Truer CO2 livet i havet?

Mens FNs Klimapanel IPPC etterhvert har justert ned sine antakelser om hvor følsom temperaturøkningen er for CO2-konsentrasjon i atmosfæren, har de nå kastet ut en ny brannfakkel.  

Menneskelige utslipp av CO2 vil føre til surere miljø (fallende PH-verdi) i havene og dermed true miljøet der.  Påstandene har satt i gang forskermiljøer som ønsker å prøve om disse påstandene holder vann.  To spørsmål er sentrale. 1. Vil PH-verdien synke?  2. Hvilke effekter vil det få for livet i havet?

Det hersker stor uenighet om hvordan en større CO2-konsentrasjon i atmosfæren vil påvirke havkjemien. (Husk at kun 3-4 prosent av klodens CO2-utslipp er menneskeskapt, resten er naturlige utslipp).   IPCC hevder at vi ved år 2100 vil kunne få senket pH-verdien med 0,4 enheter, fra litt over 8 til 7,6,  men selv det er fremdeles godt basisk. (PH-nøytral=7,0).  Noen forskere mener en eventuell endring knapt vil være målbar, mens andre hevder at vi maksimalt vil få halvparten så stor reduksjon av hva IPCC hevder.  

Vitenskapen kjenner ennå ikke stabiliteten til de enkelte karbonatmineralene, eller  hvilken avrenning vi får av Ca2+ (calsium-ion) til havet, samt effektene av andre biologiske prosesser. Noen oppløsning av all kalk i havet skjer ikke, slik som skremselspropogandaen hevder.  I mer enn 600 millioner år har vi hatt kalkstein i sjøen, med langt mer CO2 i atmosfæren enn i dag.  Havet har altså aldri vært surt, og vil heller aldri bli det pga CO2.  Den viktigste årsaken til at marint liv ikke vil få noen knekk med mer CO2 i atmosfæren, er at produktiviteten stiger med økende havtemperatur, noe som IPCC hevder vil skje.  Da øker også kalkdanningsraten (kalsifiseringen), noe som motvirker lavere PH.   Mange eksperter mener at kalkdanningsraten ved kommende århundreskifte, betinget av høyere havtemperatur,  vil ha steget med hele 35 % i forhold til før industraliseringen.

 Dyr og planter er tilpasset miljømessige endringer. Historien forteller oss at hummer og andre krepsdyr og koraller, kan takle pH-endringer.  Om ikke hadde de for lengst vært utdødd. Både fysiologisk og evolusjonært har dyre- og plantearter stor elastisitet.  Forskning viser også at vi skal være svært forsiktige med å trekke slutninger fra laboratorieforsøk med dyr og planter under lavere pH-verdier. Det er svært vanskelig å etterligne forhold i den virkelige verden, og forsøkene forteller ofte lite om hvordan livsformene klarer seg ute i naturen, der PH-verdien  varierer  betraktelig, enda mer enn hva IPCC predikerer.   Dyr og planter er tilpasset slike svingninger. Om mennesket er den største trusselen for hummeren, er det at vi fisker opp bestanden til den ikke lenger er bærekraftig. Om ikke,  vil vi nok ha med både hummer og andre krepsdyr inn i et eventuelt varmere og mer karbonrikt klima.

Read More

Finnes svaret på klimaendringer?

De aller fleste har akseptert at verden opplever klimaendringer. Været er uregjerlig og finner nye mønstere vi ikke er vant til. Nye rekorder slås både når det gjelder nedbørsmengder og tørke. Klimaforskere har brukt milliarder av kroner for å finne ut hvorfor. Av en eller annen merkelig grunn har menneskeskapte CO2-utslipp fått skylden.

Andre forskere hevder at hva som foregår på solen er langt viktigere. Solflekkaktiviteten har mye mer innvirkninmg på klimaet enn hva som er akseptert, hevder de, med klar adresse til avgiftkåte politikere som leter etter sitt snitt for å øke avgiftene, ved å kalle dem miljø- eller CO2-avgifter. Miljøgasser blir nærmest betegnet som noe giftig, men husk at mer enn 95 prosent av det vi kaller miljøgass består av ren vanndamp. Da har vi bare 2 prosent igjen, og av disse igjen består kun av 2-3 prosent av menneskeskapt CO2. Resten er det naturen selv som står for. Det er vanskelig å forså hvorfor menneskeskapt CO2 er pekt ut som årsaken til ”sykt vær”.  For CO2 er jo en nødvendighet for alt liv på jorden. Alle grønne planter trenger CO2 i fotosyntesen for å  vokse, gro og trives. Dersom vi fjernet all CO2 fra atmosfæren, ville alle grønne planter dø omgående, deretter ville alle dyr som spiser grønne 

planter dø, så ville alle rovdyrene dø, og til slutt ville alle menneskene dø. Alt liv på 

ville således bli utslettet. Noe å tenke på for de som sysler med  ”månelandinger” eller CO2-fangst  og vil putte den i et hull i bakken. 

Drivhuseffekten som følge av CO2-konsentrasjonen følger en logaritmisk  kurve, ergo en kurve som stiger bratt til å begynne med, men som etter  hvert flater ut og bare gir en mikroskopisk  økning. På dagens nivå  har vi nådd det stadium der en økning av atmosfærens CO2-innhold ikke vil gi noen målbar eller observerbar økning i  drivhuseffekten. Vi kan derfor  slippe ut så mye CO2 vi bare vil, uten at dette vil føre til noen økning i drivhuseffekten eller noen raskere global  oppvarming enn vi allerede har.  Det er også et faktum at vulkaner årlig slipper ut anslagsvis 1000 ganger så  mye CO2 som f.eks Norges totale årlige utslipp, og det har de gjort så lenge vulkaner har bestått, uten at dette har ført til noen farlig eller irreversibel global oppvarming.  Forskere har også funnet det bevist at både temperatur og CO2-utslipp har variert mye i alle tider, uten at dette er unormalt. Såkalte klimarealister hevder derfor at hysteriet omkring CO2-utslipp er  lite gjennomtenkt, unødvendig og vanvittig kostbart. Dersom vi ønsker å øke matproduksjonen i verden,bør vi heller prøve å  øke atmosfærens CO2-innhold. Og dette kan vi gjøre fullstendig risikofritt og uten at det får noen betydning for klimaet.  Den fanatiske redselen for CO2 har dessverre blitt et levebrød for mange mennesker og et redskap for politikere brukt som valgkamppropoganda og et skattepolitisk virkemiddel. 

Hele klimadebatten ble igangsatt av noen forskere som under emblemet til FN skapte seg en autoritet det har vært vanskelig å bekjempe. For når noen, velsignet av FN, påstår noe, blir det fort ”politisk korrekt”. Miljødebatten er vel det verste eksempelet på dette. Pressen i mange land har vært underlagt et regime der motargumenter mot FNs Klimapanel har blitt sensurert bort. I årenes løp har imidlertid panelet tabbet seg ut såpass mange ganger, at det har blitt mer rom for debatt. Dette gjelder ikke minst måleresultater som skal være manipulert, prognoser som viser seg helt feil og gjentatte påstander om at temperaturen stiger og stiger, til tross for at det ikke er sant.

Historiske måledata viser at det varmeste året på 1900-tallet var 1934. Det 

nest varmeste året var 1997. Etter 1997 har vi ikke hatt noe varmere år enn 1997 og følgelig heller ikke noe varmere år enn 1934. Vi har altså ikke hatt noen gjennomsnittelig global oppvarming på de siste 80 år, til tross for at menneskene har sluppet ut mye CO2 på disse årene.At man opplever varmerekorder lokalt i et år eller en måned, har ingen vitenskapelig verdi.  På mange områder har de gamle kulturer i Østen hatt kunnskaper innen forskjellige vitenskaper i meget lang tid før den vestlige verden. Det kan derfor være nyttig å studere hva man har visst i disse områdene når man skal starte forskning innen et fagområde.

Blant Østens vitenskapsmenn har disse sykluser på 60 år vært kjent for flere tusen år tilbake. I India er det en monsunperiode som kalles Brihaspati (Jupiterperioden), og i Kina er deres 60-års kalender en klimakalender. Vitenskapsmenn som har sett på dette tror at dette sykliske mønster skyldes påvirkning fra Jupiter, Saturn og månen. Det virker overbevisende å se hvordan temperaturen endrer seg synkront med hvordan avstanden til disse planeter endrer seg. Temperaturkurven er også svært regelmessig. En må håpe at ytterligere forskning kan bidra til å klarlegge dette.  

Read More