Keiser Karl V førte mange kriger i sin tid, kriger som etter hans ide skulle forene hele Europa under katolsk styre. Kjetteri og Luthers lære var styggedom som han hadde tatt mål av seg å få en slutt på. I tillegg til disse krigene la han også ut på en annerledes krig, nemlig krigen mot piraten Barbarroja (Rødskjegg). Denne krigen hadde ikke mye med religion å gjøre, denne dreide seg om jordiske skatter og vern om liv og helse.I 1530 årene var både Spania og andre land ved Middelhavet alvorlig truet både av tyrkerne , som ønsket å utvide sitt rike vestover, og av piraten Barbarroja, som var en alvorlig trussel for alle kystområdene, ikke minst for Italia og Spania. Tyrkerne ville hevne seg etter ydmykelsen i Ungarn og tapet mot den italienske admiralen Doria i Grekenland. Det var ikke greit for keiser Karl med sultanen Soliman og tyrkerne som presset vestover på en ene siden, og piraten Barbarroja, Solimans kompanjong, på den andre siden som var en alvorlig trussel for kyst strekningene like fra Messina stredet til Gibraltar.
Hverken byer eller utkantstrøk kunne føle seg trygge, ikke en dag kunne de sette seg til bordet og spise i ro og fred, aldri kunne de legge seg om kvelden og stole på en fredelig natt. Alt dreide seg om å styrke forsvaret, bygge nye borger og forsvarsverk, og om mulig sette opp nye, sterke kjettinger tvers over havnen så piratene ikke skulle komme inn til kystbyene. De måtte kort sagt være i full alarmberedskap til enhver tid. Mange mindre puebloer ble til og med forlatt for godt av frykt for den forhatte piraten og hans folk. Dette var rene skjære krigen, og ikke bare angrep fra tilfeldige og kamplystne pirater. Selv ikke Venedig kunne lenger føle seg trygg selv om de hadde erklært seg nøytrale, og både nye og gamle båter lå klare til å lette anker på kort varsel så snart ryktet gikk om at den forhatte Barbarroja var i nærheten. Det var i det hele tatt en uholdbar situasjon, og resulterte i at Keiser Karl V (kong Carlos I i Spania) bestemte seg for å knekke denne banditten en gang for alle, koste hva det koste ville.
Dermed satte han i gang! Ingen ting skulle overlates til tilfeldighetene, han ville selv styre forberedelsene og oppbyggingen av en skikkelig angrepsflåte, ingen ting skulle det spares på - nå skulle Barbarroja til pers, og keiseren selv ville være med i angrepet om det så skulle koste ham livet! I løpet av hele året 1534 ble nye båter bygd i tillegg til de han fikk samlet fra hele imperiet. Roerne til galeiene var de forhatte protestantene fra Tyskland, fire stykker per åre, og med jernlenker på bena slik skikken var. De fleste båtene ble samlet under admiral Doria i Barcelona, mens resten ble samlet syd i Malaga under offiseren Bazan. Båtene ble rikelig utstyrt med både ammunisjon, mat og drikke. Ingen ting ble overlatt til tilfeldighetene, og som kronen på verket lot keiserne bygge sin egen praktfulle båt, med sete under en baldakin av fløyel, vakkert dekorert med religiøse motiver. Ingen skulle tvile på hvem som var hovedpersonen under de forestående kamper der sør ved Tunis. Det skulle være unødvendig å nevne at alt dette kostet en hel formue, og at pengene skrev seg fra kjeltringen Pizzarros røvinger i Peru.
I juni var alt klappet og klart, og allerede den 14 lettet de anker med kurs for Tunis, under hurrarop, jubel og begeistring fra folkemengden som hadde møtt fram for å se dem vel avgårde. En mektig armada var det da også som forlot havnen i Sardinia, med sine 74 galeier, 300 seilskip og 30 000 mann. Det måtte ha vært litt av et syn! Endelig skulle de ta knekken på den forhatte piraten.
Etter en måneds beleiring oppnådde de en bresje i forsvarsmuren, og etter blodige kamper med tap av mange menneskeliv inntok de borgen og seieren var sikret. Stor var deres forundring da de blant ruinene fant mengder av kanon ammunisjon merket med den franske lilje. Det var en kjent sak at forholdet mellom kong Frans I i Frankrike og kong Carlos I i Spania ikke var det beste, men dette hadde de ikke ventet likevel.
Da motstanderne skjønte at slaget var tapt, var det ikke ende på desertører som kom over til de kristnes rekker, mens Barbarrojo selv fant det mest fornuftig simpelthen å stikke av. Hvor det egentlig ble av ham, var det ingen som visste, men borte var han og alle regnet med at han var overvunnet for alltid. Det varte heller ikke lenge før ryktene om hans død spredte seg over alt, og folk trakk et lettelsens sukk, - endelig kunne de slappe av. Keiser Karl vendte hjem som den store erobrer og forkjemper som var villig til å ofre livet for sin tro. Keiseren ble hyllet, og fiestaer ble arrangert over alt, selvfølgelig også med et fyrverkeri det gikk gjetord om lenge etterpå. I alle byer, puebloer og bosettinger langs kysten både i Italia og Spania ble det festet i dagevis. Under en av disse fiestaene, et kjempe karneval på øya Menorca, oppdaget de plutselig flere båter på vei inn mot havna under spansk flagg. Dette var sikkert folk som ville være med og feste, og i den tro sto jubelen i taket og en av båtene avfyrte til og med en velkomstsalutt i pur glede over besøket. Det er ikke vanskelig å tenke seg deres forskrekkelse og redsel da salutten ble besvart med en ekte kanonade som rammet både båter og forsvarsverk på land. Det de hadde trodd var en saga blott, viste seg nå å være ramme alvor: Piraten Barbarrojo hadde kommet tilbake for å ta hevn etter keiserens angrep på Tunis. Panikken spredte seg da kjeltringene strømmet på land, og karnevalet, fiestaen og gleden over Barbarrojas ”endelikt”, endret seg til den rene massakren. Alle forsvarsverkene ble ødelagt, og byen ble robbet for alt av verdi, mens 1800 personer ble tatt til fange, og senere solgt som slaver på markedet i Argel. Keiser Karls angrep og seier over Tunis, sammen med hans nyvunne glorie som kristendommens forkjemper, hadde mistet sin verdi, og Barbarrojas terrorvelde var atter et faktum. Barbarrojo var ikke død, han hadde bare flyktet fra Tunis, og samlet en ny flåte klar til å ta hevn, og atter spre sitt terrorvelde over de kristnes havområder. Etter den korte perioden med fred og frihet, fortsatte Barbarroja å angripe og å terrorisere den kristne verden i hele det vestlig Middelhavet, like til sin død i Konstantinopel året 1556, bare to år før keiser Karl V dro sitt siste sukk i Juste kloster året 1558.
0 comentarios :
Publicar un comentario