I midten av august kom Lise Kristensen ut med nok en bok om tiden i krigsfangenskap på Java. Sent i livet bestemte Lise seg for å dele sine opplysninger med omverdenen. Den første boken kom ut i 2003 under tittelen “Et barn i krigsfangenskap på Java 1943-1945. I 2012 kom “Den blå døren”, som er utgitt både på norsk og engelsk.
Lise og ektemannen Kristen Kristensen tar i mot i den rommelige og smakfullt innredede leiligheten i Forum Mare Nostrum i Alfaz del Pi. Utenfor vaier palmene mildt i den lette brisen. Svømmebassenget, hvor Lise tar sin daglige svømmetur, ligger blått og innbydende i det pent beplantede området. Inntil nylig spilte paret golf sammen. Lise har imidlertid måttet legge sistnevnte aktivitet på hyllen etter at hun fikk leddgikt. Lise er en sprek og vital 80-åring som bærer alderen godt. Selv sier hun:
-Egentlig skulle jeg etter omstendighetene vært død tidlig i livet! Men jeg er blitt 80 år gammel med en stor familie. Nylig ble jeg også oldemor, smiler hun.
Hun bruker også mye av fritiden på akvarellmaling. På veggene henger kunst av både henne selv og broren, som også bor i Alfaz del Pi. Hun har deltatt på kunstutsillinger i Casa Cultura. Hun nyter livet idag. Men slik har det slett ikke alltid vært.
Krigsfangebarn
-Når jeg fortalte at jeg satt i konsentrasjonsleir på Java, oppdaget jeg at folk ikke visste at nordmenn satt fanget der! Men faktisk satt tusenvis i japansk fangenskap under krigen. Dette var sjøfolk, misjonærer, forretningsfolk, kvinner og barn. Disse var fordelt på 100 leiere i Japan og i Sør-Øst Asia. Men det er en lite omtalt historie! Det er snakket så mye om Holocaust. 170 000 hollandske kolonister ble også internert. Mange omkom av sult og sykdommer. Dette måtte jeg gjøre noe med! Den første boken, “Et barn i krigsfangenskap på Java”, skrev jeg mer som memoarer til familien. Deretter kom “The blue door” ut på engelsk. Denne ble presentert på bokmessen i London. Der var Juritzen forlag til stede. Resultatet ble at boken kom ut på norsk.
Tøff skriveprosess
Lise beskriver skriveprosessen som tøff.
-Legen advarte meg mot at dette kunne bli for sterk påkjenning. Jeg begynte i 2007. Så jeg brukte tre år frem til utgivelsen i 2012.
Hun peker mot journalistens blokk, sier:
-Jeg hadde alltid en slik med meg. Så noterte jeg hver gang jeg kom på noe. Det var veldig tøff prosess. For alle minnene kom tilbake. Jeg har alltid vært og er fremdeles plaget av mareritt og angst.
Måtte klare seg selv etter krigen
Lise hadde naturlig nok ingen normal barndom. Hun måtte også som ung klare seg selv ettersom moren giftet seg på nytt etter krigen.
-Mamma giftet seg med en snill mann, men hun var syk. Jeg tror det ble for mange munner å mette for ham. Så da kunne jeg ikke bo i Bergen, min barndoms by mer. Jeg ble sendt på internatskole til Dale i Sunnfjord, hvor jeg tok realskolen.
Stefaren min betalte skole og opphold. Hun smiler, legger til at på Dale gikk også Kristen. Først førti år etter møttes de igjen i Spania. Da var de begge skilt på hver sin kant. Paret giftet seg i 1999.
-Kristen har støttet og oppmuntret meg hele veien. Han kjøpte også PC så jeg kunne skrive den første boken som jeg kaller memoarer i 2003. Han har vært min sekretær og historieforsker.
Etter realskolen dro Lise til Oslo hvor hun tok handelsskole. For å betale leien for hybelen, vasket hun trapper og satt barnevakt. Det skulle bli turnforeningen som ble Lises andre hjem. Hun utdannet seg senere som treningsleder ved Idrettshøgskolen. Hjemme i Bergen hos morens nye familie var hun lite. Også som ung måtte hun klare brasene selv.
-Hvordan har det påvirket deg at du aldri har hatt normal barndom og ungdomstid?
-Jeg vet ikke hva det innebærer. I leirene var det jo en syk mor og yngre søsken å forholde seg til. Den som var sterkest psykisk og fysisk måtte trå til. Ansvaret startet i leirene hvor sult og sykdom slo en ut. Lise minnes godt de gangene alle fire var syke.
-Det var ille de gangene alle var svært syke på en gang! Vi led jo av sult i tillegg, så vi hadde ikke noe å gå på. Jeg minnes hvor deilig det var da de snille damene i naborommet holdt rundt meg og klemte meg mens de gav meg vann. Og de lovet å hente matrasjonen vår. Selv i feberheten var det vanskelig å lukke øynene når jeg visste at ansvaret for oss ble pålagt andre, minnes Lise.
Lille, voksne Lise
Det var barnet Lise som tok ansvaret for det daglige. Hun ristet tepper og filler fri for utøy. Madrasser hadde de ikke. Hun vasket lillebrorens bleier og familiens klær. Det var en jobb jeg ikke likte, minnes hun. Vi hadde jo ikke såpe, så klær ble skuret med sand. Hun sørget for matrasjoner. Og i hungeren stjal hun også noen riskorn.
-Det var farlig, for ikke langt unna befant de sadistiske fangevokterne seg, minnes hun. Lises beskrivelser av fangevokternes behandling kommer godt frem i bøkene. -Japaneserne var mer dyr enn mennesker. Jeg tror selv nazistene var mer siviliserte.
Boken tar for seg en lykkelig barndom på Java, arrestasjonen, fangenskapet og livet etterpå. Den lille jenta Lise opplevde de største kontrastene som tenkes kan da hun og familien ble revet vekk fra det gode liv til det hun beskriver som et helvete på jord.
De gode liv på Java
Lise Grønn-Nielsen ble født i 1934 på Java, hvor familien levde i et stort hus med tjenere rundt seg. De hadde egen barnepike og levde i det hele tatt et luksusliv. På området var det flere svømmebasseng. I hagen hadde de fiskedammer, de hadde eksotiske fuglearter og hunder. De dro på rideturer. Faren var forsikrings-og sikkerhetsagent for et hollandsk firma. I den forbindelse var han mer borte fra hjemmet enn hjemme.
Lise og søsteren lever et liv i et overklassemiljø. Men så snur verdensbildet seg. Da er også lillebror Lasse født.
Japan og USA er i krig.
Angrepet på Pearl Harbour kommer desember 1941. Japan går også til krig mot de europeiske koloniene.
De trenger deres råvarer, deriblant olje etter at USA sommeren 1941 hadde stoppet oljeeksport og frosset alle bankkonti. Nederlands Østindia, som omfattet Indonesia og Java, blir invadert. Dette får familien fort merke.
Folk forsvinner
Lise er nå åtte år og oppdager at venner forsvinner. Det samme skjer med læreren hennes. På skolen har hun hørt at Norge og Danmark er okkupert av tyskerne. I tillegg overhører hun de voksne -Hitler ville erobre hele verden. Den lille og obeservante jenta tror derfor ikke på morens forklaring om at venner og lærer nok var tilbake i Holland. For vennene forsvant jo en etter en!
Arrestasjonen
Den 15. januar 1942 kom nyheten om at japanerne hadde invadert Singapore. I september 1943 blir deres danske naboer fraktet vekk med blodig vold. Lise har sterke minner om vold med bajonetter og sinne. De skjønte også nå at de ville bli de neste.
Først blir faren fraktet bort. To uker etter at faren var deportert, kommer soldatene for å hente mor og tre små barn. Der begynner marerittet!
Brutale fangevoktere
De kom først til leiren De Wijk i Surabaya. Der var 7000 kvinner og barn fanget! Senere ble fangene forflyttet til mer sentrale steder. Lise og familien havnet i Semarang. Lise beskriver soldatene som dyr. Moren blir syker og sykere. I leiren er de strenge på opptelling, og denne foregår på det mest umenneskelige vis: I timevis måtte kvinner og barn stå med bøyd hode i 40 graders vinkel og i steikende sol! Til sammen er familien i tre leire. Medfanger dør rundt dem og sykdommer florerer. Da freden er kommet til Europa, får de hjelp til å flykte til Norge.
-På dette tidspunktet var japaneserne slappe med vaktholdet. Utenfor ville indoneserne drepe oss. Ironisk nok var det nå de japanske og brutale fangevoktere som måtte redde oss fra indonesiske angrep. Heldigvis for oss hadde vi et svensk konsulatpar som nærmeste venner.
De bestakk en vakt og fikk arrangert flukt.
Det var en lang flukt med mange opphold og sabotasjer underveis. Vi ankom Bergen etter ni uker ombord på et engelsk troppetransportskip. Jeg har aldri hatt det så morsomt i hele mitt liv som på det skipet.
Hjemvendte engelske soldater og fanger, også fulle av glede for at krigen var over, lekte med oss barna.
Ni uker etter er de i Norge og Bergen.
-Vet du, legger hun til:
-Da vi ankom Bergen, var Bergens Tiedende tilstede. Vet du hva de skrev om? Jo, de skrev om vårt eksotiske opphold på Java! Denne er gjengitt i boken – det er en stor skam, sier hun indignert.
Lise giftet seg senere og fikk to barn. For henne er ikke det en selvølge:
-Jeg, som egentlig skulle vært død, har en stor familie! Hadde vi ikke greid å flykte den gangen, hadde ikke det blitt resultatet, avslutter den vitale damen.
1 comentarios :
I made the interview and wrote the article.
Publicar un comentario