Spania og Frankrike skulle være kompanjonger og venner, og Frankrikes tropper strømmet inn over grensen i begynnelsen av 1800 tallet, som “venner” i teorien, men som okkupasjonstropper i praksis. De tok seg til rette og skremte vettet av innbyggerne som stadig trakk seg unna de forhatte franskmennene. Selv kongefamilien, med kong Carlos IV, dronning Maria Luisa, sønnen Ferdinand og selvfølgelig førsteminister Godoy og nødvendige tjenere, rømte sør til slottet i Aranjuez. Innen kongefamilien var det lite som vitnet om familiær idyll, tvert imot. Arveprins Ferdinand sto bak en alvorlig oppstand for å frarive faren landets krone, noe han også greide. Som nyetablert konge dro han nordover for å få en alvorsprat med keiser Napoleon, og for å få hans velsignelse som konge over Spania, men alt gikk ikke helt etter planen.
Napoleon sendte nemlig bud om at hele kongefamilien måtte komme direkte nord til Bayonne for at han kunne megle i striden mellom far og sønn. Det ble i sannhet et historisk møte med alvorlige følger. Ferdinand måtte gi faren kronen tilbake, hvorpå kronen så ble overlevert til Napoleon for at han kunne gi den videre til den som var kronen verdig. Dermed ga han simpelthen kronen videre til sin egen bror Josef, som ikke engang ønsket denne æren.
Resultatet av denne “løsningen” av tronfølger problemet i Spania, var som vi vet, frigjørings krigen mot Frankrike, interneringen av prins Ferdinand og kongeparets definitive eksil.
Hele den historien blir for lang å ta med i denne omgang, men endte med at kong Josef ga opp hele kongeverdigheten for et folk som ikke ønsket ham, og som viste sin avsky mot alt som var fransk., Med god hjelp fra England , vant Spania landet tilbake, og Napoleons bror rømte tilbake til Frankrike. I 1814 kom El Deseado (den ønskede) Ferdinand VII tilbake til Spania og ble mottatt med jubel og begeistring som Spanias rette konge.
Ingen visste den gang at denne kongen skulle bli en av de mest forhatte konger noen sinne her i landet. Han startet så bra med løfte om å godta den nye grunnloven som ble vedtatt i Cadiz 1812. Dette var imidlertid bare et løfte ut i luften, og ikke et løfte han aktet å holde. Det han ville var å være en enevoldskonge helt etter gammel oppskrift, han var kort og godt maktsyk verre enn noen annen konge i Spania. Inkvisisjonen fikk atter frie hender, og alle som hadde støttet den franske kong Josef fikk harde straffer. Han representerte simpelthen et mørkt kapittel i landets Historie.
I 1833 trakk han sitt siste sukk, og etterlot seg kun en liten datter på 3 år som arvefølger til tronen. Hans 20 år yngre kone, Maria Cristina, fikk oppgaven å regjere til datteren ble myndig. Det høres greit ut for oss, men ordningen var alt annet enn grei den gangen. Ferdinand hadde nemlig en bror, Carlos, som mente at han ,og ingen annen, var den rette tronfølgeren siden Ferdinand kun hadde en datter. Carlistkrigene som fulgte ble litt av en hodepine for både Maria Cristina og regjeringen forøvrig. Et annet spørsmål som skapte store problemer for dronning regenten var folkets delte syn på spørsmålet kongemakt - kontra en liberal republikk.
Slik var situasjonen da Maria Cristina tok over som regent. Ingen enkel situasjon selv om hun ønsket å gjøre det beste for land og folk ved å gi avkall på enevoldsmakten og heller gi en viss støtte til de liberale. Tanken og intensjonene var bra, men hun var likevel hverken sterk nok eller bestemt nok til å lede den politiske utviklingen. Hun skulle jo også ha ansvaret for å oppdra arveprinsesse Isabella, og, i alle fall i teorien, sørge for at datteren fikk en oppdragelse og en utdanning som kunne gjøre henne forberedt til å styre landet når den tid kom. Men her sviktet hun totalt.
Å sitte som regent for sin datter var ingen lett jobb, likevel fikk hun smaken på dette med å ha makt, og å kunne styre etter eget hode. Hun var kort og godt ikke innstilt på en gang å gi fra seg makten til datteren, følgelig skjemte hun simpelthen datteren ut etter noter, uten å la henne få noen som helst anelse eller kunnskaper om sin oppgave som styrende dronning. Moren ville styre det hele selv når den tid kom at datteren var gammel nok til å overta.
Det var også en annen som tok sikte på å styre egenrådig, nemlig Maria Cristinas nærmeste medarbeider gjennom flere år, Espartero. Samarbeidet mellom disse to hadde begynt som det ideelle “tospann” , men skulle ende som en katastrofe. Espartero hadde lovet dronning regenten både hjelp og støtte så snart han hadde greid å ta innersvingen på de fryktede Carlistene. Han seiret på alle fronter og høstet enorm anerkjennelse nærmest som rikets reddende engel. Dermed skjedde det samme med Espartero som med så mange andre, han fikk smaken på MAKT, og handlet deretter. Han gikk bakveien og svertet dronning regenten etter beste evne. “Hun var ikke sterk nok, hun hadde giftet seg og var etter reglene ikke lenger enke og rettmessig regent, osv.” Det gikk så langt at Maria Cristina valgte å abdisere og å forlate landet og sin umyndige datter. Espartero fikk nå på sett og vis frie hender i regjeringen sammen med ansvaret for tronarvingen. “Kunne han nå bare bli kvitt Isabella, og få sikret seg all makt over henne, ville han selv i praksis bli eneveldig diktator”, tenkte han, og innyndet seg hos Isabella med dyre gaver og festeligheter for å gjøre seg uunnværlig på alle måter. I tre år , fra 1840-43, fikk han styre akkurat som han ville. I 1843 ble Isabella erklært for myndig, klar til å ta over styringen. Når vi tenker på hennes oppdragelse og manglende utdannelse trenger vi ikke undre oss over at hun ikke var skikket til å regjere. Hun fortsatte sitt frie liv med fiestaer og flirting, og cortes ble mer og mer engstelig for fremtiden. Isabella var godtroende, stolte på sine ministre og var enig med siste taler. Hun lot seg simpelthen lede uten en selvstendig mening om noe som helst. Cortes fikk henne gift, og tenkte det ville roe henne ned, men siden valget falt på fetteren Fransisco de Asis, hjalp det ikke det spor. Fransisco hadde mer sans for smågutter enn for henne, og de simpelthen avskydde hverandre. Heller ikke han hadde sans for politikk, så man kan jo undres over hvorfor akkurat han ble valgt som hennes ektefelle.
Forsettelse følger....
For å bringe en hund eller katt inn eller ut av Spania, må den ha gyldig pass, som i Norge og som du får hos en autorisert veterinær. Den skal også være vaksinert med vanlig vaksiner. 
.JPG)
.jpg)
