Det mektige Spania, på høyden av sin makt under kongene Carlos I og Filip II, begynte å slå sprekker under kong Filip III, sønnen til Filip II. Denne kongen lignet overhode ikke hverken på faren eller bestefaren, men var både udugelig, lett påvirkelig og uten den ringeste interesse for landets politikk. Han foretrakk jakt og teater, og i 1599 overlot han med glede all makt til sin yndling Francisco de Sandoval, kjent som hertugen av Lerma.
 |
| hertugen av Lerma |
Hertugen av Lermas ambisjoner dreiet seg ikke akkurat om landets beste i første rekke, for ham var det langt viktigere å berike seg selv, sin familie og sine venner. Sammen med en klikk av mer eller mindre tvilsomme rådgivere ble hertugen av Lerma landets første, og største “boligsjonglør”, en lukrativ rolle han mestret til det fullkomne.
Faren, Filip II bygde Escorial og flyttet hovedstaden fra Toledo til Madrid for å komme nærmere sitt nye palass. I 1601 greide hertugen av Lerma å overbevise kong Filip III om at det eneste rette var å flytte hovedstaden tilbake til Valladolid, Alfonso X`s gamle hovedstad på 1200 tallet. Kongen tok alle hertugens argumenter for god fisk, og lot seg som vanlig overtale. Hertugens egentlige motiver hadde imidlertid lite med historisk pietisme å gjøre, og var heller ikke en plutselig innskytelse fra hans side. Han ønsket på den ene side å komme nærmere sitt eget palass, og på den annen side ville han ha kongen så langt som mulig vekk fra sin bestemor, keiserinne Maria av Østerrike, som hadde en vel så stor innflytelse over kongen som han selv, men disse argumentene holdt han klokelig nok for seg selv.
Allerede flere måneder tidligere hadde han sørget for å kjøpe opp både tomter, store hus og palasser i Valladolid for en billig penge. Byen var nemlig ille ute etter en pest epidemi , og prisene på fast eiendom hadde falt betraktelig, noe han visste å benytte seg av. Kongens hoff, Cortes og hele byråkratiet som var knyttet til kongen, protesterte det de kunne til ingen nytte, flytting ble det uansett. Prisene i Valladolid steg nå i takt med all virksomheten som fulgte med den kongelige “invasjonen”, og hertugen gned seg i hendene mens pengene strømmet inn.
All ting er relativt, som det heter, og selv om hoffet, og alle de andre, savnet sin kjære by Madrid noe grenseløst, og hadde en følelse av at livet i Valladolid varte en evighet, så tok det bare fem år før det atter ble snakk om å vende tilbake til deres kjære hovedstad.
For Madrid hadde det vært fem lange og harde år. Hus og palass hadde stått tomme, gartnere og håndverkere hadde forlatt byen for å følge kongen, handel og all annen virksomhet hadde stagnert, og prisene på fast eiendom hadde falt betraktelig. Alt dette hadde hertugen av Lerma god greie på, og i stillhet kjøpte han atter det han kom over av hus og tometer for en billig penge.
Etter fem år, og til alles glede og overraskelse, ble det omsider alvor av hjemreise. Byens ordfører trakk et lettelsens sukk og ønsket dem velkommen tilbake. Prisene steg atter i været, og den som frydet seg mest var selvfølgelig hertugen av Lerma, som nok en gang kunne håve inn penger for alt han hadde kjøpt opp av fast eiendom. Enda skulle det gå over ti år før kongen og myndighetene våknet, og det ble tatt affære for alle hans tvilsomme virksomheter innen boligbransjen. Den gang var ikke loven den samme for adel som for “Jørgen hattemaker”, så, mens andre kom i fengsel for sin korrupsjon, slapp hertugen både tiltale og straff. Rett nok ble han avsatt, men fikk reise tilbake til sitt palass i byen Lerma. Det hører med til historien at det store og prangende palasset hans var bygd for penger han hadde “tjent” på sin omfattende korrupsjon.
Her kunne fortellingen om kongens betrodde førsteminister ha sluttet, om jeg ikke i sannhetens navn også må si litt om hva han ellers bedrev, som den reelle regenten av Spania.
Hertugen hadde fått en myndighet uten grenser - og han brukte den! Det var særlig to ting han var spesielt opptatt av: Å berike seg selv, sin familie og sine venner, - og å bevare freden. Filip II hadde etterlatt seg noen problemer, som hertugen av Lerma prøvde å ordne opp i. Han fikk også faktisk i stand en freds og handelsavtale med England og Frankrike. Avtalen med Frankrike ble forsterket med et dobbeltbryllup i 1615, mellom Ludvig 13`s søster, Isabella, og Filip IV, på den ene siden; og Filip IV`s søster, Anna av Østerrike, og Ludvig 13 på den annen side. Dermed mente han at freden var sikret for lang tid framover. Den varte bare tre år, da landet blandet seg bort i 30 års krigen som brøt ut i 1618.
Noen år tidligere, i 1609 for å være helt korrekt, hadde misunnelse og onde rykter resultert i utdrivelsen av alle moriscoene i landet, eller om vi vel, araberne. I historiebøkene er det gjerne Filip III som blir beskyldt for å stå bak utdrivelsen, mens det egentlig var hertugen av Lerma som både hadde ideen, og som sto for selve organiseringen av selve den nådeløse utdrivelsen. Araberne fikk kun ta med det de greide å bære med seg, og mye av det de måtte reise fra av verdifulle ting, det havnet i lommen til hertugen. Deportasjonen forårsaket en katastrofal økonomisk tilbakegang, og det tok lang tid før jorda atter ble dyrket på en rentabel måte.
I vårt område var det særlig Tarbena som ble berørt av mangelen på jordarbeidere, og hertugen av Lerma var ikke verre på det enn at han reiste over til Mallorca for å rekruttere arbeidere til Tarbena blant øyas fattigste. De ble lokket med hus og forpaktningsjord til en rimelig leie, og de bet på. Dessverre endte det hele som et sorgens kapittel, men det er en annen historie. Samme året oppnådde Filip III, ved god hjelp av Lerma, en tolv års våpenhvile med Nederlandene. Alt i alt kan vi kanskje si at hertugen av Lerma også gjorde noe som var bra, selv om hans dårlige rykte egentlig er vel fortjent.
Faren, Filip II bygde Escorial og flyttet hovedstaden fra Toledo til Madrid for å komme nærmere sitt nye palass. I 1601 greide hertugen av Lerma å overbevise kong Filip III om at det eneste rette var å flytte hovedstaden tilbake til Valladolid, Alfonso X`s gamle hovedstad på 1200 tallet. Kongen tok alle hertugens argumenter for god fisk, og lot seg som vanlig overtale. Hertugens egentlige motiver hadde imidlertid lite med historisk pietisme å gjøre, og var heller ikke en plutselig innskytelse fra hans side. Han ønsket på den ene side å komme nærmere sitt eget palass, og på den annen side ville han ha kongen så langt som mulig vekk fra sin bestemor, keiserinne Maria av Østerrike, som hadde en vel så stor innflytelse over kongen som han selv, men disse argumentene holdt han klokelig nok for seg selv.
Allerede flere måneder tidligere hadde han sørget for å kjøpe opp både tomter, store hus og palasser i Valladolid for en billig penge. Byen var nemlig ille ute etter en pest epidemi , og prisene på fast eiendom hadde falt betraktelig, noe han visste å benytte seg av. Kongens hoff, Cortes og hele byråkratiet som var knyttet til kongen, protesterte det de kunne til ingen nytte, flytting ble det uansett. Prisene i Valladolid steg nå i takt med all virksomheten som fulgte med den kongelige “invasjonen”, og hertugen gned seg i hendene mens pengene strømmet inn.
All ting er relativt, som det heter, og selv om hoffet, og alle de andre, savnet sin kjære by Madrid noe grenseløst, og hadde en følelse av at livet i Valladolid varte en evighet, så tok det bare fem år før det atter ble snakk om å vende tilbake til deres kjære hovedstad.
For Madrid hadde det vært fem lange og harde år. Hus og palass hadde stått tomme, gartnere og håndverkere hadde forlatt byen for å følge kongen, handel og all annen virksomhet hadde stagnert, og prisene på fast eiendom hadde falt betraktelig. Alt dette hadde hertugen av Lerma god greie på, og i stillhet kjøpte han atter det han kom over av hus og tometer for en billig penge.
Etter fem år, og til alles glede og overraskelse, ble det omsider alvor av hjemreise. Byens ordfører trakk et lettelsens sukk og ønsket dem velkommen tilbake. Prisene steg atter i været, og den som frydet seg mest var selvfølgelig hertugen av Lerma, som nok en gang kunne håve inn penger for alt han hadde kjøpt opp av fast eiendom. Enda skulle det gå over ti år før kongen og myndighetene våknet, og det ble tatt affære for alle hans tvilsomme virksomheter innen boligbransjen. Den gang var ikke loven den samme for adel som for “Jørgen hattemaker”, så, mens andre kom i fengsel for sin korrupsjon, slapp hertugen både tiltale og straff. Rett nok ble han avsatt, men fikk reise tilbake til sitt palass i byen Lerma. Det hører med til historien at det store og prangende palasset hans var bygd for penger han hadde “tjent” på sin omfattende korrupsjon.
Her kunne fortellingen om kongens betrodde førsteminister ha sluttet, om jeg ikke i sannhetens navn også må si litt om hva han ellers bedrev, som den reelle regenten av Spania.
Hertugen hadde fått en myndighet uten grenser - og han brukte den! Det var særlig to ting han var spesielt opptatt av: Å berike seg selv, sin familie og sine venner, - og å bevare freden. Filip II hadde etterlatt seg noen problemer, som hertugen av Lerma prøvde å ordne opp i. Han fikk også faktisk i stand en freds og handelsavtale med England og Frankrike. Avtalen med Frankrike ble forsterket med et dobbeltbryllup i 1615, mellom Ludvig 13`s søster, Isabella, og Filip IV, på den ene siden; og Filip IV`s søster, Anna av Østerrike, og Ludvig 13 på den annen side. Dermed mente han at freden var sikret for lang tid framover. Den varte bare tre år, da landet blandet seg bort i 30 års krigen som brøt ut i 1618.
Noen år tidligere, i 1609 for å være helt korrekt, hadde misunnelse og onde rykter resultert i utdrivelsen av alle moriscoene i landet, eller om vi vel, araberne. I historiebøkene er det gjerne Filip III som blir beskyldt for å stå bak utdrivelsen, mens det egentlig var hertugen av Lerma som både hadde ideen, og som sto for selve organiseringen av selve den nådeløse utdrivelsen. Araberne fikk kun ta med det de greide å bære med seg, og mye av det de måtte reise fra av verdifulle ting, det havnet i lommen til hertugen. Deportasjonen forårsaket en katastrofal økonomisk tilbakegang, og det tok lang tid før jorda atter ble dyrket på en rentabel måte.
I vårt område var det særlig Tarbena som ble berørt av mangelen på jordarbeidere, og hertugen av Lerma var ikke verre på det enn at han reiste over til Mallorca for å rekruttere arbeidere til Tarbena blant øyas fattigste. De ble lokket med hus og forpaktningsjord til en rimelig leie, og de bet på. Dessverre endte det hele som et sorgens kapittel, men det er en annen historie. Samme året oppnådde Filip III, ved god hjelp av Lerma, en tolv års våpenhvile med Nederlandene. Alt i alt kan vi kanskje si at hertugen av Lerma også gjorde noe som var bra, selv om hans dårlige rykte egentlig er vel fortjent.
Aktuelt Spania, la mejor revista para el mundo escandinavo.
Spania - Spania - Spania - Spania - Spania
0 comentarios :
Publicar un comentario