså jus. Han var veltalende, en dyktig debattant og ikke minst en kløpper når det gjaldt å finne brukbare løsninger på diverse tvister. Han var kort sagt en ener på alle felt og ryktet om denne karen nådde like til Roma og pavestolen. Hele hans historie har jeg fortalt om i den siste Boken min, så her nøyer jeg meg med å konstatere at han med tiden ble valgt til pave. Så skjer det merkelige, denne kjernekaren som alle beundret, skiftet totalt sinnelag fra den dag han ble utnevnt til pave. Nå var det slutt på å være en lagelig og  behagelig samarbeidspartner, nå la han ikke lenger skjul på sitt maktbegjær. Han hadde nådd toppen innen kirken som pave Benedicto XIII, han var klar over sin makt, og han brukte den til fulle. Tidligere hadde han f.eks. hatt et meget godt forhold til den  franske kongen, men nå da han fikk setet i Avignon på gr. av det pavelige skisma, ble han helt umulig, egensindig, tverr og vanskelig på alle måter. Det gikk så langt at den franske kongen sendte sine soldater etter ham. I første omgang gjemte han seg i et kloster, men situasjonen forverret seg så til de grader at han simpelthen rømte over til Spania, der han fikk hjelp av en gammel venn, kong Fernando av Antequera. Papa Luna fortsatte å være så til de grader vanskelig at det endte med at han ble avsatt som pave, noe han aldri godtok. Han fortsatte med å kreve lydighet av konger og adelsmenn, og når de ikke føyet ham på alle felt,  bannlyste han snart den ene og snart den andre, uten at noen tok ham på alvor. Sine siste år bodde han på Peniscola og holdt fast ved at han var den lovlige  pave så lenge han levde. Når vi ser hans historie i sammenheng, virker det unektelig som om  hans glimrende og behagelige vesen før han ble pave, simpelthen var en bevisst oppførsel nettopp for å nå kirkens høyeste embete, slik at han  en gang  kunne triumfere som valgt pave. Han var simpelthen et maktmenneske av verste skuffe, og ikke en kar som fulgte den kristne lære.

Oppe i Xativa ble det i 1431 født en ny kar som også med tiden skulle havne i Roma som kirkens høyeste, og viktigste person, nemlig Rodrigo Borja, eller pave Alexandro VI. Her kunne jeg gjerne ha fortalt den samme historien om dyktighet, veltalenhet, intelligens o.s.v. som jeg fortalte om Papa Luna som ung. 

Rodrigo ble også viden om kjent, og onkelen hans, Alfonso, tok ham tidlig under sine vinger og sørget for at gutten fikk den beste utdannelse. Om ikke Rodrigo selv tenkte så langt, hadde i alle fall onkelen store planer for sin nevø. Onkelen selv var en ansett biskop som til slutt avanserte til pave, noe som hjalp ham til å realisere planene med tanke på nevøen. Denne onkelen, som fikk navnet pave Calixto III, var en bra mann, uten noe dårlige tendenser som har gått over i Historien som et dårlig rykte. Alt han gjorde for Rodrigo var gjort i beste hensikt, og ungdommen gikk gradene mot toppen via mer og mer betrodde stillinger.  Han ble utnevnt til kardinal , til pavelig utsending i Spania, og til biskop  i Valencia den 30 juni 1458, en stilling han beholdt helt til han ble valgt til pave året 1492. Ros og anerkjennelse høstet han over alt, det til tross for ryktene som begynte å gå om hans noe utsvevende liv. Før han ble ordinert til prest hadde han giftet seg og fått noen barn, blant annet ei jente som fikk navnet Lucretia. Som prest kunne han ikke være gift og forlot sin kone, mens han fortsatte med et ”godt forhold” til kvinnene på bordellet. Da onkel Calixto III døde, var ikke den nye Paven Pio II, snauere enn at han sa tydelig ifra om biskop Rodrigos utpregede sencibilitet, og bebreidet ham for hans lettsindige livsførsel - uten at det hjalp noe særlig, og uten at det skadet hans karriere. Rodrigo fortsatte å være den kjente og til-jublede kirkens mann som stadig mottok nye privilegier fra skiftende paver, og med tiden endte opp som  en av sin tids rikeste kardinaler.

Da pave Inocense VIII trakk sitt siste sukk, skulle ny pave utpekes av konclaven, der valget sto mellom  to kandidater, nemlig Rodrigo Borja og Juliano della Rovere y Ascabio Sforza. Rodrigo var ingen selvskreven kandidat, men han var bestemt på å vinne, koste hva det koste ville. Dermed satte han i gang, kontaktet sine motstandere blant kardinalene en for en og lovte dem pengegaver, rike privilegier og diverse høye stillinger dersom han ble valgt. Siden grådighet finnes i alle samfunnsgrupper, også innenfor kirken, ble han valgt med god margin. Etterpå måtte  selv tilhengerne av den tapende part likevel innrømme at den nye paven faktisk var en meget dyktig person. Han fikk orden på Vatikanets økonomi, og han forbedret administrasjonen. Det var også han som sto bak Tordesillas avtalen, der jordkloden ble delt i to mellom Portugal og Spania for å hindre krig og alvorlige konflikter i forbindelse med de nyoppdagede områdene i vest. Den nye pave Alexander VI fikk skikkelig orden på både dette og hint, og han gjorde mye godt. På den annen side ga han heller ikke opp sine mindre bra sider. Ikke bare sørget han for å ha rikelig med kvinner innenfor Vatikanet, men han ble også berømt for sine sexorgier der både prester og biskoper var faste gjester. Når det gjaldt sine egne unger var han en god far som tok seg av dem på beste måte, står det i Historien, men det var ganske tydelig at dette i første rekke gjaldt guttene. Han hadde nemlig også en datter, Lucretia, som  han brukte bevisst for å skaffe seg visse fordeler ved å gi henne bort som kone til betydelige menn i tur og orden hver gang hun ble ledig. (Hun ble jo enke av og til). Alexander VI var heller ikke snauere enn at han brukte henne som en av kvinnene på sine beryktede sexorgier.

Min mor sa bestandig: ” Det finnes brudne kar i alle land” - Etter å ha lest ganske mye om diverse paver, er jeg tilbøyelig til å gi henne helt rett i sin påstand.

Read More

Historie

Lokomobilen, 1800 tallets store håp

England var et foregangs land når det gjaldt bruken av dampmaskinen, og mange rare doninger så dagens lys. I Spania fantes også menn med fantasi, ideer og fremtidsvyer, og som skjelte til Englands oppfinnelser. Her var det mye å lære, og mye som kunne komme Spania til nytte om man bare visste å tilpasse doningene etter de spanske forholdene. Lokomobilen måtte absolutt være noe for landet, tenkte ikke minst den unge ingeniøren Pedro de Ribera

Politisk var 1800 tallet en rotete og vanskelig tid for Spania. Tenk bare på frigjøringskrigen mot Napoleon, den konservative og maktsyke kong Ferdinand VII, Carlistkrigene, enke dronningen Maria Cristina og hennes datter Isabel II for ikke å snakke om alle de ministrene som kom og gikk, etc. Likevel, midt oppe i alt dette skjedde det saker og ting blant folket i landet som ikke hadde noe med hverken politikk eller krig å gjøre. Dette var århundret der den nye oppfinnelsen av dampmaskinen og jernbanen fikk vind i seilene, foruten den merkelige ”bilen” som gikk med damp.

Det er litt rart å tenke på at mange hendelser som en gang var på alles lepper, med tiden bare forsvinner i glemselens mørke. Slik gikk det i alle fall med alt oppstyret rundt den nye oppfinnelsen lokomobilen. James Watt hadde oppfunnet dampmaskinen allerede på 1700 tallet, mens Georg Stephenson skapte modellen for det første lokomotivet i 1814. Verdens første jernbane ble bygd i 1825  nord i England, og her i Spania ble den første jernbanen åpnet i 1848 mellom Barcelona og Mataro.  Samtidig var det noen fremsynte menn borte i England som fant ut at det måtte da gå an å lage en doning drevet av damp for bruk på veiene også, og forskjellige typer så dagens lys både i England og Frankrike. I følge manges mening var dette fullstendig bort i natten, man hadde jo allerede bygget ut et helt nett av jernbaner i Europa, og flere skulle det bli, så hva skulle man med disse såkalte lokomobilene? Veiene var jo ikke engang preparert for noe slikt, dessuten hadde man jo diligencene. På den annen side var det mange som hilste de nye planene med glede, det ville jo være litt av en hjelp når det gjaldt å frakte tunge laster som materialer o.l. til steder utenfor jernbanens ruter. Meningene sto steilt imot hverandre, og absolutt alle mente noe om saken. Her i Spania var det en ung ingeniør som grep ideen med begge hender, nemlig Pedro de Ribera. Dette måtte prøves, og han bestilte en av de berømte doningene fra England og fikk den fraktet til Santander. Derfra skulle den flyttes til Valladolid for så å komme i rute mellom Valladolid og Madrid, en strekning på ca. 250 Km.. Han hadde jo hørt at lokomobilen skulle være i stand til å frakte hele 20 tonn og likevel holde en fart på 10 Km. i timen med sine 12 hestekrefter. Helt utrolig, og faktisk var det mange nok som ikke trodde noe på den påstanden. Det fikk da være måte på å innbille vanlige folk noe sånt!

I oktober 1860  ble denne merkelige doningen satt på land i Santander, uten at noen hadde tenkt alvorlig over hvordan den  skulle fraktes til Valladolid. Intet problem, mente optimisten Pedro, den var jo ment å forflytte seg langs veiene, så da var det jo bare å starte opp med kurs for Valladolid. Fullt så enkelt var det  ikke likevel, og det gikk ikke så lenge før de måtte bite i det sure eplet og bare innrømme at ”veiene aldeles ikke var bygd med tanke på noen slik maskin som denne lokomobilen”. Hest og vogn var greit nok, men dette ”spetakkelet” her måtte bare melde pass overfor humper, steiner, hull og gjørme som var daglig kost på den tids veier. Kong Carlos III hadde riktig nok gjort litt av en innsats for å få veiene i god stand på 1700 tallet, men det gjaldt bare de største hovedveiene. Alle andre veier fikk bare være inntil videre. Ikke noe å gjøre med det, de fikk heller se til å få fraktet det nye vidunderet med jernbanen i stedet, og frem kom den.  I Valladolid hadde folk møtt frem i hopetall, dette monsteret måtte de bare få med seg. Undringen, og begeistringen var enorm da de så den nye lokomobilen som glitret i solen, noe sånt hadde de aldri sett før. Den så imponerende flott ut med eget navn malt på den store tanken, CASTILLA! Den hadde  to digre bakhjul av jern med en diameter på over 2m.. Forhjulene var noe mindre og kunne styres av ”lookføreren” med både ratt og bremse. Bakpå var det plass til de to som skulle sørge for drivstoffet, vann og kull. De kunne også regulere tilførselen av drivstoff slik at farten ble redusert om det trengtes, noe som var ganske  viktig, så de ikke risikerte at doningen ”løp løpsk” når bakkene ble for bratte. 

Kl 3 på ettermiddagen 30 oktober 1860 startet lokomobilen Castilla på sin første tur til Madrid, en tur på 250 Km. som tok ikke mindre enn 18 dager. Noen lynende fart var det ikke, men den fraktet en tyngre last enn noen hester kunne ha greid. På turen trengte den naturlig nok påfyll av drivstoff, et problem de løste ved av og til å legge veien så nært opp til  jernbanen som mulig for å få påfyll derfra.. 

Selvfølgelig var jernbanen en uhyre nyttig oppfinnelse, både med tanke på de reisende og på behovet for frakt, men det kostet penger å anlegge skinner for toget, så man kunne ikke godt forlange et nettverk i likhet med veiene. Det var dette som lå bak tanken om et kjøretøy som på en måte utfylte jernbanen, i alle fall når det gjaldt frakt av tunge materialer og annen last. Mange forskjellige utgaver av doninger drevet av damp så dagens lys på 1800 tallet, men felles for dem alle var simpelthen vekten, og at veiene den gangen jamt over var av dårlig standard.  

Tilhengerne og oppfinnerne av lokomobilen var så fanget av tanken på utnyttelse av dampmaskinen, at de overhode ikke tenkte  på muligheten av å finne et annet drivstoff som kunne gjøre kjøretøyet enklere og lettere. Derimot eksperimenterte de med en form for jernbaneskinner som var festet til selve hjulene, altså en skinnegang som lokomobilen selv hadde med seg. Det ble laget noen av den typen også, men uten særlig suksess og det hele løp ut i sanden etter en tid. Tanken var god, men resultatet med denne dampbilen fikk aldri skikkelig fotfeste. Likevel kan vi si at det var  oppfinnerne av disse klumpete, voldsomme og tungvinte maskinene som faktisk var de heltene som inspirerte de senere oppfinnere av bilen.

Read More

Historie

Fjellet Busa, fra tilfluktssted til fengsel

I Catalunias Pyreneiske fjellheim finner vi fjellet Busa, en utrolig fjellformasjon som strekker seg rett inn i himmelen, med loddrette vegger ned i innsjøen ved fjellets fot. Helt på toppen er det en slette, stor nok til et kapell og noen få hus. For mange hundre år siden ble plassen brukt som et utilgjengelig tilfluktssted, senere som et kirkens sted med kapell og noe bortimot et kloster, senere ble den brukt som en militær forlegning og treningsplass for hæren, for så til slutt å ende opp som et fryktet fengsel for franske fanger under frigjøringskrigen tidlig på 1800 tallet.

Det finnes neppe et land med en rikere lokalhistorie enn Spania, men at dette også gjaldt for fjellpartier, var nytt for meg jeg inntil jeg leste om Busafjellet. Med sin loddrette og glatte fjellvegg rager det 1300 meter over la Llosa dammen, og ender som en flattrykt  tinde med en gressmatte stor nok til noen små hus og et kapell. Veien opp dit er ikke akkurat noen Europavei med biltrafikk. Skal du opp på toppen blir det å streve deg opp den bratte stien i krik og krok forbi eller gjennom fjellpass mellom dramatiske klipper, og balansere deg over de verste juvene via  nifse hengebroer. Det er ikke akkurat noen vei å anbefale for den som har høydeskrekk, mens det for fotoentusiasten derimot må være rene drømmeturen. En gang for mange hundre år siden bodde det en ekte fjellkone her oppe i fjellet . Hun het ganske enkelt Busa, og siden hun var en bemerkelseverdig kvinne som gikk over i historien med ære, har aldri fjellet hennes vært kalt noe annet enn Busa etter henne. 

I hennes tid hendte det at en hel flokk med romere var blitt slått av spanjolene og drevet på flukt opp i fjellene. Forfølgerne hadde kjørt dem hardt, og stakkarene var fortvilet, dødstrette og forkomne da Busa traff dem. Hun fikk inderlig vondt av dem, og som det hjertevarme mennesket hun var, hjalp hun dem opp til et skjulested ingen ukjente ville finne, ikke langt fra selve fjellets topp. Der passet og stelte hun dem, ikke bare en uke eller to, men gjennom en lengre tid til faren var over. Hun holdt dem med  mat og drikke og fikk dem på beina igjen, mens forfølgerne til slutt ga opp jakten og dro sin vei. Hele denne historien er ikke bare  dokumentert, men italienerne har til og med sørget for en inskripsjon over døren på en offentlig bygning, der de gir uttrykk for sin takk til Busa som hjalp deres landsmenn den gang de var i den ytterste nød. 

Noen hundre år senere, nærmere bestemt i år 989, var det en greve, Borrel II av Urgel, som solgte kirken Santa Maria de Lord, samt flere av fjellene i dalen til en diakon -  i dokumentene nevnt som ”Busine-fjellene”. På 1100-tallet nevnes også kirken San Cristobal, som var reist helt på toppen av fjellet. ”Etter denne kirken har man fremdeles bevart romanske buer som hørte til klokketårnet”. står det å lese i dokumenter som ble skrevet så seint som i 1584. Altså rundt 300 år etter at den var i bruk. En ny kirke, eller rettere et kapell eller  en ermita, ble reist på samme plassen med både hus og kloster, men dessverre brøt det ut en voldsom brann i 1693 som ødela det alt sammen. Presten selv reddet seg unna flammene i bare nattskjorten mens han sprang for livet nedover den steinete og bratte stien. Hvordan det gikk med resten av munkene i klosteret, sier merkelig nok ikke historien noe om.

Kirken ble det ikke stort igjen av, men en kirke ville folket ha, selv om den lå både høyt og vanskelig til, og i 1758 ble den faktisk bygget opp igjen. Siden den gang ble dette stedet der oppe på fjellets høyeste punkt, målet for bygdafolkets ”romeria” hvert eneste år i juli måned. En ”romeria” er en felles utflukt til et lite kapell på en høyde der alle som kan krype eller gå er med. Bakgrunnen kan være så forskjellig, kanskje noe de vil takke sin Gud for, en spesiell hendelse som omfatter hele det lille samfunnet, eller det kan være en helgen de vil ære, eller noe annet de brenner for. For oss utenforstående virker det faktisk som om årsaken er mindre viktig enn dette at de får et påskudd til en ekstra fiesta der alle er med. I et av dokumentene står det at denne plassen der opp på fjellet har et kaldt men sunt klima, og at det finnes to brønner der med rikelig vann for både folk og fe. 

Like før uavhengighetskrigen brøt ut, fant general Lacy ut at nettopp dette fjellet egnet seg ypperlig til en treningsplass for det  militære, og da krigen brøt ut i 1808 var militærleiren på plass.  Trening var vel og bra, men nå var det andre behov som var langt viktigere. Den 19 oktober 1810 marsjerte nemlig  Napoleons tropper inn i Solsona, ledet av general MacDonald, med 10 000 infanterister og 800 ryttersoldater. I de sju dagene okkupasjonen varte, underholdt soldatene seg med ran, voldtekter og hærverk, ikke bare i Solsona men også i resten av området. (Solsona ligger noe vest for Busa fjellet). Generalen og soldatene hans  var opptatt av å få tak i biskopen også, men der forregnet de seg likevel. Denne presten hadde de sett på som et enkelt bytte, svak og gammel som han var, men de tenkte ikke over alle sognebarna  som uten et ord  stilte opp for å redde sin kjære prest. I nattens mørke ble presten hentet ut av kirken, og båret på skuldrene til sterke bønder, opp til en trygg og utilgjengelig plass i fjellet. Fjellet ble også redningen for de skrekkslagne innbyggerne rundt på småstedene i dalen under Busafjellene. Alt de eide var ødelagt, situasjonen virket håpløs, men general Lacy var ikke tapt bak en vogn. Han satte i gang med å  samle bønder, frivillige og arrige patrioter til en liten gruppe som var  fast bestemt på å knekke de forhatte franskmennene. Vel var de ikke soldater, og lite visste de om militære handlinger, men ett visste de: De franske soldatene skulle knekkes, og general Lacy var nettopp den rette mann til å få skikk på sin lille gruppe med ”sivile soldater”. Samtidig greide han å omkalfatre hele sin spanske militærleir på toppen av fjellet, og i stedet opprette en skikkelig solid fangeleir. Deretter startet han sin egen frigjøringskrig.

Det tok ikke så lang tid før franskmennene skjønte at dette angrepet deres kanskje ikke var det lureste de hadde funnet på likevel. Spanjolene var lommekjente i området og det var ikke så få franske soldater som ble overrumplet og brakt som fanger opp til toppen av Busa, til et fengsel som har gått over i historien som det rene helvete. Ikke så få av disse franske  soldatene, plaget av sult, sykdom og allverdens elendighet, valgte i sin  fortvilelse å styrte seg utfor fjellet for å få en ende på sin håpløse situasjon. Ordene som ble stående igjen etter dem var : ”Morir en Busa y resurgir en Paris”. (fritt oversatt; ”Dø i Busa, og gjenoppstå i Paris”).

Read More

Mencia de Calderon, en stjerne blant conquistadorene

Hun viste et mot der andre flyktet - hun klarte det mennene ikke greide - hun gjennomførte det ingen andre våget - og, hun fortsatte der andre stoppet. - Dette er det inntrykket vi sitter igjen med etter å ha lest om hennes utrolige bragder etter erobringen av Argentina og Paraguay på 1500 tallet.

Et problem ingen hadde tenkt på, dukket opp da Argentina var erobret. De spanske soldatene hadde gjennomført den viktigste jobben, nå var det styret av den nye kolonien som sto på tapetet. Det ble fredeligere dager, mannfolkene trengte ikke lenger å leve i et konstant alarmberedskap, og andre behov trengte seg på. Naturen krevde sin rett, og så lenge det ikke fantes spanske kvinner i nærheten, vendte de seg til de innfødte kvinnene, og brukte   makt eller list og lempe for å få sin vilje. Resultatet var stadig flere unger med en blandet bakgrunn. Det gikk så vidt at flere av soldatene simpelthen hadde de rene haremer, med opp til 60 kvinner til eget bruk. Det var ikke uten grunn at folk begynte å omtale Rio de la Plata som  ”Muhammeds paradis”, og lederne begynte for alvor å bli bekymret for utviklingen. ”Tenk om det skulle vokse opp så mange mestiser at de til slutt overtok hele området” ?, eller ”tenk om den spanske ”rase” ble utvannet - ?” var nok tanker som plaget spanjolene. Noe måtte gjøres, og da stattholderen døde ble en ny valgt på betingelse av at han, Juan de Sanabria, sørget for å importere flest mulig kvinner fra Spania. Det var ikke bare snakk om å sørge for enslige kvinner, men også hele familier med mange barn skulle hentes over som nybyggere. De tok ingen sjanser, mestisene måtte for all del ikke komme i flertall. I stedet for å satse på Rio de la Plata, der soldatene fortsatte å løse sitt ”problem” på samme måte,  fant de det mer fornuftig å satse på kolonisering i Paraguay, nærmere bestemt i Asuncion.

Juan Sanabria tok med seg sin kone Mencia de Calderon, og dro avgårde med båter og mannskap til Spania for å oppfylle betingelsene for stillingen han hadde fått. Vel fremme tok det ikke lang tid før båtene var  fullastet. 100 ektepar med barn og mer enn 200 enslige kvinner ble stuet sammen så godt det lot seg gjøre før de atter kastet loss og satte kursen tilbake til Sør-Amerika og Paraguay. Det begynte så bra, men det skulle bli en reise med flere problemer enn noen hadde drømt om.

Det første sjokket kom da den nye stattholderen, Juan Sanabria, ble syk og døde like før havseilasen var kommet skikkelig i gang. Det neste var angrepet av franske pirater utenfor Afrikakysten. Besetningene og kapteinene på båtene reiste bust og sto ferdige til å slåss for seg og sitt, mens enken etter Juan satte foten ned, stikk i strid med de kamplystne kapteinenes råd. Vel var hun bare en kvinne, og fullstendig klar over at hun ikke kunne ta ektemannens tittel og ansvar, men på papiret fikk hun stesønnen til å undertegne som ny stattholder, mens hun selv i praksis var den som tok  over kommandoen, som ingen andre følte seg kallet til å ta. Helst ville de ha avlyst hele foretakendet da sjefen døde, det hele virket jo enda mer dumdristig nå under en kvinnelig leder. For enken, Mencina de Calderon, stilte det seg imidlertid noe annerledes. Ektemannen hadde nemlig satset alt de hadde av kapital på denne overfarten, og hun visste bare så altfor godt at hun og barna ville bli satt på bar bakke om ikke oppgaven ble fullført. At kvinnfolk på den tiden ikke ble regnet for noe, og i alle fall ikke kunne ta over en så krevende oppgave som den hun nå sto overfor, bekymret henne overhode ikke. Hun hadde bein i nesen og visste hva hun ville. 

Piratene som hadde dukket opp sto ferdige til å raide båtene deres, mens mannskapet, med kapteinene i spissen, kun tenkte på en ting: å forsvare seg og sitt med livet som innsats. Til deres store forbauselse satte Mencia foten ned, her skulle det ikke slåss, her skulle og ville hun prøve seg med ”Dialog”, som Gar Støre ville ha sagt. Merkelig nok kom de til en avtale, hard men brukbar. Piratene skulle få ta det de ønsket av verdier på båtene, både av utstyr og deler av provianten, mot løfte om ikke å angripe. Mange liv ble spart den gangen, og kvinnene fikk bevare sin ære, noe Mencia så som ikke minst viktig med tanke på dette å finne en ektemann over i Amerika.

På tross av mangelfulle instrumenter, hjalp havstrømmene dem langt på vei til å holde kursen, men storm og uvær fikk dem likevel på avveie til slutt, og forlenget reisen deres. Omsider kunne de gå i land på øya Santa Catarina sør i Brasil, den 10 desember, aldeles utmattet etter en strabasiøs reise på  hele 10 mnt. med  streng rasjonering på både vann og mat. I den tro at de nå var kommet til spansk område, var ikke Mencia snauere enn at hun grunnla en ny by som hun kalte  San Francisco. (San Francisco nord i California er nok mer berømt enn denne lille byen her sør).  Da Portugiserne ble klar over at spanjolene hadde vært frekke nok til å anlegge en by på deres område, kom de stimende per omgående. Dette fant de seg ikke i ! Den portugisiske sjefen , Thome de Souza, jaget dem først ut av området, hvorpå han puttet dem i arresten der de satt i 14 måneder før de greide å rømme. All motgangen hadde ikke bare tæret hardt på kreftene, men også resultert i sykdom og død for mange av deltakerne. De var trette og oppgitte, og orket ikke tanken på å gå ett eneste skritt lenger. Nok var nok, syntes de å mene, men Mencia selv var ikke den som ga opp. Hun sto på, satte mot i dem og var fast bestemt på å nå fram til bestemmelses stedet Asuncion, koste hva det koste ville. Hun fikk tak i en guide som lovte å vise dem veien, men at de kom seg gjennom den første delen der de krigerske tupiene regjerte, var nærmest et under, elendige som de var. Til alt overmål viste det seg at Tupiene også var kannibaler, så de trakk et lettelsens sukk da de omsider kom inn i området til de vennligere guaraniene. Foran dem lå nå en tur på 1600 Km. til fots, gjennom urskog, rundt innsjøer og sumpområder, kryssing av elver og klatring over fjellkjeder. Verst var dette for kvinnene som var fullstendig fri for alt som kunne minne om praktisk turutstyr. At de gikk kledd i hva vi ville kalle fotside selskapskjoler, og med små nette sko som ikke akkurat passet til en slik fottur, gjorde ikke turen lettere, men de kom fram. Hele reisen fra de startet over til Spania og til de kom fram i Asuncion, hadde tatt dem 6 lange år. Ikke rart om de til slutt ble mottatt med all mulig heder og ære. Midt oppe i alt oppstyret holdt Mencia en tale, der hun fortalte om reisen og hva de hadde gått igjennom, samtidig som hun roste ”sin enestående sønn” som hadde ledet dem gjennom hele den vanskelige og anstrengende overfarten. Denne sønnen som hadde stått bak krangel og splittelse av gruppen, og som drømte om å finne noe av alt det sølvet han hadde hørt om, han som insisterte på å bruke båt oppover elven mot Asuncion og omtrent ikke kom av flekken i den sterke motstrømmen. Den som måtte tre støttende til for å hjelpe ham ut av uføret var Mencia. Uten henne ville han aldri ha kommet fram. Tro om han hadde vett nok  til å skamme seg over den ufortjente rosen han fikk? 

I Historie bøkene har Mencias utrolige bragd stort sett vært fortiet - hun var jo bare et kvinnfolk!

Read More