Filip ll`s førstefødte sønn og tronarving døde under mystiske omstendigheter. Don Carlos hadde hatt et vanskelig sinnelag, - som resultat av mentale problemer i flere slektledd? Eller var det generasjoners inngifte som lå bak?
Begge deler har vært historikernes teorier i årevis, men i våre dager har også nye spørsmål dukket opp.
Både oldemoren Johanna den gale, og tip-tip oldemoren, mor til Isabella den katolske, hadde begge to mentale problemer. Kunne habsburgernes inngifte gjennom generasjoner ha forsterket disse tendensene og preget det vanskelige sinnelaget til Don Carlos?
Filip ll giftet seg første gang i år 1543 med sin jevngamle kusine Maria Manuela fra Portugal. Allerede året etter bryllupet skjenket Maria sin mann en sønn som fikk navnet Carlos. Filip var lykkelig, selv om den vesle så ganske skrøpelig ut. Det ene benet var lengre enn det andre og ryggen var helt skjev, dessuten så ikke småen bra ut ellers heller. ”Tro om dette kreket noensinne ville vokse opp?” var det nok flere som tenkte. Men, mot alle odds overlevde den vesle, mens moren fikk en infeksjon og døde av barselfeber bare fem dager etter fødselen.
Det var litt av et slag for den 17 år gamle Filip å bli enkemann med ansvaret for en liten baby. Når sant skal sies var han jo ikke var stort mer enn en forvokst guttunge selv heller, - nei, det kunne ikke ha vært enkelt.
Etter hvert som gutten vokste opp, ble den strenge og alvorlige Filip mer og mer skeptisk overfor sønnens ubeherskede oppførsel, men trøstet seg med at alt sikkert ville rette seg med tiden. Dessuten fikk han annet å tenke på da han etter påtrykk fra faren, Keiser Karl V, giftet seg med Maria Tudor i England, hun som senere fikk tilnavnet ”Den blodige”. De giftet seg i 1554 og i ekteskapspakten sto det at en eventuell sønn i dette ekteskapet skulle arve Nederlandene.
Da Carlos fikk greie på denne bestemmelsen, ble han aldeles rasende og svor på at han ville gå til krig for å forsvare sin egen rett til disse landene om noe slikt skulle skje. Ti-åringen var ikke verre på det enn at han øyeblikkelig sendte en bønn til sin bestefar, Keiseren, som på den tiden oppholdt seg i Flandern, om at han måtte sende soldater og våpen så han kunne verge sin rett. Keiser Karl V smilte godt i skjegget da han fikk brevet. ”Den gutten blir det sikkert noe stort av tross alt”, tenkte han sikkert.
Som vi vet, fikk ikke Filip og Maria noen arvinger, dessuten døde Maria etter bare fem år. I disse fem årene hadde Carlos vært henvist til sine tanters omsorg og oppdragelse, foruten gamle Honorato Juan som sto for utdannelsen til prinsen. Filips to søstere var glad i gutten og ga ham rikelig med kjærlighet. Imidlertid gikk tantene hen og giftet seg ikke så lenge etter at Filip hadde reist til England. Tante Juana, som hadde giftet seg med arveprinsen i Portugal, ble enke etter kort tid og vendte tilbake til Spania for å ta seg av sin lille nevø. Til tross for tantens kjærlige omsorg, var det ikke fritt for at vesle Carlos savnet både sin far i England og sin bestefar i Flandern. Undervisningen var han heller ikke særlig begeistret for, selv om han slett ikke var dum. Noe av det læreren la stor vekt på var å lære gutten å styre sine følelser. En arveprins skulle ikke gi uttrykk for sine følelser, men lære seg å beherske dem. Uansett hvilke problemer som dukket opp, måtte ikke en prins røpe sine egne tanker og følelser i sakens anledning. Dette var en lekse som Carlos aldri lærte. Gutten verken kunne eller ville beherske seg, tvert i mot eksploderte han ofte i et forferdelig sinne når noe gikk ham i mot. Ikke bare det, men han var også grenseløst sta. Hadde han først satt seg noe i hodet var han ikke til å rikke.
Etter Marias død, flyttet Filip, som nå var blitt konge, sammen med sin sønn høsten 1559.
For disse to å bo sammen ble en stor skuffelse for begge parter, de var bare så altfor forskjellige. Hele tiden gikk Filip rundt og lette etter i alle fall noen edle egenskaper hos sønnen, noe som kunne komme landet til gode når han en gang tok over, men uten hell. Filip selv var som kjent et arbeidsjern, mens Carlos satte mer pris på lediggang og frihet. Samtidig drømte han om å utføre store bedrifter i likhet med bestefaren, som han beundret over alt i verden. Filip var en meget nøysom og forsiktig person, nærmest gjerrig, mens Carlos derimot likte å strø om seg med penger i hoffet og blant venner. Rett nok misunte Carlos farens energi og arbeidskapasitet, men selv kunne han ikke tenke seg å leve opp til et slikt levesett, og farens strenghet simpelthen hatet han. De delte heller ikke noen interesser, det faren likte, avskydde sønnen, og omvendt. Kort sagt, de var til stadighet på kollisjonskurs.
I 1560, like før Carlos fylte 15 år, ble han i Cortes høytidelig erklært for rikets arving. Naturlig nok så unggutten nå fram til en viktigere stilling i landet, til å få ansvar og til å bli tatt med på råd i viktige saker. Men ingen forandring skjedde. Faren fortsatte å overse ham, spurte ham aldri om noe og ga ham aldri ansvar for noe som helst. Carlos planlagte ekteskap ble det heller aldri noe av, Filip trodde nemlig at gutten var impotent og ute av stand til å avle en arvtaker til riket. Dette såret gutten mer enn faren kunne ane.
Da Carlos begynte på universitetet i Alcala de Henares, fikk han med seg sine to onkler, Juan av Østerriket og Aleksander Farnesio, som begge var bestefarens uekte sønner og Carlos` jevngamle, gode venner.
Da Nederlandene gjorde opprør mot Spania ble det holdt både konferanser og rådslagnings møter, men Carlos ble holdt utenfor. Han var henvist til å stå utenfor dørene og spionere på hva som ble sagt og bestemt. Da Filip oppdaget at sønnen sto og lyttet, var han alt annet enn nådig over sønnens uverdige oppførsel. Da det omsider ble bestemt at hertugen av Alba skulle få æren av å ta seg av problemene i nord, sprakk det helt for Carlos. Sint og fortvilet skrek han ut: ”Du må bare ikke tro at du får reise til Flandern, jeg skal før drepe deg!”
Skuffet og bitter begynte Carlos å sysle med tanken om å reise til Nederland for egen regning og simpelthen gjøre felles sak med opprørerne, så kunne faren og de andre bare ha det så godt. Disse tankene røpet han for sin venn, onkel Juan av Østeriket. Juan ble sjokkert over planen og fant den så alvorlig at han røpet det hele for Filip ll. Vennen sviktet da det gjaldt og ble hans angiver.
Carlos var fortvilet og Filip var rasende, dette gikk bare ikke an. En sånn kar var ikke skikket til en gang å ta over landets krone, mente Filip, og gikk til det drastiske skritt å arrestere sønnen midt på natten mens han lå og sov. Carlos ble sperret inne og ingen, verken venner eller familie fikk noensinne lov til å besøke ham. Carlos måtte finne seg i å leve totalt isolert fra omverdenen, noe som gikk ham fullstendig på nervene løs.
Da Filip til og med satte rettsapparatet i sving for å fradømme sønnen retten til tronen, ble Carlos plutselig syk og døde. Men, hva døde han egentlig av?
Var det Filip ll som hadde forgiftet sin sønn, eller døde Carlos p.g.a. sin ufornuftige oppførsel i fangenskapet? I ren desperasjon over sin håpløse situasjon hendte det nemlig at Carlos fant på de utroligste ting. I blant kunne han legge seg til å sove splitter naken på det kalde steingulvet, og ble skikkelig syk. Kan dette ha vært årsaken til at han døde? Eller kunne faren ha drept sønnen av ren og skjær sjalusi? Ryktene gikk jo om et kjærlighetsforhold mellom Carlos og Elisabeh av Valois, Filips tredje kone.
Spørsmålene er mange, men svaret er fremdeles uvisst.
0 comentarios :
Publicar un comentario