En langtrader med tung lastebil og mange erfaringer
På tysk heter han Fernfahrer, på engelsk long haul driver og på norsk langtursjåfør eller fjernkjører. Du ser dem i rekke og rad i høyresporet på motorveien, rundt både Barcelona, Livorno Rotterdam og Lyon. Inn i sentrum kjører de helst ikke det svære vogntoget, men holder seg pent utenfor.
Folk ser på disse fjernfarerne som litt langsomme og trauste med store armmuskler. De sitter jo i timesvis ombord på den svære bilen og dette må da bli noe ensformig og kjedelig, eller? Derfor blir de sett på som en gjeng som ikke akkurat slår hæla i taket.
Men ingen regel uten unntak!
Stewart Miller fra det norske flyttefirmaet Torline har femten års fartstid Norge-Spania og opp igjen.
Stewart, som kom til Norge i 1970 årene, har alltid hatt lyst til å komme til Norge. Han kommer fra Orknøyene og disse øyene var norske fram til de ble tatt over av Scotland. Derfor ser mange Orknøy-beboere på Norge som sitt annet fedreland. Stewart ville undersøke om det ennå var kulturelle likhetspunkter mellom nordmenn og folk fra øyene og han ville se på den historiske forbindelsen mellom Norge og Orknøyene. Han fant at det var lett å komme i kontakt med nordmennene og at mange ord og skikker var lik med dem han kjente hjemmefra.
Etter et par år i Norge bestemte Stewart og broren hans at de ville utvandre til Australia. Dette gjorde de og ble der noen år. Arbeidssituasjonen i Australia var på denne tiden meget god og de jobbet på en stor farm utenfor Sydney. Men etter hvert savnet han Norge og dro tilbake. Som fjernfarer begynte han å jobbe i 1999. Først var han hjelpemann om bord, men etter hvert tok han lappen for tung lastebil med tilhenger.. Til å begynne med var det bare turer rundt i Norge, men så fant Stewarts sjef ut at med gode språkkunskaper og erfaring fra Europa var dette den rette mannen til å kjøre til Spania. Og siden har han kjørt denne ruten. Stewart forteller at han liker jobben sin fordi han kommer rundt til de forskjelligste steder. På disse årene har han sett Valetta, Malta, Venezia, Italia, Berlin, Tyskland, Paris, Frankrike, London, England, Roma og Italia – bare for å nevne noen. Og siden det er påbudt å ha pauser når du kjører så kan du, hvis du er heldig, få et par dager i Venezia eller andre byer, og få tid til severdigheter i fred og ro.
Noen opplevelser på veien.
Stewarts erfaring er at folk som han har flyttet ned til Spania er en ekstra hyggelig gruppe mennesker. Og med de fleste av dem så går det hele bra. Men noen hadde ikke gjort hjemmearbeidet sitt og trodde at Spania var et paradis. De ble skuffet og flere av dem ble lurt og mistet alt de hadde.
Kanskje er det opplevelsen med å flytte til et annet land som gjør det, sier han, men folk er meget vennlige og det kan skje at de byr på middag eller insisterer på at jeg tar en dukkert i bassenget før jeg kjører videre. Jeg har fått flere gode venner blant folk som jeg har flyttet. Venner som jeg besøker når jeg er i nærheten, smiler han.
Da Stewart Miller begynte å kjøre for femten år siden, var det mest pensjonister som dro sørover. Flere unge familier som flyttet trodde at det var rene paradiset å komme til Spania, men de hadde ikke undersøkt noe som helst. De ble et par år og så ble vi bedt om å kjøre greiene deres oppover igjen. Nedover hadde vi kjørt to eller tre kubikk med møbler og husgeråd, men opp igjen var det kun en halv kubikk som vi måtte sette på lager for dem. En annen familie husker jeg spesielt. Det var et ektepar i førtiårs alderen som skulle reise ned og drive et lite hotell nær Malaga. Han hadde betalt for hotellet og blitt lovet at alt var ferdig, men da de kom ned viste det seg at hotellet så langt fra var klart. De måtte derfor selv ta inn på hotell mens de ventet på ferdigstillingen. Men den kom aldri og slutten på visa ble at det norske ekteparet tapte pengene og tapte hotellet. Vi ble bedt om å kjøre det hele opp til Norge igjen. En skikkelig tragedie!
Orknøyene
Siden han som vi traff på veien denne gangen er halvt nordmann må vi se litt på vår felles kulturbakgrunn: Da norske vikinger først slo seg ned på Orknøyene kalte de øygruppen Orkneyiar eller sel-øyene. Skottene tok vekk den siste delen av navnet og siden har øyene hatt navnet Orkney. De tilhørte Norge i flere hundre år, men så kom Norge under Danmark og da ble det slutt. Danskekongen Christian l var i pengenød, og da hans datter Margaret i 1468 ble forlovet med Jakob lll av Skottland ble han nødt til å pantsette Orknøyene og Shetland som medgift for datteren. Dette pantet ble aldri løst ut så øyene har tilhørt Skottlawnd i over 600 år.
Språket på Orknøyene var det fellesnordiske språket fra vikingetida, - Norræna. Den dag i dag kan du høre at den Orkadiske dialekten har ord og vendinger fra gammelnorsk.
Men dessverre er interessen for denne dialekten dalende. Ikke minst på grunn av den store gruppen med nykommere som i de siste åra har landet på Orknøyene.
For ikke så mange år siden var det forbudt på skolen å bruke den orcadiske aksent og språket var sett på som mindreverdig. Her, som så mange andre steder, var den lokale dialekt forbudt. Tenk på Samene i Norge, Indianerne i British Columbia, Eskimoene i Arktisk Canada, Tamilene i Sri Lanka. Biafrafolket i Nigeria.
Men i dag er det igjen en interesse for det gamle vikingespråket som er på vei inn igjen.
0 comentarios :
Publicar un comentario