Folk jeg møtte på veien

Krisesituasjonen på Costa Blanca - etter seks år med nedgangstider

Intervju med Maria Marcet, 42 år. Hun var filialsjef i Costa Blanca Savingsbank. Hadde 15 års ansienitet og 5 år som filialsjef. Hun er skilt og har en datter. Vi lar Maria selv fortelle om hva som har hendt henne og familien:

Vi som jobbet i Costa Blanca Savingsbank var ikke klar over korrupsjonen og alle de usikre prosjektene som bankledelsen ble tvunget til å investere i av de kyniske politikerne i Valencia. Temaparken Terra Mitica var et slikt pengesluk. Filmbyen Ciudad de la Luz, sør for Alicante, et annet pengesluk. Likeledes flyplassen uten fly i Castellón, for bare å nevne noen!

Etter hvert som flere av disse prosjektene gikk konkurs greidde ikke Costa Blanca Savingsbank  å holde seg solvent lenger og plutselig en dag så gikk den også konkurs! Deretter ble den solgt; - det sies for én Euro,  til den landsdekkende storbanken Banco de Unidad.  Skiltene ble tatt ned, flere filialer rundt omkring ble stengt og så var det sic transit Costa Blanca Savingsbank. Vekk som ei sviske fra én dag til den neste!

Jeg var filialsjef i en av de travleste filialene til Costa Blanca Savingsbank på hele Costa Blanca. Hadde vært filialsjef i over fem år, den dagen det smalt. Jeg hadde nettopp kjøpt meg ny flott leilighet med et gunstig banklån. Datteren min hadde begynt på Buena Vida privatskole og Costa Blanca Savingsbank hadde nettopp tilbudt sine ansatte et rentefritt billån. Derfor hadde jeg kjøpt ny Citroen. Med andre ord, dette var  la dolce vita uten bekymringer. Jeg trodde at jeg var safe og framtida så lyserød ut. Sov godt om natta og trivdes med min jobb som filialsjef og kunderådgiver. 
Skal jeg sammenlikne hendelsene i de neste dagene og ukene så må det bli vulkanen Vesuv´s utbrudd  som på kort tid forvandlet Pompeiibyen til en gravplass. Sparebanker har strengere lover enn forretningsbanker. Sparebanker er derfor sikrere og skal kun investere i gullkantede prosjekter. Men denne regelen ble så absolutt brutt og plutselig en dag var det hele slutt. Det var dette som mange av vi ansatte ikke var klar over. Jeg hadde kontrakt hvor det sto at jeg var fast ansatt og trodde derfor at jobben var sikker. Men jeg fant ut at banken kunne sparke meg på dagen med begrunnelsen konkurs!

Livet  uti det Spanske er ikke alltid lett å forstå.
For oss skandinaver som enten bor her fast, eller tilbringer vinteren sørpå, blir livet ofte litt på siden av spaniernes liv. De fleste av oss har liten kontakt med det spanske miljøet. Språket er heller ikke lett, så vi får ikke innsyn i Livet uti det Spanske og  derfor blir vi ikke klar over hvor ille det er hos mange familier rundt omkring.
I dag er det fire år siden Maria ble satt på gaten. Maria leier i dag ett rom med adgang kjøkken i et bo-kollektiv. Der bor hun med sin tolv år gamle datter. På leiligheten som banken tok tilbake var det betalt ned 78.000 Euro på lånet, men disse pengene tapte hun alle sammen.   Egentlig krevde banken at Maria Marcet skulle  tilbakebetale resten av boliglånet også, en sum på 122.000 Euro, men det kan hun ikke. Citroenen er også forsvunnet og alle avdragene på bilen er tapt. Paro´n (arb.led.trygden) er det slutt på og hun har nå henvendt seg til Caritas for å få hjelp.

I halvannet år etter at hun mistet jobben fikk Maria også arbeidsledighetstrygd, Paro,  i alt 600 Euro i måneden. Da denne var slutt gikk hun til sosialkontoret for å få hjelp. På sosialkontoret er hjelpen meget begrenset: I et halvt år får du 200 Euro pr. måned, men så er det slutt.
Så etter seks måneder, da sosialkontoret   sluttet å betale Maria de 200 Euros i måneden, og etter at Paro´n også var slutt -  ja, da sto banksjefen  på bar bakke. Sosialkontoret  foreslo at hun kunne gå og få hjelp hos familie og venner. Men det er da du merker at dine venner og bekjente  er forsvunnet, forteller Maria Marcet.  Du treffer dem på gata; men de ser en annen vei og haster forbi. Mange av dem er kunder  som du tidligere, i de gode tidene, kanskje hjalp som kunderådgiver da de selv den gang var i knipe, men nå er du luft.   Med naboer ble det det samme. Et par av mine barndomsvenner holder kontakten og en av dem har hjulpet meg et par ganger.
Min erfaring er at når du er fattig og arbeidsløs vil ingen ha noe med deg å gjøre.  Jeg har nå vært arbeidsløs i fire år. Av og til når jeg våkner om morgenen og kjøleskapet er skrapt for mat, da tenker jeg: Er det verdt strevet å holde på med dette, det er jo håpløst.
I dag jobber Maria Marcet et par dager i uka i et forsikringsselskap, men det bringer ikke inn nok til å leve av. Hun tjener 586 Euros i måneden pluss en liten kommisjon.  Ingen lett jobb for de fleste har  allerede en forsikring.
Livet mitt er blitt en stor snøball, sier Maria.   Den er for stor til at jeg kan betale og den bare vokser og vokser. Hver måned har jeg mange utgifter. Jeg må betale vann, strøm, husleie og fellesutgifter. For tiden skylder jeg kommunen 700 Euro i  direkte utgifter. Her er det ikke nok til å leve av og ikke nok til å dø av! Snøballen ruller og blir bare større og større. Gjelden min vokser og vokser! Her ser jeg ingen løsning!
Hver dag leter Maria etter jobber på internet og hun sender ut femti CV- søknader  hver uke. Jeg håper å finne en jobb som betaler husleie og mat. Det er alt jeg trenger, sier Maria Marcet. 
Når det gjelder kollegaene mine i Costa Blanca Savingsbank så jobber de fleste ikke lenger i banken. Men de få av mine gamle kollegaer som fremdeles er i det som nå er storbanken Banco de Unidad, de er meget uglade. Presset fra hovedkontoret er enormt og kundene er heller ikke glade i dagens situasjon. En god del av dem tapte store beløp daCBS gikk konkurs. Flere av mine tidligere kollegaer er i dag blitt syke og er under psykiatrisk behandling for depresjon.
Ja, dette var historien om banksjefen i krisetider. Ikke lett å finne noen løsning på problemene til Maria Marcet. Men hun har mye godt å si om enkeltmennesker, fremmede mennesker med giverglede som har hjulpet henne over flere kneiker. Her vil vi ikke nevne navn, men faktum er at det blant nordmennene på Costa Blanca finnes flere ildsjeler som virkelig gjør en innsats for å hjelpe sine medmennesker, - slike som Maria Marcet og datteren. Hun nevnte spesielt den hjelpen som nordmenn har ydet henne.

Noen tanker hos Maria Marcet etter det hun har vært igjennom:
Det verste med å miste jobben og et normalt liv er at du føler deg kastet ut av samfunnet. Et samfunn må ta vare på sine velutdannede og sørge for at disse får beholde sitt arbeid og kan bevare sin  verdighet. Denne gruppen har mye å gi, men da må sosialkontorene ikke bare preike og riste på hodet, men aktivt gå inn for å hjelpe denne samfunnsgruppen til å bevare sin verdighet og beholde følelsen av at de er med og driver samfunnet.
Hvis ikke den sittende regjering snart forstår at den har et sosialt ansvar for alle dem som er arbeidsløse i Spania i dag, særlig de over 50% unge som ikke har arbeid eller studieplass, hvis ikke regjeringen gjør noe med dette så kommer det en voldelig bølge som vil endre strukturen.  Da vil de misfornøyde gå på politikerne. 

Posted in: Aktuelt Spania , folk jeg møtte på veien , krisen