Har du noen gang hørt om noe annet enn “Den mørke Middelalder” når denne tiden mellom 476 og 1492 blir nevnt? Det er liksom opp og avgjort at alle de årene var en trist, og nærmest uhyggelig tid, men er egentlig dette den hele og fulle sannhet? La oss se litt nærmere på denne epoken, så kan vi heller dømme etterpå.
Til orientering viser årstallet 476 til Romas fall, mens 1492 selvfølgelig minner om ”oppdagelsen” av Amerika. Etter dette omfatter altså Middelalderen hele 1000 års Historie, og det ville være rart om ikke en så lang periode kunne vise til noe mer positivt enn utelukkende negative hendelser. Om vi holder oss først og fremst til Spania, får vi sikkert problemer med å finne noen konkret skildring som viser at ”slik artet Middelalderen seg i Spania”. Se nå bare på tiden under Vestgoterne som avløste romerne her i landet. Den første tiden var det arianerne (de som trodde på en Gud, men ikke på treenigheten) som satt med makten. Den gangen fikk både jøder og kristne praktisere sin religion i fred. Jødene f.eks. fikk leve og bruke de samme hjelpemidler som de kristne. Brukte de kristne slaver på sine gods, ja så kunne jødene gjøre det samme, noe som langt fra var en selvfølge etter at de siste vestgoterne hadde gått over til kristendommen. Fra en fredelig sameksistens og gjensidig respekt for hverandres tro, gikk de inn i en tid der jødene ble forfulgt og all verdens hindringer ble lagt i veien for å knekke dem. Dette er bare ett eksempel på hvordan gode år ble byttet ut med vanskeligere tider, noe som skjedde mange ganger opp gjennom hele Middelalderen.
Muslimene som gjorde sitt inntog i 711 erobret stordelen av Den Iberiske Halvøy på kort tid, og vi fikk Al-Andalus som deres rike, med de kristne lengst nord i landet. Så lenge vanlige folks små samfunn fikk styre seg selv, opplevde man en enestående fredelig sameksistens i de erobrede områdene, og det på tvers av religiøse forskjeller. Her arbeidet man sammen nærmest som gode naboer, der til og med blandete giftemål langt fra var noen sjeldenhet. Annerledes var det når landets ledende overklasse kom inn i bildet, da var det slutt på freden. Da dukket fanatismen frem, i kampen om å vinne terreng for sin egen tro, noe som gjaldt på begge sider av grensen. De kristne startet sin gjenerobring, mens muslimene kjempet om nytt land eller om å gjenvinne tapt land. En kar som Almanzor ble en fryktet kriger og erobrer i nord, en mann som ikke akkurat brukte å ta på sine fiender med silkehansker. Fra de kristnes side kan det være nok å nevne gjenerobrere som Jaime I i Aragon og nasjonalhelten el Cid, begge fryktede krigere fra den kristne siden av grensen. Livet for innbyggerne i krigssonene var selvfølgelig alt annet enn enkelt. Med andre ord, det ville være like galt å si at Middelalderen i disse årene var preget av bare fredelig sameksistens, som å si at det var en eneste lang og nådeløs tid full av krig.
Om vi forlater akkurat denne tiden som bød på både krig og fred, gjensidig respekt, og fanatisme, og kaster et blikk på levevilkårene for vanlige folk, er tidens uvitenhet noe av det første som slår oss. Det er ikke lett for oss i dag å forstå eller sette oss inn i hvordan det var å leve med all den overtroen som regjerte. Enkle arbeidsfolk visste lite eller ingen ting ut over det hverdagen krevde for å holde liv i familien. Ikke kunne de lese eller skrive, og ikke hadde de tid eller overskudd til å lære det heller. De overlot like godt alt sånt til feudalherren og presteskapet, med en klokketro på at alt de preket og fortalte var det eneste rette. Ikke bare med tanke på religiøse spørsmål, men like meget i andre ting, som f.eks. alt som gjaldt sykdom og pest. Når presten sa at alt dette var en syndens straffedom som ene og alene Gud kunne helbrede dem for, ja, så trodde de det. Behandlingen av medisinske problemer var derfor ganske enkelt bønn, bønn og atter bønn. Endte det med døden, tok de det som straffen for en eller annen synd de hadde begått.
Det er litt rart å tenke på at også araberne på 900 tallet hadde en snev av den samme innstillingen, selv om de regnes for foregangsmenn innen både vitenskap og filosofi.
Da Abderrahman III grunnla den første spiren til et universitet i Cordoba, tok han faktisk også med medisin som fag. Ellers var de viktigste fagene astronomi og matematikk, foruten kultur, kunst, poesi, filosofi og musikk. Noen hundre år senere dukket det opp nye universiteter rundt i Europa, både i Paris, London og selvfølgelig i Salamanka her i Spania. Det rare er bare at nå var ikke lenger Medisin, ett av fagene. Siden de kristne fremdeles var opptatt av synet på sykdom som en Guds straffedom, hadde selvfølgelig ikke dette faget noe å gjøre på et universitet. Medisinske problemer hørte etter deres mening inn under prestenes eller ”heksenes” gebet. De såkalte kloke koner, eller andre som tok seg av de syke, drev det vi i dag ville kalt for kvakksalveri. Det meste dreiet seg om medisinske urter, bygget på erfaring, men det hendte også at det ble gjort inngrep med kniv i et fortvilet forsøk på å helbrede. Ingen hadde noe begrep om hygiene, og vanlig renslighet var ukjent. Resultatet ble derfor i de fleste tilfeller at den syke ble enda sykere på grunn av infeksjoner, og det hele endte med døden.
I neste nr. blir det mer om forholdene i spansk Middelalder.
0 comentarios :
Publicar un comentario