Nylig fylte Aktuelt Spanias faste spaltist og forfatter Solfied Gjelsten 89 år. Den spreke pensjonisten, som gav ut sin tredje bok 88 år gammel, har tenkt å fortsette med skriving og sine daglige turer så lenge hun er i stand til det.
For på tross sin høye alder er Solfried en usedvanlig sprek dame. Hver morgen og før de fleste har kommet seg ut av dyna er hun ute og spaserer i de tidlige morgentimer. Da går hun i lavlandet på avsidesliggende stier- fjernt fra trafikk og larm. Er man tidlig nok ute, kan man også se henne forsere de bratteste trappene opp til kirkeplassen i Altea! Etterpå går hun hjem for å stelle istand frokost til seg og ektemannen Peder. Deretter setter hun seg ved PC for å skrive. Dette er en rutine som hun nødig bryter.
Hun sier at dette er medisin for hode og kropp.
-Det hender at jeg helst vil legge meg ned og sove videre. Men når jeg først er i farta, nyter jeg turene i fulle drag. Slik får jeg anleding til å tenke i fred og ro. Så tidlig er det dessuten et perfekt fotolys!
- Du skulle bare visst hvor fantastiske morgenstemninger jeg opplever idet natten begynner å bli dag, sier hun entusiastisk på sin umiskjennelige blandingsdialekt mellom romsdaling og østlending. Intervjuet finner sted på kirkeplassen i Alfaz del Pi. Denne dagen har hun spasert fra boligen et godt stykke unna til sentrum. Fra ei snor rundt halsen henger hennes faste følge, kameraet. For Solfried er også en habil fotograf!
Også venner av Solfried får ta del i hennes hverdags-anektoter og bilder. For 89-åringen er også på FB!
-Det er min måte å pause på mens jeg sitter ved Pc-en. Og dessuten er det en fin måte å holde kontakten med fjern og nær på, blant annen med datter og familie i USA.
Pilgrimstur for andre gang
I mai ifjor forsøkte Solfried seg for andre gang på pilgrimsturen til Santiago de Compostela.
-Dessverre måtte jeg gi meg etter 70 kilometer fordi ryggen fikk nok. Man aner en liten irritasjon i stemmen når hun forteller dette. For Solfried er en dame som gjennomfører sine mål.
Den første pilgrimsturen tok hun forøvrig i en alder av 80 år.
-Jeg hadde så lyst å prøve igjen. Og jeg har iallefall prøvd. For hvordan kan man vite at man ikke mestrer uten å prøve, sier hun fornuftig. De samme svaret har hun når det gjelder skrivingen. Eller alt annet her i livet. For hverken den unge eller eldre Solfried har vært særlig redd for å begi seg ut i ukjent terreng.
Bonderomantikk og kastrerte griser
Solfried er opprinnelig fra Oslo. En sommerjobb i 1948 på en gård i Romsdal endte i ekteskap og barn med odelsgutten Peder Gjelsten. Det var et forhold bygget på to verdener, men som holdt mot alle odds.
Brutal overgang
-Det var ikke mange i bygda som hadde tro på et varig forhold, må du tro, sier hun. Hun legger til at livet på gården i den lille bygda Fiksdal var så fjernt fra livet i hovedstaden med de kulturelle aktiviteter som hun var vant til som man kunne komme. Huskonserter og piano, lesing og adspredelser måtte vike plassen for hardt gårdsarbeid.
Hun karakteriserer overgangen som brutal:
-Jeg var helt blank! Nå måtte jeg lære meg alt fra matlaging til melking. Arbeidet startet klokka seks med fjøsstell. Deretter var det frokost og gårdsarbeid til langt på kveld, bare avbrutt av spisepauser. Overgangen fra universitetskrakken var enorm. I bygda hadde man ikke tro på at byjenta som ikke hadde gjort et skikkelig dagsverk i sitt liv skulle klare dette!
-Men jeg er sta og bestemte meg at dette skulle jeg greie. Bygdefolket skulle ikke få rett i at odelsgutten på Gjelsten gård hadde rotet seg bort i et bykvinnfolk som ikke kunne annet enn boklig lærdom! Så jeg gikk på med krum hals og jeg gjorde alt som Peder sa, selv om det også innebar noen pek:
-I all min uvitenhet kastrerte jeg grisunger! Etterpå fikk jeg jo vite at dette hadde aldri noen bondekone gjort før meg!
Jeg som bare hadde lest og studert meg gjennom livet måtte lære meg alt det en bondekone skulle beherske, som stell av dyra på gården, matlaging og bakst. Og etterhvert fikk vi fem jenter. Da måtte jeg lære å strikke og sy barneklær også. Jeg tok korrespondansekurs i gjødsellære, landbruksøkonomi og landbruksregnskap for å fylle mine kunnskapshull. Året etter ble jeg spurt om jeg kunne påta meg undervisning for framhaldskoleelvene i bygda.
Politiker og kronikkør
Man aner at den unge Solfried i likhet med den eldre må ha hatt et usedvanlig pågangsmot og en energi utenom det vanlige. Ikke bare var hun etter hvert blitt en dyktig bondekone og flerbarnsmor, men hun ble også valgt inn i formannskapet i kommunen. Og hun satt som medlem i Norsk Kulturråd og i Kringkastingsrådet foruten i vervet som nestformann i Norges Velforbund. Ledervervet i Bondekvinnelaget hadde hun i 20 år. Og hun skrev kronikker for en hovedstadsavis.
-Det var lange dager og ofte korte netter, medgir hun.
Fra gårdsliv til Spania
I 1986 gav ekteparet opp bondelivet og satte kursen mot Costa Blanca. Men her levde de langt fra det late liv. Det gikk ikke lang tid før de engasjerte seg i lokalmiljøet.
-Vi havnet i et nabolag med fantastiske mennesker. Og ikke nok med det, legger hun begeistret til:
-Her i Alfaz stod tilbudene om å delta eller bidra med noe i kø! Dersom man hadde interesse for noe var det bare å starte en gruppe. Den norske klubben var åpen for dette. I tillegg innbød den vakre naturen til utflukter og turer.
Naturlig integrert
Det tok ikke lang til før Solfried sammen med venner og naboer startet studiering i litteratur og kunst. Senere ledet hun en historiegruppe, ble skribent i det lokale magasinet og var med i programmer i den norske radioen. Og hun og Peder ble turledere i den flotte fjellheimen som omringer området.
-Dere bodde i et norsk miljø og holdt dere til aktiviteter i den norske klubben. Hva med integrering?
- Peder har alltid vært en kløpper i språk. Og i tillegg har han en egen evne til å bli kjent med folk. Vi hadde ikke vært lenge i Spania da vi fant ut at vi trengte en liten casita. Arbeidsfolkene kom fra landsbygda ikke langt unna. De inviterte oss hjem til foreldrene sine. Der gikk vi på turer i fjellet og ble kjent med lokalbefolkningen.
Integreringen kom mer eller mindre av seg selv gjennom naturlig omgang og åpenhet.
Senere flyttet også yngstedatteren Marit, som tidligere bodde i Madrid, til Costa Blanca. Solfried og Peder har dermed både barn, barnebarn og svigersønn i nabolaget.
Forfatter som 80-åring
På vårparten det året Solfried fylte 80 år ble hun spurt om hun kunne utgi en bok om spansk historie på bakgrunn av kunnskapene sine. Til jul samme år den ferdig. Noen år senere lå en neste bok i hyllene. Denne gang var det artiklene i magasinet som var utgangspunktet. Desember 2013 var den siste boken ute på markedet.
Hvorfor spansk historie?
-Jeg mener at for å forstå kulturen og folket i det landet man bor i, må man også kjenne historien. Historien er utgangspunkt for vårt syn på livet.
Jeg prøver å få med meg det meste fra de eldste tider og frem til nyere historie. Det er et krevende arbeid, og det trenges nok en god del stahet og vilje for å studere og sette seg inn i disse tingene. Men den staheten har jeg altså. Om det kommer flere bøker om historie vet hun ikke.
-Men livet mitt i seg selv har vært så rikt og variert at det kunne vært morsomt å skrive om det, avslutter hun.
