Berthe Marie Ulveseter
fra Sjømannskirken
Å sitte og høre på Berte Marie Ulveseter sitt liv og levned er meget dramatisk. Her er en person med en brennende trang til å hjelpe andre. En person som har reist ut til land med store problemer og jobbet med å forbedre situasjonen der. Og som belønning har hun en stor gruppe som hun hjalp da de var barn. De er nå voksne og kaller henne for Mamma.. Sender brev med bilder av ungene sine, sender brev og forteller hvordan de har det. Poststemplet: Mali, Etiopia, Eritrea, eller andre steder!
Vi lar Berte Marie selv fortelle!
Første gang jeg kom til Afrika var i 1985. Jeg jobbet da som sykepleier i en flyktningleir i Nord-Etiopia. Det var borgerkrig mellom Etiopia og Eritrea. I leiren var det 20.0000 mennesker og mange var døende. Jeg var alene med etiopiske hjelpepleiere for den svenske legen og sykepleierne var alle syke. Mens jeg jobbet der brøt det ut kolera-epidemi i leiren og 500 mennesker døde hver dag. Det hadde ikke regnet på flere år så det var prekær vannmangel og matmangel. Byen var omringet av frigjøringssoldater, så den eneste måten å få inn mat på var å droppe maten fra fly. Til denne leiren kom jeg sammen med min tolk, sendt ut av Lutherske Verdensforbund. Jeg hadde ingen erfaring fra liknende arbeid og ble helt overveldet av hva jeg så. Tolken sa til meg, husker jeg: Where do you want to start, sister? Et godt spørsmål. I begynnelsen av min tid i leiren døde alle mine pasienter, men etter hvert gikk det mye bedre. Men utenfor leiren bodde det også tusenvis av flyktninger og disse hadde liten sjanse til å overleve. I flyktningeleiren jobbet jeg ett år, lenge nok til at barna og familiene som overlevde kunne reise hjem.
Etter denne jobben ble jeg sendt til Mali i Vest-Afrika. I Mali var det rolige tilstander sammenliknet med der jeg kom fra! Jeg reiste rundt til 40 – 50 landsbyer og lærte blant annet opp tradisjonelle jordmødre, for å få ned at barna døde under eller rett etter fødsel. I Mali var jeg i 3.5 år og så dro jeg hjem, - for å gå på helsesøsterskolen.
Mens jeg gikk der så skjedde omveltningene i Romania, - diktatoren Nicolae Ceausescu og kona hans ble dømt og skutt annen juledag 1989. Jeg ble bedt av Norges Røde Kors om å dra til Romania. Fikk utsatt eksamen på helsesøsterskolen i Trondheim og i 1990 landet jeg i Bucharesti som helsekoordinator. Røde Kors var involvert i 80 institusjoner. På disse bodde det en blanding av barn med forskjellige funksjonshemminger, psykisk syke kvinner og eldre med demens. Innstillingen til unger i Romania var på den tiden at barn med psykiske og fysiske handikap ikke var verdt noe, og de ble derfor stuet bort i slike institusjoner. Her var det ingen form for stimulering, dårlig stell og høy barnedødelighet. Min jobb var blant annet å lære opp det rumenske personalet til å akseptere at barn med handikap er like mye verdt som andre mennesker. Dette var langt fra lett for innstillingen til dem som jobbet på disse stedene var veldig fastgrodd. Og når de så at disse ungene fikk klær fra Norge så sa de: ”Hvorfor får ikke mine barn klær. De er da mye mere verdt enn disse ungene her på institusjonen!” Det var ikke lett å jobbe i Romania, å endre holdninger tar lang tid.
Etter jobben i Romania ble jeg bedt om å reise tilbake til Mali. Her jobbet jeg med lese-skriveopplæring og inntektsskapende tiltak blant kvinner, en jobb som varte ett år. Fra 2003 til 2006 jobbet jeg for Kirkens Nødhjelp i Eritrea. Dette var den gangen det yngste landet i Afrika og til å begynne med, etter at det ble frigjort fra Etiopia, var landet velstyrt, men en god leder i krig er sjelden en god leder i fred! I dag er Eritrea et totalt diktatur hvor befolkningen blir holdt nede. Opponerer du så bare forsvinner du neste dag. Mye angiveri og avlytting av telefonen. I dag fremstår Eritrea som et av de verste land i verden. Det er vel kun Nord-Korea som er verre. Da jeg kom dit i 2003 var det mange internasjonale hjelpeorganisasjoner som drev sitt arbeid i Eritrea, men da jeg dro tre år etterpå var det kun tre stykker igjen. En av dem var Kirkens Nødhjelp, men nå er de også ute.
Jeg har hatt tre jobber for Kirkens Nødhjelp; - først var jeg i Etiopia på slutten av 1990 tallet. Her var jeg leder for bistandsarbeidet der. Deretter jobbet jeg tre år i Eritrea og så var jeg stasjonert i Irak før jeg kom hit til Sjømannskirken.
Mitt syn på Irak er sikkert noe annerledes enn det som mange har! Saddam Hussein var en brutal diktator som styrte Irak med jernhånd. Hans behandling av kurderne var aldeles fryktelig. Men under og etter den amerikanske invasjonen vokste radikale islamistiske grupper fram, vold, korrupsjon, kleptopati og en usikker politisk framtid hersker i dag i Irak. Kvinnenes situasjon har blitt vanskeligere, det er mye kjønnsbasert vold, færre kvinner får tilgang til høyere utdanning, og de må gå med hijab eller tildekket, selv de som ikke ønsker det.
Afrika, mer enn en verdensdel.
Når det gjelder europeernes syn på Afrika så er det galt å se hele dette store kontinentet under ett. Det er like store forskjeller i Afrika som det er i andre verdensdeler. Men skal jeg si noe om mine erfaringer fra Afrika så er det mange steder jeg har jobbet et patriarkalsk samfunn. Kvinner har ikke de samme rettigheter som menn. De kan ofte ikke eie jord og de jobber mer enn mennene for mindre lønn. Kjønnsbasert vold er utbredt, for eksempel omskjæringen av kvinner. I Skandinavia er vi kommet lenger når det gjelder likestilling, men hel likestilling har vi ikke oppnådd enda.
I mange afrikanske land bor det en liten rik gruppe og en stor gruppe er fattige med begrensede muligheter til å få skolegang eller annen opplæring. Men dette problemet finner vi også i andre verdensdeler. Noe av det jeg lærte mest om i Afrika var de sterke bånd som binder familien sammen. Her er det mye mer familiesamhold enn hos oss. Arbeidet mitt med å redde mennesker var meget meningsfylt. Hjelp til Selvhjelp, var det jeg prøvde å jobbe etter.
Her i området bor vi nordmenn i en boble. Vi har det godt og vi har nok å spise og nok til å leve her i Spania. Men rundt oss i nærmiljøet er det offer for menneskehandel, krise og sult. Det er vår kristne plikt å dele med dem som har det vondt. Dette budskapet mener jeg det er viktig å formidle.
0 comentarios :
Publicar un comentario