Med denne enkle setningen skiller pilegrimsvegen til Santiago de Compostela seg ut fra hvilken som helst annen fottur. Noen går for fornøyelsens skyld, andre av religiøse grunner eller historiske grunner. Noen har kanskje en gang gitt et løfte som må holdes.
For å forstå opprinnelsen til Pilegrimsvegen må du forflytte deg til det geopolitiske Spania i 813 da de fant det som sies å være graven til apostelen Santiago. På denne tiden styrte maurerne i store deler av Spania, mens det bare fantes små, kristne kongeriker på Den Iberiske Halvøy. Mens maurerne den gang samlet seg under ropet “Mohammed”, strevde de kristne fremdeles uten en karismatisk leder.
Dette var situasjonen i Spania, da en stjerne viste gjeteren Pelayo et punkt på fjellet Libradon. Nyheten nådde Teodomiro, biskopen, som beordret at man skulle lete i fjellet, der man fant en marmorkiste. Det gikk ikke lenge før Teodomiro påsto han hadde hatt en åpenbaring som sa at dette var graven til apostelen Santiago. En myte var født!
Liten rolle spilte det om historien var sann, om dette virkelig var apostelen Santiago, som hadde preket i Spania. Det viktigste var at nå hadde de en helt å samles rundt, en som forente de kristne mot en felles fiende – maurerne.
Santiago, sønn av Zebedeo, ble halshugget i Jerusalem i år 42 av Herodes. I følge tradisjonen skulle apostelen gravlegges der hvor han hadde preket. Disiplene stjal derfor liket, og tok det med seg ut på en reise til Spania, som tok 7 dager.
Alfonso II beordret byggingen av en enkel kirke der Santiago ble funnet, og hvor han ligger begravet. Slik begynte så smått strømmen av folk, som kom for å besøke graven.
Nok en hendelse i 844 forsterket Sanitagos stilling. Den 23. mai, 18 kilometer fra Logroño, møtte Kong Ramiro I av Asturias de muslimske troppene til Abderraman II, som var i et klart flertall. Under kampens hete dukket Santiago opp på en hvit hest, og angrep til alle kanter. De kristne fyltes av tro og mot, og vant kampen til tross for at de var i et stort mindretall. Myten om Santiago var nå definitivt et faktum, og hele vesten dyrket apostelen.
“Europa ble til på Pilgrimsvegen til Compostela” sa Göthe. I det X århundre var det vanlig å gå i pilegrim til Santiago. Å gå i pilegrim til Sanitago, sammen med korsfarerne, ble den viktigste reisen i Middelalderen. Vegene fyltes av alle slags folk. Alle samfunnslag var, og er også i våre dager, representert.
For å utnytte det faktum at maurerne trakk seg tilbake, flyttet Sancho den eldre, og Alfonso VI av Leon, pilegrimsruten i den hensikt å befolke de gjenerobrede områdene.
Santiago de Compostela vokste i takt med pilgrimmene. Det beskjedne bygget til Alfonso den II ble erstattet med et nytt bygg, og i 1075 var Santiago de Compostela en blomstrende by.
På midten av det XII århundre hadde jarlen av Barcelona egne guider som følgesvenner. Til og med det katolske kongeparet Ferdinand og Isabel gikk pilegrimsvegen, mens noen gikk med fullmakt på vegne av andre.
De fleste noterte flittig underveis. De mest berømte notatene ble gjort av Aymeric Picaud, 1139, og er gitt ut i boken Codex Calixtinus. Denne regnes for å være den første guideboken i historien.” El Codex” beskriver detaljert hele vegen, med topografi, skikker, steder, landskap, folk, kirker og farer.
Allerede i 1668 var det en som fikk ideen å organisere en gruppetur! Den italienske prinsen Cosme av Medici besøkte Santiago med et følge på hele 40 personer. Dette sies å være den første turist-pilegrimen som er dokumentert.
Til å begynne var pilegrimmen normalt kledd. Senere endret habitten seg til en kort frakk som ikke var til hinder for beina, en kappe som beskyttet mot regn og kulde, en bredremmet hatt som beskyttet mot sol og regn og en pilgrimsstav med krok til å henge vannflasken på. Pilegrimsstaven ble raskt til et kjennemerke for pilegrimene, og krovertene brukte å sette et merke i stokken for å holde rede på hvor mange dager pilgrimmen hadde vært på hans herberge. Lett gjenkjennelige som de var med denne habitten, mottok de omsorg og almisser på sin veg, noe som viste seg å bli sørgelig kortvarig. Kjeltringene tok etter, og kopierte pilegrimenes klesdrakt. I tillegg ble sikkerheten et stort problem. Pilegrimen var et lett bytte, uten noe å forsvare seg med, alene og i åpent terreng. Kort sagt, de trengte beskyttelse, og her kommer tempelridderne inn i bildet.
Vel var tempelridderne de rene finansgenier, men de var også meget dyktige krigere, og ble sogar de krigerne muslimene fremfor alt følte respekt og redsel for. I Spania fikk derfor tempelridderne i Ponferrada ansvaret for beskyttelsen av pilegrimene til Santiago på slutten av 1200 tallet.
Det viste seg likevel at den som utnyttet pilgrimmen mest var kroverten. De blandet vann i vinen, de tok overbetalt, de ga veksel i falsk mynt og serverte dårlig mat. Falske prester lurte også pilegrimene.
På slutten av 1400-tallet, og på 1500-tallet minket trafikken på pilegrimsvegen til Santiago de Compostela. Svartedøden herjet i Europa, det var stadig vekk kriger, protestantismen spredte seg og pilegrimsvegen var uttrygg.
På Santiagos dag i 1867 var det mindre enn 40 pilegrimmer i Santiago.
I 1982 var Juan Pablo II den første paven som besøkte Santiago de Compostela.
I 1985 var det 2491 pilgrimmer som besøkte Santiago, og i 1991 7274.
Delstatsregjereringen i Galicia satte nå i gang en storstilt markedsplan for å fremme turismen i forbindelse med den gamle pilegrimsvegen. Resultatet var enormt og hele 100.000 personer fikk “la Compostela” i 1993.
Hold deg fast: i 1999 registrerte de 9 millioner pilegrimer i Santiago de Compostela!
Det er rart med det, men alle som går pilegrimsvegen blir ”bitt av basillen”. Det er vanskelig å forklare hvorfor dette er så spesielt, men det gjør noe med deg, uansett motiv for turen. Å gå der time etter time, dag etter dag, gir deg en unik mulighet til å tenke, samtidig som denne pilegrimsvandringen gir et dypere fellesskap enn vanlig turisme gjør.
0 comentarios :
Publicar un comentario