Det aller meste har forandret seg her på kysten vår på de siste 30 årene, men fjellene som omgir oss, forblir de samme. Mange nordmenn før oss har søkt opp i disse vakre og dramatiske fjellene.
Fra en dame som i voksen alder har flyttet hjem til Oslo, har jeg blitt forært referater og bilder fra en gruppe som gikk på tur sammen her for ca. 30 år siden.
Det hyggelige er at opplevelser fremdeles er de samme, selv om så mye annet har forandret seg her.
Fantasien settes i sving for oss alle når vi går turer i fjellene og opplever de gamle kulturlandskapene.
I et referat fra en av turene i april i 1983 har en dame beskrevet sin opplevelse denne dagen på en poetisk måte og sett seg selv som en fugl og har skrevet dens tanker og inntrykk fra turen.
11. April 1983Som en lerke svinger jeg meg oppover. Jeg er lykkelig og glad og takknemlig over livet som gir så mye glede.
Vennskap og kameratskap og trygghet. Livet er vidunderlig skjønt og jeg ville helst slå noen triller av bare glede hele veien oppover, men det er tungt å ta seg frem.
Nede i dalen vokser lysende gul bruskvikke og blålilla lavendel. En berusende duft stiger mot meg fra dem. Jeg blir yr og glad og vil trykke dem alle i min favn.
Oppover-oppover-oppover.
Tåken siger tungt innover og stenger utsikten over dalen og slettene nedenfor.. Det ellers så skjønne blå Middelhavet forsvinner i det ullene tåketeppet, men fjellet er der nært oss .
Millioner av år har de stått der, ruvende og majestetisk. Store steiner og fjellblokker med de forunderligste mønstre og fasonger har løsnet på grunn av regn og uvær og har dundret nedover fjellsidene.
Og her, innimellom gror det av de skjønneste bittesmå vekster som klorer seg fast i hver en liten glippe. «La oss kle fjellet»
Høyere og høyere ……..
Det blir lettere å puste, mer luft under vingene, som bærer meg oppover. Her oppe vokser det pinje, en hel skog av dem. Det er bløtt og mykt av barnåler på stien som slynger seg mellom stammene. Noen steder har vinden tatt et tre, en kjempe har falt, tung av alder.
Lenger- lenger oppover……..
Stien bukter seg frem, av og til på kanten av stupet, innimellom litt tryggere. Ur og stein overalt, men myknet opp av blomster og busker.
Hva har de tenkt på, menneskene som har klort seg oppover denne stien? -på slitet for dagen, for føden, men også av kjærlighet til jorden?
Tålmodige små esler har strevet og båret, men har kanskje bare fått slag og spark til belønning. For her har menneskers fot og hånd satt sine spor. Her er møysommelig ryddet og forbedret så foten lettere skal få feste.
Hva får oss til å streve oppover? Hva driver oss? For disse tidligere menneskene var det neppe den skjønne villskapen i naturen. Nei, et sted her oppe har de klort seg fast, bygd sine hus og terrasser. Plantet sine mandeltrær, og levd i pakt med naturen. Kanskje elsket de det? Kanskje var det bare en dyd av nødvendighet? Trangen til å eksistere.
Hvilken åpenbaring å finne en liten eng med knallrøde valmuer her høyt oppe mot himmelen.
En liten lerke jubler enda en gang av takknemmelighet over livet.
0 comentarios :
Publicar un comentario