Spanske Paver på godt og vondt
En ting tror jeg de fleste er enige med meg i - vi er alle forskjellige, og vi har alle våre gode og mindre gode sider. Dette gjelder ikke bare oss vanlig folk men like meget for konger og andre betrodde personer i samfunnet - til og med for Paver! Det er lett å tro, eller lett å forvente at nettopp prester og Paver, kirkens øverste ledere, virkelig er annerledes og mer i tråd med kirkens egen lære. Dessverre, slik er det bare ikke. Historien vet i alle fall å fortelle noe annet.
Den første og verste historien om paver som ikke akkurat var ”mors beste barn” går så langt tilbake i Historien som til 300 tallet. Det startet med den lille kroppen som ble født i år302 og som ble døpt Damaso. Faren hans var spansk, fra Galicia, men da han ble enkemann dro han til Roma for å gå inn i kirken som prest. Dette gjorde selvfølgelig inntrykk på den unge Damaso som med tiden gikk i farens spor og ble ansatt i den samme kirken som faren, i San Lorenzo i Roma. Senere ble han diakon under Pave Liberio, og da denne ble dømt og landsforvist av keiser Constantin, uvisst av hvilken grunn, fulgte Damaso med. Liberio sørget for at han fikk den nødvendige utdannelse og ble ordinert til prest.
Så en dag døde Liberio, og den vel aktede og populære Damaso ble valgt til ny pave 10 oktober år 366. Egentlig var det beundrere blant prester og trofaste kristne som sto bak utnevnelsen, mens tilhengerne av den andre kandidaten, Ursino, var dypt skuffet over utfallet av valget. Ursino hadde tatt mål av seg som den nye paven, og hadde satset stort på å nå fram til kirkens høyeste embete. At Damaso likevel skulle vinne valget, gikk hardt inn på ham, og han var ikke bare skuffet men virkelig rasende over forbigåelsen. Denne Ursino var sikkert på mange måter en bra kar, men nå rablet det fullstendig for både ham og hans tilhengere. Resultatet ble den ene gatekampen etter den andre mellom de to kandidatene, der mange ble såret og noen til og med ble drept. Verst gikk det en dag Damaso og hans tilhengere hadde søkt beskyttelse i kirken Santa Maria de Trastevere. Den forsmådde Ursino og hans våpendragere sprengte døren og strømmet inn i kirken for å ta Damaso. Det ble litt av et slag som resulterte i at 137 av Ursinos tilhengere ble drept av Damasos forsvarere. Uansett hvem man sympatiserer med, var det hele langt fra noen kristen oppførsel av kirkens fremste menn, og et etterspill ble det da også. Damaso ble stilt for retten, beskyldt for både mord og falskneri, selv om han rett nok ble frikjent etter en nøye gjennomgåelse av saken. Han fikk fortsette som pave, og viste seg snart å være en virkelig bra og dyktig mann som blant annet gjorde det han kunne for å få bukt med både kjetteri og sektvesenet innen kirken.
Mange år senere dukket det opp en annen spansk pave, nemlig han som i ettertid har gått under navnet Papa Luna på Peniscola. Hans historie, eller kanskje vi skulle si, hans karriere ble meget spesiell. Han så dagens lys i 1320 årene, i en liten pueblo litt vest for Zaragoza, og fikk navnet Pedro Martines de Luna. Siden familien var adelig sier det seg selv at gutten skulle få en god utdannelse. Evnerik som han var, imponerte han stadig vekk sine lærere, og alle spådde ham en lysende karriere. Hans utdannelse omfattet både det militære og rettslære, altså jus. Han var veltalende, en dyktig debattant og ikke minst en kløpper når det gjaldt å finne brukbare løsninger på diverse tvister. Han var kort sagt en ener på alle felt og ryktet om denne karen nådde like til Roma og pavestolen. Hele hans historie har jeg fortalt om i den siste Boken min, så her nøyer jeg meg med å konstatere at han med tiden ble valgt til pave. Så skjer det merkelige, denne kjernekaren som alle beundret, skiftet totalt sinnelag fra den dag han ble utnevnt til pave. Nå var det slutt på å være en lagelig og behagelig samarbeidspartner, nå la han ikke lenger skjul på sitt maktbegjær. Han hadde nådd toppen innen kirken som pave Benedicto XIII, han var klar over sin makt, og han brukte den til fulle. Tidligere hadde han f.eks. hatt et meget godt forhold til den franske kongen, men nå da han fikk setet i Avignon på gr. av det pavelige skisma, ble han helt umulig, egensindig, tverr og vanskelig på alle måter. Det gikk så langt at den franske kongen sendte sine soldater etter ham. I første omgang gjemte han seg i et kloster, men situasjonen forverret seg så til de grader at han simpelthen rømte over til Spania, der han fikk hjelp av en gammel venn, kong Fernando av Antequera. Papa Luna fortsatte å være så til de grader vanskelig at det endte med at han ble avsatt som pave, noe han aldri godtok. Han fortsatte med å kreve lydighet av konger og adelsmenn, og når de ikke føyet ham på alle felt, bannlyste han snart den ene og snart den andre, uten at noen tok ham på alvor. Sine siste år bodde han på Peniscola og holdt fast ved at han var den lovlige pave så lenge han levde. Når vi ser hans historie i sammenheng, virker det unektelig som om hans glimrende og behagelige vesen før han ble pave, simpelthen var en bevisst oppførsel nettopp for å nå kirkens høyeste embete, slik at han en gang kunne triumfere som valgt pave. Han var simpelthen et maktmenneske av verste skuffe, og ikke en kar som fulgte den kristne lære.
Oppe i Xativa ble det i 1431 født en ny kar som også med tiden skulle havne i Roma som kirkens høyeste, og viktigste person, nemlig Rodrigo Borja, eller pave Alexandro VI. Her kunne jeg gjerne ha fortalt den samme historien om dyktighet, veltalenhet, intelligens o.s.v. som jeg fortalte om Papa Luna som ung.
Rodrigo ble også viden om kjent, og onkelen hans, Alfonso, tok ham tidlig under sine vinger og sørget for at gutten fikk den beste utdannelse. Om ikke Rodrigo selv tenkte så langt, hadde i alle fall onkelen store planer for sin nevø. Onkelen selv var en ansett biskop som til slutt avanserte til pave, noe som hjalp ham til å realisere planene med tanke på nevøen. Denne onkelen, som fikk navnet pave Calixto III, var en bra mann, uten noe dårlige tendenser som har gått over i Historien som et dårlig rykte. Alt han gjorde for Rodrigo var gjort i beste hensikt, og ungdommen gikk gradene mot toppen via mer og mer betrodde stillinger. Han ble utnevnt til kardinal , til pavelig utsending i Spania, og til biskop i Valencia den 30 juni 1458, en stilling han beholdt helt til han ble valgt til pave året 1492. Ros og anerkjennelse høstet han over alt, det til tross for ryktene som begynte å gå om hans noe utsvevende liv. Før han ble ordinert til prest hadde han giftet seg og fått noen barn, blant annet ei jente som fikk navnet Lucretia. Som prest kunne han ikke være gift og forlot sin kone, mens han fortsatte med et ”godt forhold” til kvinnene på bordellet. Da onkel Calixto III døde, var ikke den nye Paven Pio II, snauere enn at han sa tydelig ifra om biskop Rodrigos utpregede sencibilitet, og bebreidet ham for hans lettsindige livsførsel - uten at det hjalp noe særlig, og uten at det skadet hans karriere. Rodrigo fortsatte å være den kjente og til-jublede kirkens mann som stadig mottok nye privilegier fra skiftende paver, og med tiden endte opp som en av sin tids rikeste kardinaler.
Da pave Inocense VIII trakk sitt siste sukk, skulle ny pave utpekes av konclaven, der valget sto mellom to kandidater, nemlig Rodrigo Borja og Juliano della Rovere y Ascabio Sforza. Rodrigo var ingen selvskreven kandidat, men han var bestemt på å vinne, koste hva det koste ville. Dermed satte han i gang, kontaktet sine motstandere blant kardinalene en for en og lovte dem pengegaver, rike privilegier og diverse høye stillinger dersom han ble valgt. Siden grådighet finnes i alle samfunnsgrupper, også innenfor kirken, ble han valgt med god margin. Etterpå måtte selv tilhengerne av den tapende part likevel innrømme at den nye paven faktisk var en meget dyktig person. Han fikk orden på Vatikanets økonomi, og han forbedret administrasjonen. Det var også han som sto bak Tordesillas avtalen, der jordkloden ble delt i to mellom Portugal og Spania for å hindre krig og alvorlige konflikter i forbindelse med de nyoppdagede områdene i vest. Den nye pave Alexander VI fikk skikkelig orden på både dette og hint, og han gjorde mye godt. På den annen side ga han heller ikke opp sine mindre bra sider. Ikke bare sørget han for å ha rikelig med kvinner innenfor Vatikanet, men han ble også berømt for sine sexorgier der både prester og biskoper var faste gjester. Når det gjaldt sine egne unger var han en god far som tok seg av dem på beste måte, står det i Historien, men det var ganske tydelig at dette i første rekke gjaldt guttene. Han hadde nemlig også en datter, Lucretia, som han brukte bevisst for å skaffe seg visse fordeler ved å gi henne bort som kone til betydelige menn i tur og orden hver gang hun ble ledig. (Hun ble jo enke av og til). Alexander VI var heller ikke snauere enn at han brukte henne som en av kvinnene på sine beryktede sexorgier.
Min mor sa bestandig: ” Det finnes brudne kar i alle land” - Etter å ha lest ganske mye om diverse paver, er jeg tilbøyelig til å gi henne helt rett i sin påstand.
0 comentarios :
Publicar un comentario