Aktuelt Spania

La mejor revista de Marina Baixa para el mundo escandinavo.

Aktuelt Spania

La mejor revista de Marina Baixa para el mundo escandinavo.

Aktuelt Spania

La mejor revista de Marina Baixa para el mundo escandinavo.

Aktuelt Spania

La mejor revista de Marina Baixa para el mundo escandinavo.

Aktuelt Spania

La mejor revista de Marina Baixa para el mundo escandinavo.

Mostrando entradas con la etiqueta forfatter. Mostrar todas las entradas
Mostrando entradas con la etiqueta forfatter. Mostrar todas las entradas

viernes, 12 de septiembre de 2014

Solfried Gjelsten (89): Fra bondekone i Romsdal til forfatter i Spania


Nylig fylte Aktuelt Spanias faste spaltist og forfatter Solfied Gjelsten 89 år. Den spreke pensjonisten, som gav ut sin tredje bok 88 år gammel,  har tenkt å fortsette med skriving og sine daglige turer så lenge hun er i stand til det.

For på tross sin høye alder er Solfried en usedvanlig sprek dame. Hver morgen og før de fleste har kommet seg ut av dyna er hun ute og spaserer i de tidlige morgentimer.  Da går hun i lavlandet på  avsidesliggende stier- fjernt fra trafikk og larm. Er man tidlig nok ute, kan man også se henne forsere de bratteste trappene opp til kirkeplassen i Altea! Etterpå går hun hjem for å stelle istand frokost til seg og ektemannen Peder. Deretter setter hun seg ved PC for å skrive. Dette er en rutine som hun nødig bryter. 
Hun sier at dette er medisin for hode og kropp.
-Det hender at jeg helst vil legge meg ned og sove videre. Men når jeg først er i farta, nyter jeg turene i fulle drag.  Slik får jeg anleding til å tenke i fred og ro. Så tidlig er det dessuten et perfekt fotolys!
- Du skulle bare visst hvor  fantastiske morgenstemninger jeg opplever idet natten begynner å bli dag, sier hun entusiastisk på sin umiskjennelige blandingsdialekt mellom romsdaling og østlending. Intervjuet finner sted på kirkeplassen i Alfaz del Pi. Denne dagen har hun spasert fra boligen et godt stykke unna til sentrum. Fra ei snor rundt halsen henger  hennes faste følge, kameraet. For Solfried er også en habil fotograf! 
Også venner av Solfried  får ta del i hennes hverdags-anektoter og bilder. For 89-åringen er også på FB!
-Det er min måte å pause på mens jeg sitter ved Pc-en. Og dessuten er det en fin måte å holde kontakten med fjern og nær på, blant annen med datter og familie i USA.

Pilgrimstur for andre gang
I mai ifjor forsøkte Solfried seg  for andre gang på  pilgrimsturen til Santiago de Compostela. 
-Dessverre måtte jeg gi meg  etter 70 kilometer fordi ryggen fikk nok. Man aner en liten irritasjon i stemmen når hun forteller dette. For Solfried er en dame som gjennomfører sine mål.
Den første pilgrimsturen tok hun forøvrig i en alder av 80 år.
-Jeg hadde så lyst å prøve igjen. Og jeg har iallefall prøvd. For hvordan kan man vite at man ikke mestrer uten å prøve, sier hun fornuftig. De samme svaret har hun når det gjelder skrivingen. Eller alt annet her i livet.  For hverken den unge eller eldre Solfried har vært særlig redd for å begi seg ut i ukjent terreng.

Bonderomantikk og kastrerte griser
Solfried er opprinnelig fra Oslo. En sommerjobb i 1948 på en gård i Romsdal endte i ekteskap og barn med odelsgutten Peder Gjelsten. Det var et forhold bygget på to verdener, men som holdt mot alle odds. 

Brutal overgang
-Det var ikke mange i bygda som hadde tro på et varig forhold, må du tro, sier hun. Hun legger til at livet på gården i den lille bygda Fiksdal var  så fjernt fra livet i hovedstaden med de kulturelle aktiviteter som hun var vant til som man kunne komme. Huskonserter og piano, lesing og adspredelser måtte vike plassen for hardt gårdsarbeid.

Hun karakteriserer overgangen som brutal:
-Jeg var helt blank! Nå måtte jeg lære meg alt fra matlaging til melking. Arbeidet startet klokka seks med fjøsstell. Deretter var det frokost og gårdsarbeid til langt på kveld, bare avbrutt av spisepauser. Overgangen fra universitetskrakken var enorm. I bygda hadde man ikke tro på at byjenta som ikke hadde gjort et skikkelig dagsverk i sitt liv skulle klare dette!
-Men jeg er sta og  bestemte meg  at dette skulle jeg greie. Bygdefolket skulle ikke få rett i at odelsgutten på Gjelsten gård hadde rotet seg bort i et bykvinnfolk som ikke kunne annet enn boklig lærdom! Så jeg gikk på med krum hals og jeg gjorde alt som Peder sa, selv om det også innebar noen pek:
-I all min uvitenhet kastrerte jeg grisunger! Etterpå fikk jeg jo vite at dette hadde aldri noen bondekone gjort før meg! 
Jeg som bare hadde lest og studert meg gjennom livet måtte lære meg alt det en bondekone skulle beherske, som stell av dyra på gården, matlaging og bakst. Og etterhvert  fikk vi fem jenter. Da måtte jeg lære å strikke og sy barneklær også. Jeg tok korrespondansekurs i gjødsellære, landbruksøkonomi og landbruksregnskap for å fylle mine kunnskapshull.  Året etter ble jeg spurt om jeg kunne påta meg undervisning for framhaldskoleelvene i bygda.

Politiker og kronikkør
Man aner at den unge Solfried i likhet med den eldre må ha hatt et usedvanlig pågangsmot og en energi utenom det vanlige. Ikke bare var hun etter hvert blitt en dyktig bondekone og flerbarnsmor, men hun ble også valgt inn i formannskapet i kommunen. Og hun satt som medlem i Norsk Kulturråd og i Kringkastingsrådet foruten i vervet som nestformann i Norges Velforbund.  Ledervervet i Bondekvinnelaget hadde hun i 20 år. Og hun skrev kronikker for en hovedstadsavis.
-Det var lange dager og ofte korte netter, medgir hun. 

Fra gårdsliv til Spania
I 1986 gav ekteparet opp bondelivet og satte kursen mot Costa Blanca. Men her levde de langt fra det late liv. Det gikk ikke lang tid før de engasjerte seg i lokalmiljøet.
-Vi havnet i et nabolag med fantastiske mennesker.  Og ikke nok med det, legger hun begeistret til:
-Her i Alfaz stod tilbudene om å delta eller bidra med noe i kø! Dersom man hadde interesse for noe var det bare å starte en gruppe. Den norske klubben var åpen for dette. I tillegg  innbød den vakre naturen til utflukter og turer.  

Naturlig integrert
Det tok ikke lang til før Solfried  sammen med venner og naboer startet studiering i litteratur og kunst. Senere  ledet hun en  historiegruppe, ble skribent i det lokale magasinet og var med i programmer i den norske radioen. Og hun og Peder  ble turledere i den flotte  fjellheimen som omringer området.
-Dere bodde i et norsk miljø og holdt dere til aktiviteter i den norske klubben. Hva med integrering?
- Peder har alltid vært en kløpper i språk. Og i tillegg har han en egen evne til å bli kjent med folk. Vi hadde ikke vært lenge i Spania da vi fant ut at vi trengte en liten casita.  Arbeidsfolkene kom fra landsbygda ikke langt unna.  De inviterte oss hjem til foreldrene sine. Der gikk vi på turer i fjellet og ble kjent med lokalbefolkningen. 
Integreringen kom mer eller mindre av seg selv gjennom naturlig omgang og åpenhet. 
Senere flyttet også yngstedatteren Marit, som tidligere bodde i Madrid, til Costa Blanca. Solfried og Peder har dermed både barn, barnebarn og svigersønn i nabolaget.

Forfatter som 80-åring
På vårparten det året Solfried fylte 80 år ble hun spurt om hun kunne utgi en bok om spansk historie på bakgrunn av kunnskapene sine. Til jul samme år den ferdig. Noen år senere lå en neste bok i hyllene. Denne gang var det artiklene  i magasinet som var utgangspunktet.  Desember 2013 var den siste boken ute på markedet.

Hvorfor spansk historie?
-Jeg mener at for å forstå kulturen og folket i det landet man bor i, må man også kjenne historien. Historien er utgangspunkt for vårt syn på livet.
Jeg prøver å få med meg det meste fra de eldste tider og frem til nyere historie. Det er et krevende arbeid, og det trenges nok en god del stahet og vilje for å studere og sette seg inn i disse tingene.  Men den staheten har jeg altså. Om det kommer flere bøker om historie vet hun ikke. 
-Men livet mitt i seg selv har vært så rikt og variert at det kunne vært morsomt å skrive om det, avslutter hun.  

viernes, 29 de agosto de 2014

Lise Kristensen(80) med ny bok: The little captive


I  midten av august kom Lise Kristensen ut med nok en bok om tiden i krigsfangenskap på Java.   Sent i livet bestemte Lise seg for å dele sine opplysninger med omverdenen. Den første boken kom ut i  2003 under tittelen “Et barn i krigsfangenskap på Java 1943-1945.  I 2012 kom “Den blå døren”, som er utgitt både på norsk og engelsk. 


Lise og ektemannen Kristen Kristensen tar i mot i den rommelige og smakfullt innredede leiligheten i Forum Mare Nostrum i Alfaz del Pi.  Utenfor vaier palmene mildt i den lette brisen. Svømmebassenget, hvor Lise tar sin daglige svømmetur, ligger blått og innbydende i det pent beplantede området. Inntil nylig spilte paret golf sammen. Lise har imidlertid måttet legge sistnevnte aktivitet på hyllen etter at hun fikk leddgikt.  Lise er en sprek og vital 80-åring som bærer alderen godt. Selv sier hun:
-Egentlig skulle jeg etter omstendighetene vært død tidlig i livet! Men jeg er blitt 80 år gammel med en stor familie. Nylig ble jeg også oldemor, smiler hun. 
Hun bruker også mye av fritiden på akvarellmaling. På veggene henger kunst av både henne selv og broren, som også bor i Alfaz del Pi. Hun har deltatt på kunstutsillinger i Casa Cultura. Hun nyter livet idag. Men slik har det slett ikke alltid vært.

Krigsfangebarn
-Når jeg fortalte at jeg satt i konsentrasjonsleir på Java, oppdaget jeg at folk ikke visste at nordmenn satt fanget der! Men faktisk satt tusenvis  i japansk fangenskap under krigen. Dette var sjøfolk, misjonærer, forretningsfolk, kvinner og barn. Disse var fordelt på 100 leiere i Japan og i Sør-Øst Asia. Men det er en lite omtalt historie! Det er snakket så mye om Holocaust.  170 000 hollandske kolonister ble også internert.  Mange omkom av sult og sykdommer. Dette måtte jeg gjøre noe med! Den første boken,  “Et barn i krigsfangenskap på Java”, skrev jeg mer som memoarer til familien. Deretter kom “The blue door” ut på engelsk. Denne ble presentert på bokmessen i London. Der var Juritzen forlag til stede. Resultatet ble at boken kom ut på norsk. 

Tøff skriveprosess


Lise beskriver skriveprosessen som tøff. 
-Legen advarte meg mot at dette kunne bli for sterk påkjenning.  Jeg begynte i 2007. Så jeg brukte tre år frem til utgivelsen i 2012.  
Hun peker mot journalistens blokk, sier:
-Jeg hadde alltid en slik med meg. Så noterte jeg hver gang jeg kom på noe. Det var veldig tøff prosess. For alle minnene kom tilbake. Jeg har alltid vært og er fremdeles plaget av mareritt og angst.

Måtte klare seg selv etter krigen
Lise hadde naturlig nok ingen normal barndom. Hun måtte også som ung klare seg selv ettersom moren giftet seg på nytt etter krigen.
-Mamma giftet seg med en snill mann, men hun var syk. Jeg tror det ble for mange munner å mette  for ham. Så da kunne jeg ikke bo i Bergen, min barndoms by mer. Jeg ble sendt på internatskole  til Dale i Sunnfjord, hvor jeg tok realskolen.
Stefaren min betalte skole og opphold.  Hun smiler, legger til at på Dale gikk også Kristen. Først førti år etter møttes de igjen i Spania. Da var de begge skilt på hver sin kant. Paret giftet seg i 1999.
-Kristen har støttet og oppmuntret meg hele veien. Han kjøpte også PC så jeg kunne skrive den første boken som jeg kaller memoarer i 2003.  Han har vært min sekretær og historieforsker.
Etter realskolen dro Lise til Oslo hvor hun tok handelsskole. For å betale leien for hybelen, vasket hun trapper og satt barnevakt. Det skulle bli turnforeningen som ble Lises andre hjem. Hun utdannet seg senere som treningsleder ved Idrettshøgskolen. Hjemme i Bergen hos morens nye familie var hun lite. Også som ung  måtte hun klare brasene selv.
-Hvordan har det påvirket deg at du aldri har hatt  normal barndom og ungdomstid?
-Jeg vet ikke hva det innebærer. I leirene var det jo en syk mor og yngre søsken å forholde seg til. Den som var sterkest psykisk og fysisk måtte trå til.  Ansvaret startet i leirene hvor sult og sykdom slo en ut. Lise minnes godt de gangene alle fire var syke.
-Det var ille de gangene alle var svært syke på en gang!  Vi led jo av sult i tillegg, så vi hadde ikke noe å gå på. Jeg minnes hvor deilig det var da de snille damene i naborommet holdt rundt meg og klemte meg mens de gav meg vann. Og de lovet å hente matrasjonen vår. Selv i feberheten var det vanskelig å lukke øynene når jeg visste at ansvaret for oss ble pålagt andre, minnes Lise. 

Lille, voksne Lise
Det var barnet Lise som tok ansvaret for det daglige. Hun ristet tepper og filler fri for utøy. Madrasser hadde de ikke. Hun vasket lillebrorens bleier og familiens klær. Det var en jobb jeg ikke likte, minnes hun. Vi hadde jo ikke såpe, så klær ble skuret med sand. Hun sørget for matrasjoner. Og i hungeren stjal hun også noen riskorn.
-Det var farlig, for ikke langt unna befant de sadistiske fangevokterne seg, minnes hun. Lises beskrivelser av fangevokternes behandling kommer godt frem i bøkene. -Japaneserne var mer dyr enn mennesker. Jeg tror selv nazistene var mer siviliserte.
Boken tar for seg en lykkelig barndom på Java, arrestasjonen, fangenskapet og livet etterpå. Den lille jenta Lise opplevde de største kontrastene som tenkes kan da hun og familien ble revet vekk fra det gode liv til det hun beskriver som et helvete på jord.

De gode liv på Java
Lise Grønn-Nielsen ble født i 1934 på Java, hvor familien levde i et stort hus med tjenere rundt seg.  De hadde egen barnepike og levde i det hele tatt et luksusliv. På området var det flere svømmebasseng.  I hagen hadde de fiskedammer, de hadde eksotiske fuglearter og hunder. De dro på rideturer.  Faren var forsikrings-og sikkerhetsagent for et hollandsk firma. I den forbindelse var han mer borte fra hjemmet enn hjemme. 
Lise og søsteren lever et liv i et overklassemiljø. Men så snur verdensbildet seg. Da er også lillebror Lasse født.

Japan og USA er i krig. 
Angrepet på Pearl Harbour kommer desember 1941. Japan går også til krig mot de europeiske koloniene. 
De trenger deres råvarer, deriblant olje etter at USA sommeren 1941 hadde stoppet oljeeksport og frosset alle bankkonti.  Nederlands Østindia, som omfattet Indonesia og Java, blir invadert. Dette får familien fort merke.

Folk forsvinner
Lise er nå  åtte år og oppdager at venner forsvinner. Det samme skjer med læreren hennes. På skolen har hun hørt at Norge og Danmark er okkupert av tyskerne. I tillegg overhører hun de voksne -Hitler ville erobre hele verden. Den lille og obeservante jenta tror derfor  ikke på morens forklaring om at venner og lærer nok var tilbake i Holland. For vennene forsvant jo en etter en!

Arrestasjonen
Den 15. januar 1942 kom nyheten om at japanerne hadde invadert Singapore.  I september 1943 blir deres danske naboer fraktet vekk med blodig vold. Lise har sterke minner om vold med bajonetter og sinne. De skjønte også nå at de ville bli de neste. 
Først blir faren fraktet bort.  To uker etter at faren var deportert, kommer soldatene for å hente mor og tre små barn. Der begynner marerittet!

Brutale fangevoktere
De kom først til leiren De  Wijk i Surabaya. Der var 7000 kvinner og barn fanget! Senere ble fangene forflyttet til mer sentrale steder. Lise og familien havnet i Semarang.  Lise beskriver soldatene som dyr. Moren blir syker og sykere. I leiren er de strenge på opptelling, og denne foregår på det mest umenneskelige vis: I timevis måtte kvinner og barn stå  med bøyd hode i 40 graders vinkel og i steikende sol! Til sammen er familien i tre leire. Medfanger dør rundt dem og sykdommer florerer. Da freden er kommet til Europa, får de hjelp til å flykte til Norge. 
-På dette tidspunktet var japaneserne slappe med vaktholdet. Utenfor ville indoneserne drepe oss. Ironisk nok var det nå de japanske og brutale fangevoktere som måtte redde oss fra indonesiske angrep. Heldigvis for oss hadde vi et svensk konsulatpar som nærmeste venner. 
De bestakk en vakt og fikk arrangert flukt. 
Det var en lang flukt med mange opphold og sabotasjer underveis. Vi ankom Bergen etter ni uker ombord på et engelsk troppetransportskip. Jeg har aldri hatt det så morsomt i hele mitt liv som på det skipet. 
Hjemvendte engelske soldater og fanger, også fulle av glede for at krigen var over, lekte med oss barna. 

Ni uker etter er de i Norge og Bergen.
-Vet du, legger hun til:
-Da vi ankom Bergen, var Bergens Tiedende tilstede. Vet du hva de skrev om? Jo, de skrev om vårt eksotiske opphold på Java! Denne er gjengitt i boken – det er en stor skam, sier hun indignert.

Lise giftet seg senere og fikk to barn. For henne er ikke det en selvølge:
-Jeg, som egentlig skulle vært død, har en stor familie! Hadde vi ikke greid å flykte den gangen, hadde ikke det blitt resultatet, avslutter den vitale damen.

lunes, 28 de julio de 2014

Folk jeg møtte på veien


Til Spania for å skrive bok om rettsløst barn 


Hun er advokat. Hun var Norges første pasientombud. Hennes engasjement for et feilplassert funksjonshemmet barn opprørte henne slik at hun måtte få stoffet ut. Slikt blir det bok av, som igjen resulterte i foredrag ved universitet i Alicante.

Inger Benson er opprinnelig fra Bergen, men har bodd mesteparten av livet i Bodø hvor hun arbeidet som jurist og senere advokat. Som pasientombud hadde hun vært vitne til mye feilbehandling. Så da spørsmålet om å hjelpe kom, nølte hun ikke et sekund.
- Jeg var på ferie på Kypros da telefonen kom. Da gjaldt det en anmeldt sykepleier som hadde førsøkt å normalisere livet til et funksjonshemmet barn. Da var da jeg skjønte at barnet også trengte hjelp. For historien var intet mindre enn rystende. Det handlet om et hjemløst barn som vokste opp som pasient på sykehuset og med to helsearbeidere tilstede under hele skoletiden. Den handler om svikt i systemet, om sterke lojalitetsbånd i etatene, om omsorgsvikt og om ansvarsfraskrivelse fra barnevern såvel som tilsynsmyndigheter, forteller hun. 
Benson fikk frikjent sykepleieren, men ikke reddet gutten.
Så da henvendelsen kom, svarte jeg kjapt:
- Her er det to som trenger hjelp. Dermed hadde jeg to saker. Og det ble en lang kamp. I tre år arbeidet hun med saken.
Benson er engasjert når hun snakker om barnet som i boken er kalt “Bjarte”.  Hun poengterer ved skiftende ansiktsutrykk og med håndbevegelser. Engasjementet forklarer hun ut i fra egen familiehistorie. 
Sosial arv
- Min onkel var funksjonshemmet. Han ble betraktet som et barn uten fremtid. Men min bestefar presset igjennom tiltak, også på skolen. Han tok både artium og studerte ved NTH. Han ble arkitekt! 
Mitt sterke engasjement for dem som kjemper mot systemet er en sosial arv jeg er vokst opp med, forteller hun og  legger til at hun kjempet for å få et permanent hjem til Bjarte. Til barnet Bjarte. 
- Ingen så barnet, de så pasienten, forklarer hun.
Forlatt på sykehuset
“Det rettsløse barnet”  handler om funksjonshemmede “Bjarte” som ble født på et lokalsykehus i Nordland i 1989. Frem til 1995 bodde han på sykehus! Senere ble det bygget en bolig med et team av helsearbeidere som gav pleie og stell.  Moren kom sporadisk på besøk, men det kunne gå måneder mellom hver gang. I alle år feiret han også jul på sykehuset og i institusjonen. Den første skoldagen ble han fulgt til skolen av helsearbeidere. Disse var også tilstede under hele skoletiden. Det ble en travel periode for advokaten Benson. Hun rapporterte til barnevernet. Hun kontaktet fylkesmannen og rapporterte om feilplassering.
- At han trengte et hjem med alt det innebærer, så ingen. Dette er et unikt tilfelle. Ingen andre barn er vokst opp på sykehus i Norge! 
Diskrimineringen
- De som skulle hånheve loven så ikke at Bjarte hadde de samme rettigheter som et funksjonsfriskt barn. Han fikk jo pleie! De diskriminerer et funksjonshemmet barn når dette behandles annerledes enn et funkjsonsfriskt barn.  I tre år kjempet jeg mot disse fordommene, sier hun oppgitt. Tilsynsmyndighetene fant ingen grunn til å gripe inn.  Det ble travle år for Benson. I tillegg skulle hun hjelpe den tyske sykepleien som var blitt anmeldt og som hun senere fikk frikjent.
Sykepleieren normaliserer 
- I denne tiden gjorde Bjarte store fremskritt.  Han begynte å spise og drikke selv i stedet for å bli matet med sondemat. Han ble ikke stelt i sengen, men lærte å vaske seg selv.  Han fikk være med på båtturer og greide til og med å puste selv i perioder uten kanyle og surstoff. Han lærte å sykle. Men så ble sykepleiren motarbeidet. Bjarte hadde fått blåmerker som følge av lek. Og kanylen var fjernet.. Det blir rot og søl under mating og vasking. 
-Slik jeg ser det og skriver, ville teamet blitt overflødig om Bjarte ble mer selvhjulpen. Det var et team på 12 personer på et barn- en meget behagelig jobb i forhold til på et vanlig sykehus, poengterer hun. 
- Det enkleste var å kvitte seg med sykepleieren. 
Uhederlighet
I boken skriver Benson om makkulerte papirer og rapporter laget i ettertid for å fremstille sykepleieren i et uheldig lys. Under rettsaken ble de bortkomne papirene borforklart. Heller ikke en udatert rapport skrevet i ettertid  fikk konsekvenser for dem som hadde gjort dette, sier hun. 
Kvinnen som selv har representert rettsvesenet, barnevernet og har hatt sin arbeidsplass hos fylkesmannen er etter denne saken overrasket og indignert over at det offentlig er mer opptatt av lojalitet innad enn at et barn får et verdig liv. Hun har fått en brist i tilliten.
Slaget er tapt
I 2000  innså hun at var slaget tapt. Dette skjønte hun da e-mailen fra  Fylkesmannen i Nordland kom. Denne var skrevet i affekt og inneholdt spydige angrep mot Benson. Denne er gjengitt i boken. 
Hun fikk sykepleieren frikjent. Det ble iallefall en halv seier. 
- Hvordan føles det etterpå at du ikke kunne hjelpe Bjarte?
- Det er en utrolig trist følelse. Jeg hadde trodd jeg skulle greie dette. Jeg hadde jo vært pasientombud, hadde samarbeidet med de samme instanser, jobbet hos den tidligere fylkesmannen. Og jeg var advokat! Og når jeg vet at Bjarte i dag fremdeles er institusjonert er det en stor sorg for meg. Han utviklet seg godt og er ved det samme gamle  igjen.
 Hun avslutter med at hun også har fått støtte fra foreldre til andre funksjonshemmede barn. Og legger til at boken måtte komme, hun måtte ut med for egen del. Målet var også at andre skulle få tilgang til stoffet. “Det rettsløse barnet” er blitt  brukt i undervisningssammenheng. Hun har holdt foredrag om  boken ingen forlag ville gi ut- til det var den for betent, tror hun selv.  Alle navn i boken bortsett fra sykepleieren Berthold sitt navn er oppdiktet.