Fjellet Busa, fra tilfluktssted til fengsel
I Catalunias Pyreneiske fjellheim finner vi fjellet Busa, en utrolig fjellformasjon som strekker seg rett inn i himmelen, med loddrette vegger ned i innsjøen ved fjellets fot. Helt på toppen er det en slette, stor nok til et kapell og noen få hus. For mange hundre år siden ble plassen brukt som et utilgjengelig tilfluktssted, senere som et kirkens sted med kapell og noe bortimot et kloster, senere ble den brukt som en militær forlegning og treningsplass for hæren, for så til slutt å ende opp som et fryktet fengsel for franske fanger under frigjøringskrigen tidlig på 1800 tallet.
Det finnes neppe et land med en rikere lokalhistorie enn Spania, men at dette også gjaldt for fjellpartier, var nytt for meg jeg inntil jeg leste om Busafjellet. Med sin loddrette og glatte fjellvegg rager det 1300 meter over la Llosa dammen, og ender som en flattrykt tinde med en gressmatte stor nok til noen små hus og et kapell. Veien opp dit er ikke akkurat noen Europavei med biltrafikk. Skal du opp på toppen blir det å streve deg opp den bratte stien i krik og krok forbi eller gjennom fjellpass mellom dramatiske klipper, og balansere deg over de verste juvene via nifse hengebroer. Det er ikke akkurat noen vei å anbefale for den som har høydeskrekk, mens det for fotoentusiasten derimot må være rene drømmeturen. En gang for mange hundre år siden bodde det en ekte fjellkone her oppe i fjellet . Hun het ganske enkelt Busa, og siden hun var en bemerkelseverdig kvinne som gikk over i historien med ære, har aldri fjellet hennes vært kalt noe annet enn Busa etter henne.
I hennes tid hendte det at en hel flokk med romere var blitt slått av spanjolene og drevet på flukt opp i fjellene. Forfølgerne hadde kjørt dem hardt, og stakkarene var fortvilet, dødstrette og forkomne da Busa traff dem. Hun fikk inderlig vondt av dem, og som det hjertevarme mennesket hun var, hjalp hun dem opp til et skjulested ingen ukjente ville finne, ikke langt fra selve fjellets topp. Der passet og stelte hun dem, ikke bare en uke eller to, men gjennom en lengre tid til faren var over. Hun holdt dem med mat og drikke og fikk dem på beina igjen, mens forfølgerne til slutt ga opp jakten og dro sin vei. Hele denne historien er ikke bare dokumentert, men italienerne har til og med sørget for en inskripsjon over døren på en offentlig bygning, der de gir uttrykk for sin takk til Busa som hjalp deres landsmenn den gang de var i den ytterste nød.
Noen hundre år senere, nærmere bestemt i år 989, var det en greve, Borrel II av Urgel, som solgte kirken Santa Maria de Lord, samt flere av fjellene i dalen til en diakon - i dokumentene nevnt som ”Busine-fjellene”. På 1100-tallet nevnes også kirken San Cristobal, som var reist helt på toppen av fjellet. ”Etter denne kirken har man fremdeles bevart romanske buer som hørte til klokketårnet”. står det å lese i dokumenter som ble skrevet så seint som i 1584. Altså rundt 300 år etter at den var i bruk. En ny kirke, eller rettere et kapell eller en ermita, ble reist på samme plassen med både hus og kloster, men dessverre brøt det ut en voldsom brann i 1693 som ødela det alt sammen. Presten selv reddet seg unna flammene i bare nattskjorten mens han sprang for livet nedover den steinete og bratte stien. Hvordan det gikk med resten av munkene i klosteret, sier merkelig nok ikke historien noe om.
Kirken ble det ikke stort igjen av, men en kirke ville folket ha, selv om den lå både høyt og vanskelig til, og i 1758 ble den faktisk bygget opp igjen. Siden den gang ble dette stedet der oppe på fjellets høyeste punkt, målet for bygdafolkets ”romeria” hvert eneste år i juli måned. En ”romeria” er en felles utflukt til et lite kapell på en høyde der alle som kan krype eller gå er med. Bakgrunnen kan være så forskjellig, kanskje noe de vil takke sin Gud for, en spesiell hendelse som omfatter hele det lille samfunnet, eller det kan være en helgen de vil ære, eller noe annet de brenner for. For oss utenforstående virker det faktisk som om årsaken er mindre viktig enn dette at de får et påskudd til en ekstra fiesta der alle er med. I et av dokumentene står det at denne plassen der opp på fjellet har et kaldt men sunt klima, og at det finnes to brønner der med rikelig vann for både folk og fe.
Like før uavhengighetskrigen brøt ut, fant general Lacy ut at nettopp dette fjellet egnet seg ypperlig til en treningsplass for det militære, og da krigen brøt ut i 1808 var militærleiren på plass. Trening var vel og bra, men nå var det andre behov som var langt viktigere. Den 19 oktober 1810 marsjerte nemlig Napoleons tropper inn i Solsona, ledet av general MacDonald, med 10 000 infanterister og 800 ryttersoldater. I de sju dagene okkupasjonen varte, underholdt soldatene seg med ran, voldtekter og hærverk, ikke bare i Solsona men også i resten av området. (Solsona ligger noe vest for Busa fjellet). Generalen og soldatene hans var opptatt av å få tak i biskopen også, men der forregnet de seg likevel. Denne presten hadde de sett på som et enkelt bytte, svak og gammel som han var, men de tenkte ikke over alle sognebarna som uten et ord stilte opp for å redde sin kjære prest. I nattens mørke ble presten hentet ut av kirken, og båret på skuldrene til sterke bønder, opp til en trygg og utilgjengelig plass i fjellet. Fjellet ble også redningen for de skrekkslagne innbyggerne rundt på småstedene i dalen under Busafjellene. Alt de eide var ødelagt, situasjonen virket håpløs, men general Lacy var ikke tapt bak en vogn. Han satte i gang med å samle bønder, frivillige og arrige patrioter til en liten gruppe som var fast bestemt på å knekke de forhatte franskmennene. Vel var de ikke soldater, og lite visste de om militære handlinger, men ett visste de: De franske soldatene skulle knekkes, og general Lacy var nettopp den rette mann til å få skikk på sin lille gruppe med ”sivile soldater”. Samtidig greide han å omkalfatre hele sin spanske militærleir på toppen av fjellet, og i stedet opprette en skikkelig solid fangeleir. Deretter startet han sin egen frigjøringskrig.
Det tok ikke så lang tid før franskmennene skjønte at dette angrepet deres kanskje ikke var det lureste de hadde funnet på likevel. Spanjolene var lommekjente i området og det var ikke så få franske soldater som ble overrumplet og brakt som fanger opp til toppen av Busa, til et fengsel som har gått over i historien som det rene helvete. Ikke så få av disse franske soldatene, plaget av sult, sykdom og allverdens elendighet, valgte i sin fortvilelse å styrte seg utfor fjellet for å få en ende på sin håpløse situasjon. Ordene som ble stående igjen etter dem var : ”Morir en Busa y resurgir en Paris”. (fritt oversatt; ”Dø i Busa, og gjenoppstå i Paris”).
0 comentarios :
Publicar un comentario