Historie: Bourbonernes og landets problemer på 1800 tallet

Kriger, invasjoner, oppstander og problemer har det aldri vært noen mangel på i Spania, men maken til politiske uroligheter som på 1800-tallet skal man lete lenge etter. Det hele startet under Napoleons dirigering og manipulering av førsteminister Godoy og spansk politikk.

Spania og Frankrike skulle være kompanjonger og venner, og Frankrikes tropper strømmet inn over grensen i begynnelsen av 1800 tallet, som “venner” i teorien, men som okkupasjonstropper i praksis. De tok seg til rette og skremte vettet av innbyggerne som stadig trakk seg unna de forhatte franskmennene. Selv kongefamilien, med kong Carlos IV, dronning Maria Luisa, sønnen Ferdinand og selvfølgelig førsteminister Godoy og nødvendige tjenere, rømte sør til slottet i Aranjuez. Innen kongefamilien var det lite som vitnet om familiær idyll, tvert imot. Arveprins Ferdinand sto bak en alvorlig oppstand for å frarive faren landets krone, noe han også greide. Som nyetablert konge dro han nordover for å få en alvorsprat med keiser Napoleon, og for å få hans velsignelse som konge over Spania, men alt gikk ikke helt etter planen.

Napoleon sendte nemlig bud om at hele kongefamilien måtte komme direkte nord til Bayonne for at han kunne megle i striden mellom far og sønn. Det ble i sannhet et historisk møte med alvorlige følger. Ferdinand måtte gi faren kronen tilbake, hvorpå kronen så ble overlevert til Napoleon for at han kunne gi den videre til  den som var kronen verdig. Dermed ga han simpelthen kronen videre til sin egen bror Josef, som ikke engang ønsket denne æren. 

Resultatet av denne “løsningen” av tronfølger problemet i Spania, var som vi vet, frigjørings krigen mot Frankrike, interneringen av prins Ferdinand og kongeparets definitive eksil. 

Hele den historien blir for lang å ta med i denne omgang, men endte med at kong Josef ga opp hele kongeverdigheten for et folk som ikke ønsket ham, og som viste sin avsky mot alt som var fransk.,  Med god hjelp fra England , vant Spania landet tilbake, og Napoleons bror rømte tilbake til Frankrike. I 1814 kom El Deseado (den ønskede) Ferdinand VII tilbake til Spania og ble mottatt med jubel og begeistring som Spanias rette konge.

Ingen visste den gang at denne kongen skulle bli en av de mest forhatte konger noen sinne her i landet. Han startet så bra med løfte om å godta den nye grunnloven som ble vedtatt i Cadiz 1812. Dette var imidlertid bare et løfte ut i luften, og ikke et løfte han aktet å holde. Det han ville var å være en enevoldskonge helt etter gammel oppskrift, han var kort og godt maktsyk verre enn noen annen konge i Spania. Inkvisisjonen fikk atter frie hender, og alle som hadde støttet den franske kong Josef fikk harde straffer. Han representerte simpelthen et mørkt kapittel i landets Historie.

I 1833 trakk han sitt siste sukk, og etterlot seg kun en liten datter på 3 år som arvefølger til tronen. Hans 20 år yngre kone, Maria Cristina, fikk oppgaven å regjere til datteren ble myndig. Det høres greit ut for oss, men ordningen var alt annet enn grei den gangen. Ferdinand hadde nemlig en bror, Carlos, som mente at han ,og ingen annen, var den rette tronfølgeren siden Ferdinand kun hadde en datter. Carlistkrigene som fulgte ble litt av en hodepine for både Maria Cristina og regjeringen forøvrig. Et annet spørsmål som skapte store problemer for dronning regenten var folkets delte syn på spørsmålet kongemakt - kontra en liberal republikk.

Slik var situasjonen da Maria Cristina tok over som regent. Ingen enkel situasjon selv om hun ønsket å gjøre det beste for land og folk ved å gi avkall på enevoldsmakten og heller gi en viss støtte til de liberale. Tanken og intensjonene var bra, men hun var likevel hverken sterk nok eller bestemt nok til å lede den politiske utviklingen. Hun skulle jo også ha ansvaret for å oppdra arveprinsesse Isabella, og, i alle fall i teorien, sørge for at datteren fikk en oppdragelse og en utdanning som kunne gjøre henne forberedt til å styre landet når den tid kom. Men her sviktet hun totalt. 

Å sitte som regent for sin datter var ingen lett jobb, likevel fikk hun smaken på dette med å ha makt, og å kunne styre etter eget hode. Hun var kort og godt ikke innstilt på en gang å gi fra seg makten til datteren, følgelig skjemte hun simpelthen datteren ut etter noter, uten å la henne få noen som helst anelse eller kunnskaper om sin oppgave som styrende dronning. Moren ville styre det hele selv når den tid kom at datteren var gammel nok til å overta. 

Det var også en annen som tok sikte på å styre egenrådig, nemlig Maria Cristinas nærmeste medarbeider gjennom flere år, Espartero. Samarbeidet mellom disse to hadde begynt som det ideelle “tospann” , men skulle ende som en katastrofe. Espartero hadde lovet dronning regenten både hjelp og støtte så snart han hadde greid å ta innersvingen på de fryktede Carlistene. Han seiret på alle fronter og høstet enorm anerkjennelse nærmest som rikets reddende engel. Dermed skjedde det samme med Espartero som med så mange andre, han fikk smaken på MAKT, og handlet deretter. Han gikk bakveien og svertet dronning regenten etter beste evne. “Hun var ikke sterk nok, hun hadde giftet seg og var etter reglene ikke lenger enke og rettmessig regent, osv.” Det gikk så langt at Maria Cristina valgte å abdisere og å forlate landet og sin umyndige datter. Espartero fikk nå på sett og vis frie hender i regjeringen sammen med ansvaret for tronarvingen. “Kunne han nå bare bli kvitt Isabella, og få sikret seg all makt over henne, ville han selv i praksis bli eneveldig diktator”, tenkte han, og innyndet seg hos Isabella med dyre gaver og festeligheter for å gjøre seg uunnværlig på alle måter. I tre år , fra 1840-43, fikk han styre akkurat som han ville. I 1843 ble Isabella erklært for myndig, klar til å ta over styringen. Når vi tenker på hennes oppdragelse og manglende utdannelse trenger vi ikke undre oss over at hun ikke var skikket til å regjere. Hun fortsatte sitt frie liv med fiestaer og flirting, og cortes ble mer og mer engstelig for fremtiden. Isabella var  godtroende, stolte på sine ministre og var enig med siste taler. Hun lot seg simpelthen lede uten en selvstendig mening om noe som helst. Cortes fikk henne gift, og tenkte det ville roe henne ned, men siden valget falt på fetteren Fransisco de Asis, hjalp det ikke det spor. Fransisco hadde mer sans for smågutter enn for henne, og de simpelthen avskydde hverandre. Heller ikke han hadde sans for politikk, så man kan jo undres over hvorfor akkurat han ble valgt som hennes ektefelle.

Forsettelse følger....

Read More

Historie - Felipe V og de første Bourbonerne

Fra den første Bourboner, Felipe V, arvet det spanske kongedømmet skulle det gå enda ca. 300 år før den neste bourboner med navnet Felipe kom på tronen som Kong Felipe VI i året 2014. I tiden mellom disse to kongene, og under de forskjellige monarkene som til enhver tid satt med makten, skjedde det mye både på godt og vondt. Vi mennesker er nå en gang forskjellige, og det gjelder selvsagt også for de kongelige. Inntrykket vi blir sittende igjen med vil derfor i stor grad være avhengig av hva historikerne har lagt mest vekt på i skildringen av den enkelte.

Antagelig er det noe som hører vår tid til dette med å ivre for å få ”alle kort på bordet” i omtalen av denne eller hin. Dessverre får man ofte inntrykk av at det viktigste er å få med alt det negative om et menneske i stedet for å legge vekt på det positive. Alle har vi våre ”sider”, men det positive i en omtale burde likevel være det viktigste. Nå har jeg lest en del om både kongene, dronningene og diverse statsmenn i tiden fra Felipe V frem til vår tid, og har fått en beklemmende følelse av både forskjellsbehandling og unødvendig kritikk av ellers dyktige personer som virkelig gjorde en god jobb for land og folk. Men, la meg begynne forfra.

Den unge mannen (han var bare 17 år) som skulle gå over i historien som kong Felipe V, hadde en meget trist barndom. Ingen, bortsett fra noen få hoffdamer, brydde seg om guttungen  som heller ikke fikk ha noen venner å leke med. Den mektige Solkongen, guttens bestefar, så ikke engang til den kanten guttungen var. Det er mulig at dette kan ha vært en medvirkende årsak til hans senere melankolske plager. Bare over natten ble gutten en berømt person, tiljublet av alle, ikke minst av bestefaren, da det ble kjent at Felipe skulle arve den spanske tronen. Avskjeds fester, og en gloriøs reise sør til ungdommens nye land, var det nettopp bestefaren som arrangerte. All viraken omkring hans vei til tronen gikk utvilsomt til hode på Felipe, noe som kanskje kunne ligge bak hans senere hevngjerrighet overfor alle som motarbeidet ham under arvefølgestriden. Som kjent var det to om beinet i den striden, nemlig erkehertug Karl, sønn av Carlos II`s rette søster Margrete, og Felipe av Anjou, barnebarnet til Carlos II`s halvsøster, Maria Therese. Arvefølgestriden ble en lang og hard kamp i begynnelsen på 1700-tallet, både om tronen i Spania og om maktbalansen i Europa. Felipe vant striden og som kong Felipe V straffet han alle som i kampen hadde støttet erkehertug Karl. Hva Felipe ellers gjorde som konge er mer uklart. Vi får vite at han var ille plaget av melankoli og at han var gift to ganger. Disse to dronningene blir det imidlertid sagt litt mer om enn om kongen selv. (i alle fall i alle de kilder jeg har brukt). 

Hans første dronning var Maria Luisa av Savoyen. Like etter bryllupet ble det kjent at erkehertug Karl hadde begynt å rasle med våpnene nord i Italia. Felipe følte at pliktene kallet, og dro straks over til Italia for å studere situasjonen. Før han reiste la han ansvaret for land og folk over i hendene på sin unge brud, den 13 årige Maria Luisa. I våre dager ville vi ha steilet over et slikt oppdrag til en jentunge, men tro det eller ei, den unge dronningen hadde ben i nesen, hun var intelligent, og hun fylte oppgaven bedre enn noen hadde drømt om. I omtalen av henne får hun rikelig med skryt og anerkjennelse, noe som også hang sammen med hennes behagelige vesen. Alle beundret henne og alle elsket henne.

Da hun døde ble Felipe gift for annen gang, med Isabella Farnesio, dronningen som ble mor til den senere kong Carlos III. Etterkommerne hans førte slekten videre  fram til vår nåværende kong Felipe VI. Denne dronningen var om mulig enda dyktigere enn Maria Luisa, men hun hadde et skarpere vesen enn sin forløper, og vant ikke folks hjerter på samme måte som sin forgjenger. Både høy og lav var simpelthen redd henne. Hun visste hva hun ville, hun var velutdannet, intelligent og en stor kunstelsker. Hun var en meget bestemt dame, og visste å si ifra. På folkemunne het det at ”kongen foreslo, men hun bestemte”, noe som faktisk også var nødvendig med en konge som aldri kunne bestemme seg, som var vankelmodig og plaget av sin melankoli. Etter å ha lest en del om begge disse dronningene har jeg ofte lurt på hvordan han i det hele tatt skulle ha greid oppgaven som eneveldig konge uten sine to dyktige dronninger, der Isabella sto i en særstilling. Likevel har historikerne en tendens til fullstendig å undervurdere Isabellas innsats for land og folk, kanskje nettopp fordi hun var for bestemt og egenrådig, selv om hun også i ett og alt støttet kongen i hans ønsker. Hva vet jeg? Ved nyttårs skifte 1724  hadde han en lei periode med tretthet og depresjon og valgte å overlate tronen til sønnen Luis (moren var Maria Luisa). Men kong Luis I var svakelig og døde etter bare ca et halvt år, hvorpå Felipe V atter måtte tre inn som landets konge. Selv døde han i 1746 og Maria Luisas andre sønn rykket opp som kong Fernando VI, en konge som gjorde veldig lite av seg. Etter hans død kom så Isabellas sønn Carlos på tronen i 1759, etter først å ha vært konge av Napoli.

Kong Carlos III skal, i følge historikerne ha vært en av landets beste konger. Det var blant annet han som gjorde et storarbeid for å bygge ut landets veinett, ja mer enn det, han sørget også for at hovedveiene fikk nødvendige veikroer der de reisende kunne overnatte, få seg mat ,og eventuelt få byttet hester om det var nødvendig. I spesielt utsatte områder der de fryktede ”Bandoleros” holdt til, fikk de også med seg nødvendig eskorte. Eksisterende veier ble utbedret og nye broer ble bygd. 

Mens Carlos III var en mann som visste hva han gjorde, som hadde planer og fikk noe gjort, var sønnen Carlos, som kom på tronen ved farens død i 1788, var en helt annen type. Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at Carlos IV var en fredelig og koselig type, glad og tilfreds så lenge han fikk leve i fred og stelle sine kjære blomster. Som konge derimot var han ikke mye å skryte av, og at hans kone, Maria Luisa de Parma, hadde en affære med landets førsteminister Godoy, det lukket han bare øynene for. Hans egen sønn derimot, arveprins Ferdinand, så seg så forarget både på farens unnfallenhet og forholdet mellom moren og Godoy, at han simpelthen arrangerte et kupp for å selv å overta kongetittelen.

I neste nummer følger vi utviklingen videre.

Read More