Mens FNs Klimapanel IPPC etterhvert har justert ned sine antakelser om hvor følsom temperaturøkningen er for CO2-konsentrasjon i atmosfæren, har de nå kastet ut en ny brannfakkel.
Menneskelige utslipp av CO2 vil føre til surere miljø (fallende PH-verdi) i havene og dermed true miljøet der. Påstandene har satt i gang forskermiljøer som ønsker å prøve om disse påstandene holder vann. To spørsmål er sentrale. 1. Vil PH-verdien synke? 2. Hvilke effekter vil det få for livet i havet?
Det hersker stor uenighet om hvordan en større CO2-konsentrasjon i atmosfæren vil påvirke havkjemien. (Husk at kun 3-4 prosent av klodens CO2-utslipp er menneskeskapt, resten er naturlige utslipp). IPCC hevder at vi ved år 2100 vil kunne få senket pH-verdien med 0,4 enheter, fra litt over 8 til 7,6, men selv det er fremdeles godt basisk. (PH-nøytral=7,0). Noen forskere mener en eventuell endring knapt vil være målbar, mens andre hevder at vi maksimalt vil få halvparten så stor reduksjon av hva IPCC hevder.
Vitenskapen kjenner ennå ikke stabiliteten til de enkelte karbonatmineralene, eller hvilken avrenning vi får av Ca2+ (calsium-ion) til havet, samt effektene av andre biologiske prosesser. Noen oppløsning av all kalk i havet skjer ikke, slik som skremselspropogandaen hevder. I mer enn 600 millioner år har vi hatt kalkstein i sjøen, med langt mer CO2 i atmosfæren enn i dag. Havet har altså aldri vært surt, og vil heller aldri bli det pga CO2. Den viktigste årsaken til at marint liv ikke vil få noen knekk med mer CO2 i atmosfæren, er at produktiviteten stiger med økende havtemperatur, noe som IPCC hevder vil skje. Da øker også kalkdanningsraten (kalsifiseringen), noe som motvirker lavere PH. Mange eksperter mener at kalkdanningsraten ved kommende århundreskifte, betinget av høyere havtemperatur, vil ha steget med hele 35 % i forhold til før industraliseringen.
Dyr og planter er tilpasset miljømessige endringer. Historien forteller oss at hummer og andre krepsdyr og koraller, kan takle pH-endringer. Om ikke hadde de for lengst vært utdødd. Både fysiologisk og evolusjonært har dyre- og plantearter stor elastisitet. Forskning viser også at vi skal være svært forsiktige med å trekke slutninger fra laboratorieforsøk med dyr og planter under lavere pH-verdier. Det er svært vanskelig å etterligne forhold i den virkelige verden, og forsøkene forteller ofte lite om hvordan livsformene klarer seg ute i naturen, der PH-verdien varierer betraktelig, enda mer enn hva IPCC predikerer. Dyr og planter er tilpasset slike svingninger. Om mennesket er den største trusselen for hummeren, er det at vi fisker opp bestanden til den ikke lenger er bærekraftig. Om ikke, vil vi nok ha med både hummer og andre krepsdyr inn i et eventuelt varmere og mer karbonrikt klima.
0 comentarios :
Publicar un comentario