Lokomobilen, 1800 tallets store håp
England var et foregangs land når det gjaldt bruken av dampmaskinen, og mange rare doninger så dagens lys. I Spania fantes også menn med fantasi, ideer og fremtidsvyer, og som skjelte til Englands oppfinnelser. Her var det mye å lære, og mye som kunne komme Spania til nytte om man bare visste å tilpasse doningene etter de spanske forholdene. Lokomobilen måtte absolutt være noe for landet, tenkte ikke minst den unge ingeniøren Pedro de Ribera
.jpg)
Politisk var 1800 tallet en rotete og vanskelig tid for Spania. Tenk bare på frigjøringskrigen mot Napoleon, den konservative og maktsyke kong Ferdinand VII, Carlistkrigene, enke dronningen Maria Cristina og hennes datter Isabel II for ikke å snakke om alle de ministrene som kom og gikk, etc. Likevel, midt oppe i alt dette skjedde det saker og ting blant folket i landet som ikke hadde noe med hverken politikk eller krig å gjøre. Dette var århundret der den nye oppfinnelsen av dampmaskinen og jernbanen fikk vind i seilene, foruten den merkelige ”bilen” som gikk med damp.
Det er litt rart å tenke på at mange hendelser som en gang var på alles lepper, med tiden bare forsvinner i glemselens mørke. Slik gikk det i alle fall med alt oppstyret rundt den nye oppfinnelsen lokomobilen. James Watt hadde oppfunnet dampmaskinen allerede på 1700 tallet, mens Georg Stephenson skapte modellen for det første lokomotivet i 1814. Verdens første jernbane ble bygd i 1825 nord i England, og her i Spania ble den første jernbanen åpnet i 1848 mellom Barcelona og Mataro. Samtidig var det noen fremsynte menn borte i England som fant ut at det måtte da gå an å lage en doning drevet av damp for bruk på veiene også, og forskjellige typer så dagens lys både i England og Frankrike. I følge manges mening var dette fullstendig bort i natten, man hadde jo allerede bygget ut et helt nett av jernbaner i Europa, og flere skulle det bli, så hva skulle man med disse såkalte lokomobilene? Veiene var jo ikke engang preparert for noe slikt, dessuten hadde man jo diligencene. På den annen side var det mange som hilste de nye planene med glede, det ville jo være litt av en hjelp når det gjaldt å frakte tunge laster som materialer o.l. til steder utenfor jernbanens ruter. Meningene sto steilt imot hverandre, og absolutt alle mente noe om saken. Her i Spania var det en ung ingeniør som grep ideen med begge hender, nemlig Pedro de Ribera. Dette måtte prøves, og han bestilte en av de berømte doningene fra England og fikk den fraktet til Santander. Derfra skulle den flyttes til Valladolid for så å komme i rute mellom Valladolid og Madrid, en strekning på ca. 250 Km.. Han hadde jo hørt at lokomobilen skulle være i stand til å frakte hele 20 tonn og likevel holde en fart på 10 Km. i timen med sine 12 hestekrefter. Helt utrolig, og faktisk var det mange nok som ikke trodde noe på den påstanden. Det fikk da være måte på å innbille vanlige folk noe sånt!
I oktober 1860 ble denne merkelige doningen satt på land i Santander, uten at noen hadde tenkt alvorlig over hvordan den skulle fraktes til Valladolid. Intet problem, mente optimisten Pedro, den var jo ment å forflytte seg langs veiene, så da var det jo bare å starte opp med kurs for Valladolid. Fullt så enkelt var det ikke likevel, og det gikk ikke så lenge før de måtte bite i det sure eplet og bare innrømme at ”veiene aldeles ikke var bygd med tanke på noen slik maskin som denne lokomobilen”. Hest og vogn var greit nok, men dette ”spetakkelet” her måtte bare melde pass overfor humper, steiner, hull og gjørme som var daglig kost på den tids veier. Kong Carlos III hadde riktig nok gjort litt av en innsats for å få veiene i god stand på 1700 tallet, men det gjaldt bare de største hovedveiene. Alle andre veier fikk bare være inntil videre. Ikke noe å gjøre med det, de fikk heller se til å få fraktet det nye vidunderet med jernbanen i stedet, og frem kom den. I Valladolid hadde folk møtt frem i hopetall, dette monsteret måtte de bare få med seg. Undringen, og begeistringen var enorm da de så den nye lokomobilen som glitret i solen, noe sånt hadde de aldri sett før. Den så imponerende flott ut med eget navn malt på den store tanken, CASTILLA! Den hadde to digre bakhjul av jern med en diameter på over 2m.. Forhjulene var noe mindre og kunne styres av ”lookføreren” med både ratt og bremse. Bakpå var det plass til de to som skulle sørge for drivstoffet, vann og kull. De kunne også regulere tilførselen av drivstoff slik at farten ble redusert om det trengtes, noe som var ganske viktig, så de ikke risikerte at doningen ”løp løpsk” når bakkene ble for bratte.
Kl 3 på ettermiddagen 30 oktober 1860 startet lokomobilen Castilla på sin første tur til Madrid, en tur på 250 Km. som tok ikke mindre enn 18 dager. Noen lynende fart var det ikke, men den fraktet en tyngre last enn noen hester kunne ha greid. På turen trengte den naturlig nok påfyll av drivstoff, et problem de løste ved av og til å legge veien så nært opp til jernbanen som mulig for å få påfyll derfra..
Selvfølgelig var jernbanen en uhyre nyttig oppfinnelse, både med tanke på de reisende og på behovet for frakt, men det kostet penger å anlegge skinner for toget, så man kunne ikke godt forlange et nettverk i likhet med veiene. Det var dette som lå bak tanken om et kjøretøy som på en måte utfylte jernbanen, i alle fall når det gjaldt frakt av tunge materialer og annen last. Mange forskjellige utgaver av doninger drevet av damp så dagens lys på 1800 tallet, men felles for dem alle var simpelthen vekten, og at veiene den gangen jamt over var av dårlig standard.
Tilhengerne og oppfinnerne av lokomobilen var så fanget av tanken på utnyttelse av dampmaskinen, at de overhode ikke tenkte på muligheten av å finne et annet drivstoff som kunne gjøre kjøretøyet enklere og lettere. Derimot eksperimenterte de med en form for jernbaneskinner som var festet til selve hjulene, altså en skinnegang som lokomobilen selv hadde med seg. Det ble laget noen av den typen også, men uten særlig suksess og det hele løp ut i sanden etter en tid. Tanken var god, men resultatet med denne dampbilen fikk aldri skikkelig fotfeste. Likevel kan vi si at det var oppfinnerne av disse klumpete, voldsomme og tungvinte maskinene som faktisk var de heltene som inspirerte de senere oppfinnere av bilen.
0 comentarios :
Publicar un comentario